Jens Krøger – en av skipperne bak Lofthusopprøret

Av Øyvind Kopperdal Rislå, master i historie, vikarierende museumsbestyrer ved Birkenes bygdemuseum. Agderposten 2. desember 2023.

Bondelederen Christian Lofthus hadde ikke bare allmuen på sin side. Det var flere ressurssterke personer som støttet ham, blant annet sjøfolk. En av disse var en erfaren og robust skipper som var bosatt i Øyestad, Jens Krøger. I år er det 300 år siden han ble født.

Jens Jensen Krøger antas å være født en gang i 1723. Han kom fra Flensburg i Slesvig i dagens Tyskland, men på 1700-tallet tilhørte Slesvig det dansk-norske kongeriket. Det var ikke uvanlig at folk derfra slo seg ned i Norge.

Krøger kan ha kommet fra en innflytelsesrik handelsfamilie i Flensburg. Han begynte trolig med sjøfart tidlig og må ha gjort det godt, noe hans seinere karriere tyder på. Krøger ble skipper i utenriksfart, noe som krevde svært solide kunnskaper i navigasjon, ledelse, skriving, regning og språk. Etter hvert seilte han også til den dansk-norske kolonien i Karibia, Dansk Vestindia. Vestindiareisene var blant de lengste og mest krevende reisene som dansk-norske skippere la ut på. Det var også blant de mest lukrative. Kolonien var et yrende handelssted for sukker, rom og ikke minst slaver. I 1761 kalles Krøger «vestindisk styrmann», og familietradisjonen sier at han seilte til Vestindia «i sin første tid». Han beskrives ellers som en bestemt og nøyaktig mann – som i alle år gikk med tresnutet hatt på hodet.

Nettverk i kystbygdene
En gang før 1760 havnet Krøger på Merdø utenfor Arendal. Enten det var forretninger eller tilfeldigheter som brakte ham hit, fant han seg en norsk kone. Krøger sto brudgom i Tromøy kirke i januar 1761: «Vestindiske styrmand Jens Jensøn Krøger fra Flensborg» ble viet til Inger Ougensdatter. Inger døde bare åtte år senere. Deretter giftet Krøger seg med Anne Thorsdatter, datteren til skipperen Thor Madsen. Av svigerfaren kjøpte Krøger Store Willumsholmen, sentralt plassert i Nidelvens vestre utløp – en stor, staselig eiendom. I tillegg til å være skipper var Krøger også skipsreder. På sine reiser besøkte han havner i land som Nederland, Skottland og Frankrike. Et av skipene han førte var Kronprins Fredrik, som var bygd i Arendal og som ikke ble hogget opp før det var over 100 år gammelt.

Kystbyene og -bygdene i Agder var små samfunn, og i det øvre sosiale lag kjente de fleste hverandre. Folk fra ulike skipper- og borgerfamilier samlet seg hjemme hos hverandre og giftet bort barna sine til hverandre. Via svogerskap og bekjentskap var Krøger knyttet til framtredende Øyestadfolk som skipsbyggermester Halvor Thomassen Riiber, skipper Nils Olsen Natvig og lensmann Aanon Salvesen.

Jens Krøger ble etter hvert kjent med Christian Lofthus i Vestre Moland. Han var en talentfull bonde som også drev som skipper, reder og skipsbygger. Det var gått nedover med Lofthus etter flere ødeleggende rettssaker, og sommeren 1786 hadde han reist to turer til København og henvendt seg til kronprinsen for å klage på griske embetsmenn og borgere som plaget bøndene i landsdelen.

Kaptajn Dahl
Hjemme i bygdene hadde Lofthus og bøndene samlet inn penger til en ny klagereise til København, og høsten 1786 satte de seil. For Lofthus selv var det for risikabelt å bli med hele veien til kongens by denne gangen, så bøndene dro dit uten ham og ble der i flere måneder for å prøve å få gehør hos regjeringen. Det tæret på reisepengene. Men Lofthus hadde tipset bøndene om at det fantes noen de kunne gå til: «naar de manqerede Penge, kunde de trække samme paa et Sted i Kiøbenhavn, nemlig hos en ved Navn Kiøbmand Dahl, som [er] fød der i Egnen». Mannen var Peter Dahl, gutten fra Fjære som hadde gjort det stort som skipsfører og slått seg ned i København som en styrtrik mann. Han var så godt kjent at selv i en by med mange «Dahl’er» visste alle hvem det var snakk om når man sa «kaptajn Dahl». Han hadde bodd i India og reist Europa rundt for å oppleve kunst, vitenskap og litteratur. Som resultat var han blitt en ekte 1700-talls-gentleman, som kunne invitere venner på indisk middag i sitt vakkert innredede hjem.

Bondeutsendingene fikk nok ikke noe indisk mat, men det ble likevel et hyggelig besøk, for minst en av dem var barndomsvenn av Dahl fra oppveksten i Fjære. Og Dahl hadde uten tvil et tett forhold til hjemtraktene. Det var bare noen måneder siden han hadde vært på reise i Agder selv, og han hadde nok visst lenge hva bonden Christian Lofthus drev på med. Nå kom bøndene til ham. Ville han bidra til deres sak?

