Kontakt English Kontakt oss English Nyhetsbrev
Tekststørrelse-ikon
PC: Hold Ctrl-tasten nede og trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.
Mac: Hold Cmd-tasten (Command) nede og trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.

Arne Myrdal – et liv i kamp

Av Gjermund Orrego Bjørndahl, adjunkt, historiker og forfatter. Publisert på KUBENs nettsider 5. mars 2021.

Arne Johannes Myrdal skrev seg inn i historien da han i 1987 ble valgt som leder av den nye organisasjonen Folkebevegelsen mot innvandring (FMI). De fleste husker ham som rabiat innvandringsmotstander og mange forbinder ham med det såkalte «Fevik-slaget», der FMI gikk til angrep på en buss med antirasister fra Oslo. Men hvem var egentlig Arne Myrdal? Og hvorfor gikk han fra å være opprører i lokalpolitikken i Øyestad til å bli landets ledende innvandringsmotstander? Mange av svarene ligger i Myrdals fortid.

En viktig del av denne fortiden ligger i kampen om Lunderød gård, der et frø av hat ble sådd. Arne Myrdals far, Johannes Myrdal, kjøpte Lunderød gård i Øyestad kommune i 1959 på odel. På denne tiden var dette en relativt stor gård med både skog og dyrket mark. Johannes Myrdal flyttet aldri dit, men det var sønnen Arne som tok over driften av gården sammen med sin svoger. De drev gården ved siden av annet arbeid i noen år, før det hele kulminerte i en voldsom konflikt med Øyestad kommune som hadde sett seg ut gården som et egnet sted å bygge ny ungdomsskole.

Kampen om Lunderød gård, gården som hadde vært i slektens eie i over 400 år, var det som skulle få den unge Myrdal til å engasjere seg politisk.  På 1960-tallet ønsket kommunestyret i Øyestad kommune å bygge en ny ungdomsskole. Tomten lå delvis på den ene Lunderød-gården, og delvis på den andre. På den ene gården bodde det en umyndiggjort mann. Denne tomten på 250 mål fikk kommunen kjøpt for 85.000 kroner.  På den andre gården, som Myrdals datter hadde odelsrett på, satt det to eiere som hadde kjøpt gården etter konkursboet til Myrdals far. I 1962 solgte disse to eierne tomten for kr. 30.000,-  I 1963 slo kommunen de to tomtene sammen til et gårds- og bruksnummer og fikk skjøte på hele eiendommen. Det var på dette tidspunktet Myrdal engasjerte seg i saken som vergen til sin datter Astrid.  På vegne av datteren stevnet han eiendommen på odel, mens kommunen på sin side søkte om odelsfrigjørelse.  Allerede under tvistene som oppstod rundt denne odelssaken viste Myrdal sin klare kampvilje og sin evne til å uttrykke seg tydelig.  Til bladet «NÅ» uttalte han blant annet: «Hvis Myrdal vinner, hva så? – Det er mange muligheter, sier han. – Jeg kan begynne å drive privatskole, hvilket jeg ikke kommer til å gjøre. – Jeg kan leie skolen ut til kommunen, hvilket jeg heller ikke vil. – Og jeg kan forlange skolen revet, hvilket jeg kommer til.»

Saken sett under ett er at Myrdal til tross for iherdig kamp mot kommune og stat måtte se at slektsgården ble båndlagt og benyttet til å bygge ny skole. Gården var ødelagt for all framtid. At Myrdal ble sint og bitter på bakgrunn av dette er det ikke vanskelig å forstå. Det var dette som fikk Myrdal til å engasjere seg politisk mot systemet og autoritetene i samfunnet. Det var blitt sådd et frø av dyp mistillit til demokratiet hos den unge Myrdal.  

Kuppforsøket – Øyestad Arbeiderparti
Like før kommunevalget 1967 opplevde Øyestad Arbeiderparti en massetilstrømning av nye medlemmer. I løpet av sommeren hadde 73 Øyestad-borgere meldt seg inn i partiet. Den sittende ledelsen reagerte på at de nyinnmeldte allerede hadde fremmet en rekke krav overfor partiet. I tillegg var et av de nye medlemmene Arne J. Myrdal. Den lokale partiledelsen hadde en følelse av at innmeldingene var organisert av personer de ikke ønsket i partiet.

Like etter at saken ble kjent i media, gikk Arne Myrdal til motangrep mot lokalpartiets ledelse, og hevdet freidig at de ikke hadde velgernes tillit. «Det er ingen arbeidervennlig politikk som føres i Øyestad», hevdet han. Han innrømmet at innmeldelsene var organisert, men forsvarte dette med at Det norske Arbeiderparti ikke var ukjent med kollektive innmeldelser.

Arbeideravisen «Tiden» beskyldte «de 73» for å være delaktige i en hevnaksjon mot partiet iscenesatt av Myrdal. I midten av august tok imidlertid saken en ny vending. Selv om Arbeiderpartiet nektet dem medlemskap, tok Myrdal saken i egne hender og etablerte en bygdeliste, kalt «Øyestad Frie Arbeidere».  Lista gjorde et brakvalg ved kommunevalget og sørget for at Arbeiderpartiet mistet ordførerposisjonen i kommunen etter mange års hegemoni.

Folkebevegelsen mot innvandring
Folkebevegelsen mot innvandring ble stiftet i Haugesund 4. oktober 1987. Arne Myrdal ble valgt til leder, og ganske snart var det Arendal som ble hovedbasen for organisasjonen. Det var også her miljøet rundt Myrdal fantes og hvor han hadde sine mest betrodde støttespillere. 

Stiftelsen av FMI var det første forsøket i Norge på å skape en massebevegelse mot innvandring. Tidligere hadde man hatt andre typer organisasjoner med nær tilknytning til nazistisk ideologi. Dette var ekstreme organisasjoner som i stor grad brukte vold som middel i sin politiske kamp. Mange små grupperinger kom og gikk, men den mest markante var nok «Norsk Front» som ble etablert i 1975. Dette var en organisasjon som i den første tida ble ledet av Erik Blucher, Øystein Hovdkinn, Tor Petter Hadland, Georg Farre og Bitten Cathrine Lunde. I kjølvannet av denne organisasjonens virksomhet ble det blant annet sprengt en bokhandel i Tromsø i 1977. I 1979 angrep Petter Kristian Kyvik fra Norsk Front 1. mai-toget i Oslo med en bombe, og en mann ble hardt skadet. Dette fikk Kyvik fem års fengsel for. Kyvik var senere å finne blant Myrdals «bodyguards» under det såkalte gateslaget i Brumunddal. Myrdal fremstod nok for en del som en mer folkelig og demokratisk karakter, men han hadde også med seg åpenbart ekstreme og overbeviste nynazister i sin krets, som blant annet Petter Kristian Kyvik.

Slaget på Fevik 1990
Slaget på Fevik i 1990 har gått inn i historien som en av de mest kjente hendelsene i Arne Myrdals politiske liv. Både TV og aviser kringkastet og skrev om hendelsene, og fikk se det sinnet og hatet som utspilte seg mellom FMI og antirasistiske grupperinger.

Bakgrunnen var et møte FMI avholdt på Fevik i Grimstad. Mange på venstresiden i norsk politikk, og spesielt blant dem som kjempet mot rasisme, så på Myrdal og hans organisasjon som en trussel mot det de trodde på. Og mange oppfattet nok at Myrdal var i stand til å kunne stable på beina en stor folkebevegelse mot innvandring. Dette var noe nytt i Norge, da tidligere innvandringsmotstand hadde kommet til uttrykk gjennom mer ekstremistiske miljøer. Myrdal og FMI ble oppfattet som en trussel som kunne fange store deler av opinionens tilslutning. Derfor var det viktig for dem å demonstrere når FMI hadde møter, og det var viktig for dem å vise opinionen at det fantes kraftige stemmer som talte mot Myrdals innvandringsmotstand.

For å demonstrere mot FMI satt altså et 30-talls mennesker seg på en buss fra Oslo til Fevik. Lars Borgersrud, som var med på bussen og som også fikk merke FMI sin aggressivitet, kan fortelle at bussturen var lite organisert. Det var en gjeng mennesker på den politiske venstresiden, initiert av SOS-rasisme. Borgersrud kan fortelle at det var både kvinner og menn, barn og voksne i bussen, og at de ikke på noe tidspunkt hadde sett for seg at dette skulle bli en voldelig demonstrasjon. Fra FMI ble det i ettertid påstått at det var mistanke om våpen i bussen, og at de derfor gikk til angrep. Dette tilbakeviser Borgersrud på det sterkeste. Det fantes ingen våpen av noe slag.

