Saltrød Smelterier (almindelig Elektro-Metallurgisk A/S)

Tekst: Kjell Knudsen

Ved Saltrød Smelterier benyttet man en elektrotermisk metode der elektrisk energi blir brukt som varmekilde. Elektrometallurgisk industri er meget kraftkrevende, og hva var det som gjorde at man kunne starte den typen industri på Saltrød på denne tiden? Svaret ligger i produksjon av store mengder elektrisitet ved hjelp av vannkraft. I 1898 dannet gründeren Ragnvald Blakstad et selskap som kjøpte opp Evenstadfossen i Froland for å bygge kraftverk. Senere ble rettighetene dette selskapet hadde fått til kraftproduksjon, overført til et annet Blakstad-selskap, A/S Barbu, som skulle produsere kraft i Barbuelva. I september 1900 ble elektrisk lys “slått på” i Arendal. Snart fikk A/S Barbu konsesjon på å levere kraft til Risør, Tvedestrand og Grimstad, og bedrifter som Tangen Reperbane, Fevik Jernskipsbyggeri og Pusnes Mek. Verksted ble elektrifisert. I 1907 kom så Saltrød Smelterier til, og ble en av hovedavtakerne av elektrisk kraft fra A/S Barbu. Da Bøylefoss kraftstasjon var ferdig i 1914, ble også kraft herfra overført til Saltrød Smelterier, og kraftmengden ble da økt vesentlig. I Austre Moland herredestyre 11. juni 1908 ble det referert brev fra Arbeidsdepartementet om konsesjon på kraftlinjen fra Evenstad til Saltrød.

Det finnes en beretning fra en av initiativtakerne, Olaf R. Olsen, som forteller at det var ham selv og ingeniør Alf Sinding Larsen som alt fra slutten av 1890-åra begynte å sysle med tanken om et industriforetak på Saltrød. De hadde erfaring med håndtering av store kraftmengder i framstilling av soda og klorprodukter, men det de nå planla var elektrometallurgisk produksjon av jernprodukter. De var også kjent med med Birkelands og Eydes arbeider med å framstille kvelstoff, blant annet fra forsøksvirksomhet i Froland.

Kapital ble skaffet privat, og i 1907 gikk de igang med å reise fabrikkbygningene på tomta de hadde fått kjøpt av skipsreder Ånonsen i Bråtebukta. Aksjekapitalen var på 255.000 kroner, med krav om en minstetegning på 2500 kroner for å ikke få for stor spredning av aksjene. Produksjonen startet opp i stillhet i slutten av 1908, og den gikk planmessig og med god kvalitet på produktene. Kraftmengden hadde fra begynnelsen bare vært på 800-900 KW, men økte etterhvert til 3000 KW da Bøylefoss kraftstasjon kom til.

Olaf R. Olsen sier det var et levende foretak, men det ble stoppet av depresjonen som oppsto i forbindelse med 1. Verdenskrig med fallende markeder og en pris på produktene som ikke var særlig mer enn råstoffprisen. Bankkrise og strømmangel var også medvirkende årsaker. Allerede i 1914 søkte bedriften Østre Moland herredestyre om nedsatt skatt fordi man ikke hadde hatt noen inntekt, uten at det hjalp. Flere ganger senere finner vi slike henvendelser i herredstyreprotokollen, senest i 1921 (da Stokken herred), men da var driften allerede stanset for ett år siden, og den kom aldri igang igjen.

