tromøypoteten
Kristoffer Vadum
FN har utpekt 2008 til potetens år, og den hardføre, nøysomme og næringsrike rotfrukten får en viktig rolle i kampen for matsikkerhet og miljø i tiden som kommer. Potetens historiske betydning for kostholdet er udiskutabel i både global og nasjonal målestokk, men også i lokal kontekst stikker røttene dypere enn Sørlands-Chips og rifla pomfri. Hove er nemlig det første stedet hvor konkrete tilfeller av potetdyrking er dokumentert her i landet.
Observeret Potatoes at opkomme
Kilden til denne begivenheten er en nedtegnelse i toldskriver Nils Aalholms hagedagbok for 31. mai 1757, der han lakonisk konstaterer at han har ”observeret Potatoes at opkomme.” I de følgende årene øker avlingen jevnt, og i 1773 settes 5015 poteter i morenejorda på Hove. Den nøyaktige kronologien i forhold til andre deler av landet er omstridt, men det er uansett ingen tvil om at Aalholm var tidlig ute med å dyrke poteter. Forut for dette hadde poteten foretatt en lang vandring og møtt mye motstand. Fra Andesfjellene kom den først til Spania omkring år 1570. Derfra brukte den nærmere 200 år på å bevege seg nordover mot Skandinavia. Hvordan poteten kom til Arendal er usikkert, i følge tradisjonen skal presten Jens Boye ha hatt den med seg til Austre Moland fra Danmark i 1747. I og for seg er ikke den nøyaktige innfartsveien så viktig. Da er det mer interessant hvorfor den kom så tidlig til akkurat denne delen av landet.
Arendal anno 1750
I bunn og grunn handler denne potethistorien om Arendalsområdets befatning med den store verden. I likhet med flere andre norske kystbyer var Arendal på denne tiden en integrert del av en verdensomspennende handels- og sjøfartskultur. Allerede fra begynnelsen 1500-tallet ble den rike og kystnære bestanden av eik og furu en viktig ressurs for den maritime ekspansjonen i land som England og Nederland. På hollandske sjøkart fra 1500-tallet manifesterer dette seg ved at Merdø er tegnet inn som en av få navngitte havner langs Skagerakkysten. På dette grunnlaget utvikles en næringsvirksomhet som rundt midten av 1700-tallet - da Aalholm dyrket den første poteten på Hove - hadde gjort Arendal til landets største sjøfartsby, med en flåte på 62 skip, kongelige handelsprivilegier, og binæringer innen jernverksvirksomhet, skipsbygging og treforedling. Utover i århundret utvikler byens handelsvirksomhet seg fra eksport av egne råvarer på egen kjøl, til mer internasjonal fraktfart på fjerntliggende områder i Nord-Amerika og Vest-India. At denne velstandsutviklingen også hadde skyggesider kommer brutalt til uttrykk ved at slaveskipet Fredensborg, som tilhørte det Guineiske Kompani i København, forliste utenfor Tromøy 1. desember 1768, bare 11 år etter at Nils Aalholm så den første potetspiren. Fregatten hadde da som del av trekanthandelen foretatt en rundreise fra København og Merdø via gullkysten i Afrika til den dansk-norske slaveøya St. Croix. På overfarten til Vest-India omkom 21 av 265 slaver.
Tilløp til borgerlig offentlighet
Som toldskriver og fremtredende representant for borgerskapet, var potetdyrkeren Nils Aalholm del av et miljø hvor mennesker, informasjon og kulturelle impulser var i stadig bevegelse. Import av eksotiske varer, slik poteten i utgangspunktet må antas å ha vært, er en side av dette. Men vel så viktig er at handelen stimulerte et miljø hvor interessen for europeisk kultur- og samfunnsliv var en vesentlig del av den sosiale selvforståelsen. I tråd med europeiske forbilder får byen i 1769 en håndskreven avis, Adrese Contoirs Efterretninger, og det etableres samlingspunkter hvor borgerskapet i ly av kulturelle aktiviteter kunne utveksle informasjon og diskutere felles anliggender: Det Kongelige Arendalske Skydeselskab 1786, Arendals Dramatiske Selskab 1796, Arendals Læseselskab 1799, og Arendals Club tidlig på 1800-tallet. Selv om disse sosiale arenaene først dukker opp i tiårene etter at Aalholm registrerte den første potetspiren, er de symptomatiske for et miljø hvor nye trender ble registrert og, til en viss grad, adoptert.