Kausjonist og budbringer
Dahl ga dem et lån på 300 riksdaler, en stor sum med tanke på at tjenestefolk på den tiden tjente ca. 1 til 3 riksdaler i året. To av Dahls bekjente, Jens Krøger og Nils Olsen Natvig, stilte opp som kausjonister for lånet – de forpliktet seg til å betale hvis bøndene ikke kunne gjøre opp for seg seinere. I ettertid påsto de likevel at Dahl hadde bedt dem om å anse lånet som en gave hvis de ikke kunne betale tilbake. Vi vet ikke så mye mer om Krøgers rolle i det hele. Med sin lange erfaring og brede nettverk kan han ha vært en god støttespiller for Lofthus. Men Krøger må ha klart å ligge lavt, for ellers ville navnet hans dukket opp oftere i den store rettsprosessen som skulle komme.  

I mars 1787 ble Lofthus arrestert. Deretter oppsto en dramatisk situasjon i Øyestad da sinte bønder tok fogden som gissel, og de overga seg først da militæret ble satt inn. Litt seinere holdt dramaet på å gjenta seg i Arendal, og nå kom Krøger inn i bildet igjen, for det var han som startet bråket. Han hadde kommet med skipet sitt fra Christiania, og i Arendal hastet han i land og påsto at Lofthus led i fengselet, han ble pint og plaget. Det tålte ikke folk å høre. Denne gangen var det Aanon Salvesen, Øyestads upopulære lensmann som hadde vært med på å arrestere Lofthus, som skulle få svi. Bøndene ville dra ham med seg og sette ham for en folkedomstol. Igjen måtte militæret gripe inn, sikkert til lettelse for Salvesen, og uroen gikk over.

Så ble det avhør av Krøger og Natvig. De nektet for at de hadde støttet Lofthus, selv om de erkjente at de hadde vært kausjonister for lånet på 300 riksdaler. Som alle de andre involverte påsto de at de ikke hadde tenkt å sette seg opp imot kongen. Krøger og Natvig slapp straff. Lofthus ble lenket fast i en kald celle på Akershus festning, der han døde ti år seinere. Mange av medhjelperne hans ble straffet med bøter og kortere fengsling. Lensmann Salvesen ble forfremmet til tollkontrollør, men regjeringen fikk flyttet ham til Bergen. Slik slapp både Salvesen og bøndene å ha mer å gjøre med hverandre. Og Krøger fortsatte som skipper.

En reise til Sør-Carolina
Et opprør var alvorlig nok, men det var ikke den eneste gangen Krøger hadde vært i stor fare. Noen år tidligere hadde han vært på en farefull ferd med det nybygde skipet Resolutionen, som skipsbyggermester Riiber hadde bygget på oppdrag fra Krøger. En januardag i 1783 dro Resolutionen ut fra Arendal på sin jomfrutur. Jens Krøger var skipper og sønnen Øven Krøger var styrmann. Det ble en dramatisk reise. Som mannskapet forklarte seinere, skyldtes det de fem utenlandske sjøfolkene om bord, ledet av befrakteren Stephan Simondos.

Da Jens Krøger ble syk og sengeliggende, begynte Simondos og banden hans å herse med nordmennene. De skal ha forsynt seg av vinen og den beste maten, og Simondos byttet ut det danske flagget med det amerikanske. Da Øven Krøger reagerte, ble det slagsmål og trusler. De kom ute for et uvær og fikk berget seg inn til Charlestown (Charleston) i Sør-Carolina. En amerikansk lege tok seg av Jens Krøger. Skipperen betalte de fire utenlandske sjøfolkene for å slippe mer bråk, og befrakteren Simondos ble arrestert. Jens Krøger kom seg på beina, fikk ordnet frakt tilbake til Europa og ankom omsider Arendal halvannet år senere. Slik reisen er beskrevet, virker det som et mirakel at Krøger og hans folk kom tilbake i god behold.  

Seinere år
Jens Krøger var en god del eldre enn de fleste andre som involverte seg i Lofthusreisingen. Han var hele 27 år eldre enn Lofthus, og hadde rukket å bli 63 år da opprøret foregikk. Selv da han nærmet seg 70, fortsatte han som skipper. I folketellingen fra 1801 står han oppført som «Huusbonde, Gaardbruger og skibsreder». Ifølge en familieoverlevering var Jens Krøger eier av sju skip, men alle sju gikk tapt under Napoleonskrigene, og han ble selv vitne til at britene dro av gårde med det siste.

Napoleonskrigene førte til at Norge fikk en egen grunnlov i 1814, men det fikk Krøger aldri oppleve. Han døde en høstdag i 1809, 86 år gammel. Det var en høy alder, særlig med tanke på karrieren til sjøs hvor han var i livsfare flere ganger. Ifølge bygdeboka havnet han i vannet og druknet ved sitt eget hjem. Om det var en ulykke, eller selvmord av en mann som Napoleonskrigene hadde ruinert, blir spekulasjoner. Men som en av stedets mer velstående menn hadde Krøger, sammen med tre skippere og en sorenskriver, betalt for å få sitt hvilested i en murt gravkjeller under sakristiet i Øyestad kirke. Dette var kort tid før det ble slutt på denne typen begravelser i norske kirker. Gravkjelleren med Krøgers grav ble ødelagt da Øyestad kirke brant i år 1900.

Utvalgte kilder
- Statsarkivet i Kristiansand, Tromøy sogneprestkontor, Ministerialbok nr. A 1 (1747–1793).
- Statsarkivet i Kristiansand, Nedenes sorenskriveri før 1824, Notarialprotokoll nr 3 (1773–1812).
- Øyvind K. Rislå: Et opprør i opplysningens tid. Christian Lofthus og hans bevegelse i en transnasjonal kontekst. Masteroppgave 2023.