Kjempestadens uekte sønn

Gunnar Molden, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 24. oktober 1994

Thomas Heimdal var «uektefødt» i to betydninger av ordet (og jeg legger ikke noe nedsettende i noen av dem): For det første var han født utenfor ekteskap ­– i Arendal i 1857. For det andre representerer han ei side ved Arendals gullalderhistorie, som byen ennå ikke har vedkjent seg – nemlig den politiske radikalismen som var en viktig forutsetning for at Det norske Arbeiderparti ble dannet ved Arendal i 1887.

Anledningen til at jeg trekker fram Thomas Heimdal nå, er at jeg nylig, i forbindelse med Aust-Agder-Arkivets seminar om «Fossekraft og industrisatsing», holdt et foredrag om «Kæmpestaden» (Arendal) som ble en ganske alminnelig (?!) småby. I dette foredraget prøvde jeg å gi et bilde av Arendals vekst og fall, med vekt på den framtredende posisjonen byen hadde i norsk økonomi og kulturliv på 1800-tallet. Utrykket «Kæmpestaden» hadde jeg lånt fra et dikt – «Kæmpestadens indvaaneres klagesang» – som sto på trykk i «Spisskula», et satirisk blad som utkom i Arendal i andre halvdel av 1880-tallet. Utgiveren var Thomas Heimdal, og mange av artiklene, diktene, vitsene osv. som kom på trykk i dette bladet var skrevet av ham selv – sannsynligvis også klagesangen. Jeg syns derfor det kunne være på sin plass med en nærmere presentasjon av Thomas Heimdal og «Spisskula», bl.a. for å minne om at det fantes ei bakside av gullmedaljen: velstanden i arendalsdistriktet i de hvite seils tid var på ingen måte jevnt fordelt.

Krakket og Samhold

Thomas Heimdal var en av de mange talentfulle talsmennene for distriktets allmue, som neppe hadde kommet fram i historiens lys, hvis ikke arendalskrakket i 1886 hadde snudd opp ned på tingenes tilstand (krakket betydde den definitive slutten på Arendals storhetstid og førte til store økonomiske og sosiale problemer i distriktet).

Heimdal var sekretær for arbeiderforeningen Samhold som oppsto i den vanskelige situasjonen etter krakket og han ble valgt som en av revisorene til det første styret i Det norske Arbeiderparti, da det ble stiftet i avholdslokalet ved Ormetjenn på initiativ fra Samhold. Thomas Heimdals stefar – sagarbeider Anders Andersen – ble forøvrig valgt til Arbeiderpartiets første formann på dette møtet. Hendelsene rundt krakket førte til en kortvarig, men kraftig oppblomstring av en slags folkekulturell offentlighet i distriktet – det ble avholdt diskusjonsmøter, «prosesjoner» (demonstrasjonstog) og – NB! alkoholfrie – fester.

Samhold-bevegelsen utga avis, opprettet butikk og gjennomførte streikeaksjoner. Stemningen var såpass radikal at Kragerø-avisa «Vestmar» skrev at Arendal måtte være «Norges mest socialistiske by» (muligens en overdrivelse, men påstanden forteller noe om hvor spesiell situasjonen var).

Kjempestadens klagesang

Det klareste uttrykket for den radikale stemningen er utvilsomt Thomas Heimdals enmannsutgivelse, «Spisskula». Det er betegnende at dette bladet var så kontroversielt at Samholds styre måtte rykke ut og presisere at de ikke hadde noe ansvar for utgivelsen.

«Spisskula», eller «Spidskuglen» som den het i starten, ble utgitt første gang i 1887 og holdt det gående til 1890 med omtrent et nummer i uka. Bladet inneholdt en sterk og direkte anti-kapitalistisk samfunnskritikk, som de fleste ikke forventer å finne i Arendal – ihvertfall ikke på denne tida – i de hvite seils tid.

Heimdal la overhode ikke fingrene imellom når det gjaldt å kritisere byens fremste menn, eller andre som han mente fortjente kritikk (f.eks. de som drev med smughandel av øl, eller fanatiske sektledere) – og omtalen skjedde ofte med navns nevnelse. Bladet agiterte også kraftig i forbindelse med pågående arbeidskonflikter.

Det er sjelden snakk om formfullendte skriverier, men bladet er en fantastisk kilde for de som ønsker å vite noe om hvordan allmuen i arendalsdistriktet tenkte og følte på denne tida. Alle tenkte selvsagt ikke som ham, langt ifra, men noen gjorde det altså – og de sto i spissen for en bevegelse (Samhold), som på det meste skal ha hatt tre-fire tusen medlemmer/sympatisører (tallet virker høyt, men det gjentas i flere samtidige kilder – dessverre er ikke medlemslistene bevart, så det er vanskelig å finne ut om det er reelt).

Fenomenet

Men hva kan forklare et fenomen som «Spisskula», hvis vi ser bort fra at det oppsto i en helt spesiell situasjon, og også at det utvilsomt var nok av skjevheter i samfunnet på den tida, som et kritisk gemytt kunne gå løs på uansett? Hadde Thomas Heimdal opplevd noe spesielt, noe som kan være med på å forklare den energien – eller aggressiviteten hvis man vil kalle det det – som ligger bak skriveriene hans? Det som ihvertfall er sikkert er at Thomas Heimdal hadde solid bakgrunn for egne meninger; han kjente godt til hvordan det var å leve på «skyggesida» i samfunnet.