Forholdet til opplysningstiden
Det er likevel ikke opplagt at den kulturelle kontaktflaten mot Europa gjorde det så mye enklere å ta til seg den nye rotfrukten. Det er velkjent at poteten allerede fra 1500-tallet var gjenstand for mange myter og motforestillinger. De underjordiske rotskuddene ble tidlig assosiert med djevelen, og fra et botanisk synspunkt ga likhet med dødelige planter av nattskyggefamilien seiglivede forestillinger om at poteten var giftig. Fra 1620-tallet verserte rykter om at planten kunne føre til spedalskhet, og da den ble introdusert på Hove var smitteproblematikken fortsatt aktuell i form av kolera, tuberkulose, skrufulose og engelsk syke. Det manglet i og for seg ikke entusiaster som var klar over plantens ernæringsmessige fordeler, men slik positiv omtale tok gjerne utgangspunkt i at dette var mat for de fattige, en kilde til overlevelse blant folk som ikke fant det under sin verdighet å spise røtter, som for eksempel irer. Potetens virkelige gjennombrudd kom i kjølvannet av opplysningstiden, og da først 20 år etter Tromøypoteten, ved at naturvitenskapsmenn som Antione-Augustine Parmentier systematisk gikk inn for å motbevise mytene.
Hagedagboka
Ut fra disse forutsetningene er det liten tvil om at potetdyrking på midten av 1700-tallet var eksperimentelt og nyskapende, også i europeisk kontekst. Aalholms interesse for poteten må forstås i lys av samtidens økende interesse for naturfag, og da spesielt botanikk. Han er tidstypisk ved sin teoretiske tilnærming til gårdsdriften, som blant annet kommer til uttrykk i egne utgivelser om gjeterdrift og ølbrygging. Typisk er også den systematiske anvendelsen av gjødsel og vekselbruk, og fremfor alt: det at han så grundig eksperimenterer og loggfører alt han gjør i hagen. Nær sagt hver eneste gulrot som ble tatt opp av jorden, hvert eneste kilo havtang som ble tilkjørt som gjødsel og hver eneste endring i plantenes plassering ble nøyaktig registrert, slik at resultatene kunne gi grunnlag for forbedringer. Ved siden av poteten tumler Aalholm med en overflod av urter, rotfrukter, grønnsaker, frukttrær og prydplanter, deriblant mange planter som var uvanlige i Norge. Samtidig er det påfallende at rasjonaliteten overstyres av tradisjonelle forestillinger om månefaser og astrologiske tegn. I følge innledningen til dagboken, vil poteter som sås når vinden kommer fra nord og øst, eller i stjernetegnene krepsen, vannmannen og fisken, stå i fare for å bli markspist og få dårlig smak. På dette feltet er Aalholm eksponent for synspunkter som ble forkastet av senere opplysningsmenn, f.eks. akevittens far, Christopher Hammer, som i forordet til sin husholdningskalender fjernet alt magisk og astrologisk som ikke var grunnet i naturen.
Virkningshistorien
Samtidig er det klart at lokalhistoriske hensyn lett kan føre til at Tromøypoteten vurderes for høyt. Faktum er at poteten ble introdusert på en rekke ulike steder i landet over et tidsrom på et par tiår, og det er sannsynlig at både Aalholm og andre potetdyrkere var aktive før 1757. Ved potetplantens langsomme utbredelse er det kanskje først og fremst agitasjonen som er det vesentlige. De såkalte potetprestene drev i likhet med Aalholm mønsterbruk, men den nære ideologiske aktiviteten overfor allmuen førte til at de også bestrebet seg på å pode nye ideer inn i folks bevissthet, gjerne som et aktivt element i prekenene. Et tidlig eksempel på en slik potetprest er Lars Eskildsen i Gjerstad (prest 1750-1783), som så det som sin oppgave å lære folk, ikke bare å dyrke, men også å spise poteter. Under høyonna, når ”Sognets Huusmandskoner indfandt sig for at forrette det pligtige Høstdagsarbeide, lod han fremsætte et Fad kogte Poteter, gik selv i Kjøkkenet, bad Konerne forsøge den ny Frugt, men det faldt dem for modbydeligt” (John Aas 1922: 184-201). Agitasjonen førte likevel til at poteten etter noen år ble alminnelig dyrket i Gjerstadområdet. Ut fra dette fremgår at Tromøypoteten må verdsettes som en av mange innfartsveier til vårt kosthold. Det endelige gjennombruddet ser ut til å ha kommet en del tiår senere, i forbindelse med hungersnød under Napoleonskrigene og utnyttelse av rotfrukten ved fremstilling av akevitt.