Borgersrud forteller at «Fevik-slaget» tok en helt annen vending enn hva som de hadde forventet. De ville holde appell og demonstrere mot FMI sin politikk, ikke slåss. Når de ankom Fevik gikk de fredelig ut av bussen og ante ikke at det om noen minutter skulle utarte seg til «slag». Borgersrud var en av dem som kom først ut av bussen, og så Myrdal stå ute på plassen. Han gikk mot Myrdal, fordi han ønsket å snakke med ham. Han oppdaget da at Myrdal ikke var edru. Han hadde ikke møtt Myrdal før, bare sett han i aviser, og han forventet ikke å møte mannen full. Borgersrud spurte derfor Myrdal om han var edru. Dette falt i dårlig jord hos Myrdal, som repliserte: «nei, jeg er full. Full av faen. Og det er du au». Så var slagsmålet i gang. Myrdal påkaller resten av gjengen som er utstyrt med selvhugde trestokker og de begynner å slå på demonstrantene.  Borgersrud selv ble slått av Myrdal i bakhodet, og måtte sy syv sting på sykehuset i Arendal etter angrepet. Han mener det kunne gått verre om de hadde truffet folk andre steder på kroppen med sine slagvåpen. Myrdal og FMI hevdet at de handlet i forsvar og nødverge. Dette fremstår lite troverdig når man ser videopptak og lytter til de menneskene som faktisk var med. Bussen ble også utsatt for skader og knuste ruter. Hendelsen ble anmeldt til politiet og havnet i tingretten i Grimstad.

Grobunn for ekstremisme
Hvorfor ble denne tilsynelatende normale mannen et av landets største hatobjekter? Og hvorfor ble han så ekstrem som han ble? Dette noen av de spørsmålene jeg stiller i min nylig utgitte biografi om Arne Myrdal.

Svaret ligger i de nederlag som både han og hans far opplevde. Hans far gikk konkurs og måtte selge huset sitt på Hisøy og slektsgården Lunderød gård. Dette var åpenbart et hardt slag for familien, og kanskje spesielt for Arne som var dypt opptatt av slektshistorie og sin egen slekts tilhørighet til Lunderød gård. Senere fikk Myrdal kjøpe Lunderød tilbake på grunn av odelsretten som familien hadde til gården. Dette ble starten på en lang og blodig konflikt mellom Myrdal og Øyestad kommune. Disse planene, og den pågående konflikten som gikk helt til høyesterett, endte med at Myrdal tapte kampen mot kommunen, og store deler av eiendommen ble konfiskert til fordel for å bygge en ny skole. 

Etter denne saken trådte en annen Myrdal frem. Odelssaken skapte et enormt sinne hos ham, som førte til at han brukte enhver anledning til å sloss mot de som hadde makt og posisjon i samfunnet. Først ved å forsøke å kuppe Øyestad Arbeiderparti, så ved å danne Øyestad Frie Arbeidere, siden ved å styrte den sterke Ap-dominansen i Øyestad ved å støtte den borgerlige siden da Øyestad Frie ble valgt inn i kommunestyret.

Det som arbeidet med biografien om Myrdal har gjort mer og mer tydelig, er at Myrdals kamp ikke handlet om innvandring i utgangspunktet. Det som drev ham var kampen mot Arbeiderpartiet og makta i Øyestad kommune. Arbeiderpartiets folk i Øyestad, som han i sin ungdom anså som sine egne, hadde frarøvet ham noe av det viktigste i livet hans, nemlig Lunderød gård. Da han forsøkte å ta opp kampen opplevde han dem som sine verste fiender. Han lykkes ikke med å kuppe partiet i Øyestad, så han dannet sitt eget parti, et parti som hadde et program med utelukkende lokalpolitiske saker. Arbeiderpartiets liberale innvandringspolitikk i 1980-årene ble en ny sak der han kunne fyre løs med sin aggresjon overfor dem som hadde forvoldt ham skade. 

Myrdal bidro til et klima som skapte frykt blant innvandrerbefolkningen både i Arendal og mange andre steder i landet. Han pisket opp en stemning der mange som var mye mer ekstreme enn han selv fikk et gulv å danse på, en organisasjon å engasjere seg i. Selv uttrykte Myrdal ofte at han så på mange av disse medhjelperne som passe gale, men nyttige idioter. Han bidro til å gjøre rasisme som en legitim politisk ideologi å engasjere seg for.

Kilder
Gjermund Orrego Bjørndahl (2020). Arne Johannes Myrdal 1935-2007: et liv i kamp. Arendal: Gaveca forlag, 2020



Slaget på Fevik i april 1990. Foto: Agderposten.


Myrdal i valgkampmodus for Øyestad Frie Arbeidere. Foto: Salve Haugaas.


Lunderød gård tidlig på 1900-tallet. Foto: Privat.


Arne sammen med eldstedattera Astrid. Bildet er tatt i anledning odelssaken på Lunderød. Foto: Privat.


I et historisk lys

Artikkelserien «I et historisk lys» er et samarbeid mellom Aust-Agder museum og arkiv, Den norske historiske forening og ulike aviser på Agder. Felles for artiklene er at de presenterer aktuelle saker i et historisk lys. Artiklene står først på trykk i Agderposten. Deretter publiseres de på KUBENs nettsider.