Utenfor ekteskap

Han ble altså født i Arendal i 1857, utenfor ekteskap – bare det i seg selv innebar en vanskelig start på livet. Far hans var matros Andreas Stiansen fra Asdal i Øyestad – men han forsvinner lynraskt ut av soga – «for til sjøs med skipper Ole Larsen fra Barbo, og er siden rømt i fremmed havn», heter det i offentlige nedtegnelser. Mora var Tarjer Nilsdatter Landstveit, opprinnelig fra Herefoss. Hun hadde vært tjenestejente i Landvik, Fjære, Vestre Moland, Øyestad og Barbu, før Thomas kom til verden.

Hennes – og barnets – situasjon ble ikke lettere av at den nyfødte gutten hadde en øyesykdom, som var så alvorlig at han måtte ha legehjelp. Det fikk han, etter at mora hadde henvendt seg til fattigvesenet – men prisen for det var flere ydmykelser – henvendelsen førte til en tautrekking mellom fattigkommisjonen i Arendal og Herefoss, om hvem som skulle ha ansvaret for å hjelpe mor og barn med legebehandling og livsopphold.

Det endte med at Tarjer Nilsdatter måtte flytte tilbake til Herefoss, hvor hun og sønnen kom på legd – dvs. at de måtte forflytte seg fra gård til gård, for å få understøttelse. Men så skjedde noe enda verre – Tarjer ble gravid igjen – også nå uten forhåpninger om ekteskap. I fortvilelsen forlot Tarjer hjembygda og bega seg ut på vandring – situasjonen var så desperat at hun og Thomas sannsynligvis har overnattet under åpen himmel (hun «var husvild og var under åben himmel skjøndt hun var høist fruktsommelig», står det i nedtegnelsene).

Da grep myndighetene inn og plasserte Thomas hos forskjellige fosterfamilier i Herefoss; han var etter tur på Senningtvedt, Heimdal (hvor han fikk etternavnet sitt og som han betraktet som sitt barndomshjem), Stien og Lauvåsen. Til Stien kom han som elleveåring; på det tidspunktet var det allerede forutsetningen at han skulle arbeide for føda – derfor var den summen fosterfamilien fikk i godtgjørelse forholdsvis beskjeden.

Kittelsbukt–Strømsbu

Men så, i 1869, ble endelig Tarjer Nilsdatter gift, med en sagarbeider fra Hønefoss-distriktet, Anders Andersen, som nå bodde i Kittelsbukt ved Arendal, og som arbeidet ved ei av sagene i nærheten. For Thomas Heimdal betydde det at han kom tilbake til sitt fødested (eller like i nærheten – den delen av Kittelsbukt hvor Anders Andersen bodde lå rett utenfor by grensa).

Flyttingen til kysten innebar at Thomas Heimdal fikk anledning til å lære seg et håndverk (han ble boktrykker); og det er sannsynligvis også i miljøet i Kittelsbukt–Strømsbu-området at han kom i kontakt med de to tankeretningene som kom til å sette et sterkt preg på livet hans: avholdssaken og sosialismen (å være avholdsmann og sosialist var på denne tida en vanlig kombinasjon).

Stefaren, Anders Andersen, er en typisk representant for alle de innflytterne som strømmet til arendalsdistriktet på denne tida, fra mange steder i Norge, delvis også fra Sverige – tiltrukket av de sysselsettingsmulighetene som fantes i og i nærheten av Arendal, eller på skuter hjemmehørende i Arendal. Svært mange av disse innflytterne slo seg ned i Arendals nærområder, i Barbu og på Strømsbu, hvor de fikk arbeide på skipsverft, sager og huggeplasser – området var en «smeltedigel» i mindre målestokk. Vi må regne med at tidas radikale tanker raskt fant veien til dette lokalmiljøet; ihvertfall var det her – i Strømsbu-området – at Samhold hadde sin hovedbastion.

I sin oppvekst hadde Thomas Heimdal til gangs fått oppleve hva det ville si å være blant de som var nederst på stigen i samfunnet. I lokalmiljøet ved Strømsbu må han ha kommet i kontakt med folk som mente det gikk an å forandre samfunnet. Det er sannsynlig at det var denne kombinasjonen som var drivkraften bak Thomas Heimdals politiske engasjement i tida etter arendalskrakket, og som bl.a. resulterte i «Spisskula» – et overskuddsprodukt fra en helt spesiell epoke i distriktets historie – den unntakssituasjonen som varte et års tid etter krakket, mens overklassen lå nede for telling og det tradisjonelle hjelpeapparatet var ute av stand til å takle situasjonen. Thomas Heimdal var en av Arendals sønner – «uektefødt» – men et resultat av Arendals storhetstid. Det er på tide at Arendal vedkjenner seg farskapet.

(Mye av grunnlagsmaterialet om Thomas Heimdals oppvekstvilkår er hentet fra Herefoss bygdesoge, bind II. Takk til Arild Stokken, som gjorde meg oppmerksom på historien om Tarjer – «Ei fattig-jente og litt av livssoga hennes»).

Referanser til KUBENs samlinger
Arkiv: PA-2823, Spidskuglen.
Boksamling: Herefoss bygdesoge bd. II (ref.)