|
tekst: Helga Lid Ball
Agderposten mai 1999
Giftbombe på Eydehavn
Slik lød førstesideoppslaget til Agderposten 23. mai 1989. Det var da meningen at den gamle industrifyllingen til Aluminiumsverket DNN i forbindelse med et veiprosjekt skulle graves opp og brukes som fyllmasse uti sjøen. Dette fikk flere i lokalsamfunnet til å reagere. Ernst Roger Aslaksen stod i bresjen for protestene og fikk stoppet anleggsmaskinene. Tidligere ingeniør ved DNN, Gudmund Heggstad, karakteriserte fyllingen som en giftebombe:
”Fyllingen som inneholder en rekke miljøfarlige stoffer må ikke åpnes og i allefall ikke brukes som fyllmasse ut i sjøen, spres fyllingen nå ut i sjøen, kan Heggedalsfjorden som er en del av Tromøysund infiseres. (…)Det meste av innholdet består av (…) store mengder slagg og kull som ble kjørt rett ut på fyllingen ned mot Heggedalsbukta. Dette kullet og stampemassen som ovnene var foret med, tiltrakk seg alle mulige slags stoffer som ble utviklet i produksjonsprosessen.”
I mer enn 70 år var denne fyllingen avfallsplass for Nitriden. Så lenge den var i bruk lå det alltid og ulmet og røk i den, og rett som det var fant man død fisk nedenfor, fortalte tidligere fabrikkarbeider Jørgen Paulsen til Agderposten. Han anslo også at fyllingen var ca 400 m lag, 70 m bred og 10 m dyp.
Tross protester fra lokalbefolkning utsatte STF å komme på befaring, det ble anlagt sykkelsti, samt gravd en tre meters dyp grøft i fyllingen. Bare dumping i sjøen nedenfor ble avverget.
Dumping av tjærestoffer i Tromøysund
Etter disse oppslagene dukket flere av fortidens miljøsynder ved DNN opp. 1. juni kunne tidlige driftsingeniør fra det såkalte Steikeriet, Jan E. Holthe, fortelle Agderposten at det også hadde forgått en betydelig dumpng av tjære i Tromøysund. I mange år ble minst 250 jernfat på 200 liter dumpet der årlig. Tidligere arbeidere på Nitriden kunne bekrefte at tønner med tjærestoffer ble lagret i stor stabler på kaia. De ble så lastet om bord i en lekter og fraktet ut i Tromøusund der be ble dumpet over ganske store områder. (Bilde Agderposten 1. juni)
Allerede i 1926 ble bedriften pålagt å rense røykutslippsom skadet skogen i store områder.Tjæra som ble trukket ut av røyken ble dumpet i sjøen og i gruver. Men det var i første rekke produksjonen av anodekull til aluminiumsovnene som frembrakte avfallsproduktet tjære. Elektroden var en farlig arbeidsplass på fabrikken. Her ble kullstøv og bek blandet og presset før elektroden gikk til steikeriet. De stekte elektrodene ble brukt i elektrolyseovnene. Ved denne prosessen rant det tjukk tjære av kullene, trolig var det fri avrenning til grunnen. Stekinga av kull utviklet gasser og stoffer. Omgivelser og vegetasjon tok skade, og bedriften ble pålagt å rense røyken.
Holthe fortalte Agderposten at den gang han var ved Nitriden var rensanleggene lite effektive. Det var ca. 900 tonn svinn i form av tjærestoffer fra produsjonnen årlig. Av dette gikk ca 70 prosent opp i røyk, mens renseanleggene tok ca 30 %. Disse stoffene ble paradoksalt nok bare skylt ut i grunnen med spylevannet, mens det var det man måtte skrape og banke ut av renseanleggene som ble samlet i jerntønner og dumpet i Trømøysundet.
To tidligere ansatte, Kåre Tønnesen og Nicolai Nilsen, som selv hadde vært med på å banke ut tjære og fylle fatene etter brenningen av anodekull, ble 1. juni med dykkere ut i Tromøysundet for å vise dem dumpeplassene. Det viste seg at fatene hadde bitt dumpet i ei renne på 100 m dyp. Det ble umulig å finne dem igjen, allerede ved 30 m dyp var sikten urovekkende dårlig. Antakelig skyltes dette en annen forurensningskilde, nemlig slamutslippene fra Arendal Smelteverk.
 Agderposten juni 1989
 |
|
Da det ble kjent at tjærestoff fra mer enn 60 års produksjon var dumpet rett i Tromøysundet eller fylt i gruver få meter fra sjøkanten, overveide Statens Institutt for Folkehelsen å nedlegge restriksjon mot konsum av fisk og skalldyr fra Tromøysundet dersom de deponerte tjærestoffene skulle vise seg å inneholde kreftfremkallende PAH-stoffer.
Miljøvernavdelingen i Aust Agder ga tjæreutslippene fra Nitriden 1.prioritet, og det var tvingende nødvendig å finne ut hvilke PAH-forbindelser som lå i Tromøysundet.. Det skulle også undersøkes om slike stoffer var tatt opp av sjøorganismer. I juni 1989 tok NIVAs (Norsk Institutt for Vannforskning) forskningsfartøy bunnprøver av slam like utenfor fyllingene i Heggedalsbukta og i Tromøysundet. De undersøkte hvilke stoffer som lå i bunnsedimentene og registerte eventuelle lekkasjer fra industrifyllinga
Det ble også påvist skader på fuglelivet. Det viste seg at dødeligheten blant ungene til svanene som hekket i Tromøysundet var langt større enn på de andre hekkeplassene i distriktet. I 1987 og -88 ble det registrert en dødelighet på over 80% blant svaneungene i Tromøysundet. Flere voksne svaner som ble funnet døde i området var omkommet av blyforgiftning, men man kunne ikke fastslå at blyet stammet fra industrifyllingen på Nitridentomta. Det kunne like gjerne komme fra en av de andre bedriftene ved Tromøysundet.
se også Kampsaker og fremskritt for Eydehavn arbeiderforening 1945-1990
Kilder: Dokumenter med statistikk på Eydehavn museet.
Presseoppslag i Agderposten i 1989: 23. mai, 25. mai, 26. mai, 30. mai, 31. mai,
1. og 2. juni. 1989.
| 