Om selve produksjonen har arbeider Martin Davidsen fortalt at man startet i 1908 med to små ovner med en elektrode i hver ovn med en strømstyrke på 500 KW på hver ovn. Arbeidsstyrken var på 30 – 35 mann derav 12 mann på hvert skift. I 1911 – 1912 ble de gamle ovnene revet og nye dobbelt så store ble bygget. Det var to elektroder på 500 KW i hver ovn. Det gjorde at produksonen ble fordoblet, og strømforbruket i bedriften ble liggende fast på 3000 KW. Om produktene som ble framstilt ved bedriften sier Martin Davidsen: “(...) Til å begynne med ble det bare smeltet 50% Ferro Cilisium (Kiseljern som vi kalte det) altså lidt over halvparten Kvarts og den mindre halvdel skrapjern pluss kull og koks. Men nu gikk dem over til å smelte 75% og 90% som var meget finere vare, særlig 90% som blev smeltet av ren Kvarts pluss kull og koks, uten iblanding av skrapjern. I 1915 begynte dem også å lage elektroder som de før hadde måttet kjøper visstnik fra Sverige. Forsøkene gikk bra og i 1916 var de selvhjulpne på det området. Ingeniørene drev også prøvedrift i nogen små ovner med andre jernsorter, f. eks. Titanjern og Kromjern, med gode resultater. (...)”

Davidsen forteller at arbeidsstyrken ble utvidet til 60 – 65 mann, derav 24 på skift i ovnshuset. Arbeidstiden for en skiftarbeider var 56 timer pr. uke, og dagarbeiderne hadde ni timers dag. Slik var arbeidsstyrken fordelt (Etter Davidsens håndskrevne oppstilling):

Davidsen har også synspunkter på årsakene til bedriftens opphør. Mens Olaf R. Olsen har hatt hovedfokus på markedssituasjon, bankkrise og strømstans som hovedårsak til at Saltrød smelterier måtte gi seg, har Davidsen en tilnærming som kanskje arbeiderne kjenner seg mer igjen i. Strømkrisen legger han også vekt på. Det ble knapphet på elektrisk kraft som en følge av storstilt etablering av småbedrifter i Arendal. Arendal kommune som eide Evenstad kraftverk, måtte leie kraft fra Bøilefoss for å holde avtalen med Saltrød Smelterier, og tapte penger på det. Dernest oppsto det i 1919 en streik på bedriften om “nogen uoverstemmelser” som Davidsen ikke går nærmere inn på. Men arbeiderpartiavisa “Tiden” kunne i mai 1919 fortelle at ledelsen innskrenket bemanningen ved smelteovnene for å spare 12000 kroner pr. år, og dermed gikk arbeiderne til streik. 23. august meldte “Tiden” at konflikten var løst, og at arbeiderne hadde vunnet “en smuk seir”. Bemanningen ved ovnene skulle være som før, og det ble avtale om lønnsforhold og ferie. Det skulle tas inn 25 mann umiddelbart, og etter behov i løpet av en måned. Men bare noen dager etter kunne avisa melde om driftsstans ved Saltrød Smelterier fordi bedriften skyldte 40000 kroner til Arendal elektrisitetsverk, og produksjon ville ikke bli satt igang før pengene var betalt.

Industrianlegget ble nå liggende brakk inntil det i 1935 ble solgt på tvangsaukjson. Stokken kommune fikk tilslaget. I Stokkenboka, som forøvrig det meste av denne artikkelen bygger på, skriver Harald Berntsen: “(...) Formannsskapet fikk myndighet til å forhandle med eventuelle leiere eller kjøpere med tanke på ny driftsutnyttelse. Alminnelig Elektrometallurgiske meldte seg da på ny som den første med en forespørsel om selskapet kunne få satt opp en forsøksovn ved smelteriet og kommunen ordne med det nødvendige arbeidet. Det var – som i tilfellet med endel gruvedrift – snakk om at kommunen skulle stille arbeidsledige på nødsarbeiderlønn til rådighet for private. Kommunen sa ja, og forsøksdriften ble søkt drevet så seint som i 1938, men uten resultat. (...)”

Berntsen nevner også en gruppering med Olaf R. Olsen i spissen som i 1939 ville overta tomt og bygninger for 15000 kroner mot aksjer for samme beløp i et selskap som skulle framstille gjødningsstoffet Oresfosfat. Kommunen skulle videre gi tilsagn om ytterligere investering i selskapet på 50000 kroner. Flertallet i kommunestyret, Arbeiderpartiet, gikk inn for forslaget, som det ikke ble noe av.  Dermed var siste vedtak gjort i historien om Saltrød Smelterier.

KILDER: