|
Ordfører og skolestyrer Nils Hjelmtveit |
Nils Hjelmtveit forteller fra 1923:
Begge fabrikkene var nå kommet igang igjen, folk var kommet i arbeid igjen og de fikk lønninger utbetalt. Og hva så.
Da gjorde vi i Stokken en genistrek, som etter hvert kom til å få videre følger. Skatteloven ga anledning til å sende krav om skattebetaling til arbeidsgiver. Oftest ble dette gjort ved at det ble tatt utpanting på forhånd, men da måtte altså skatten være forfalt til innbetaling før det ble pantet. Nå fant jeg ut at skatteloven ikke var til hinder for å la skatten gå til innkreving så snart den var utlignet | På grunnlag herav arbeidet jeg ut forslag til et skattetrekksystem, slik at den skatt som var utlignet på hver skatteyter, ble sendt til vedkommendes arbeidsgiver til trekk i skatteyterens ukentlige (eller månedlige) lønn. Likevel slik at det ikke skulle bli trukket i vedkommendes ferie (som den gang var 2 uker) og heller ikke i julemåneden. Den utliknede skatt skulle altså deles på 45-46 uker, og hver uke med samme beløp. |
|
Dette forslaget ble lagt fram for gruppa og deretter for kommunestyret, og det ble vedtatt begge steder. Forslaget ble kombinert med en fullstendig gjennomgåing av restanselistene fra tidligere år, og uten søknad fra skatteyterne ble en mengde gamle restanser strøket av formannskapet, som fikk fullmakt av herredsstyret til å gjøre dette.
Det vi ønsket å gjøre med disse vedtakene, og kombinasjonen av dem, var at skatteyterne nå kunne bygge på bar grunn, og dekke skattekravene etterhvert som de påløp.
Ordningen ble vedtatt enstemming både i herredstyret og i formannskapet. Men jeg var forberedt på at det kunne bli en reaksjon så snart ordningen var satt ut i livet. Og den kom.
Jeg husker inderlig godt - nesten som det skulle vært i går - lønningsdagen etter ordningen var trådt i kraft at en mannsterk delegasjon troppet opp foran vår leilighet på skolen, og protesterte på det mest bestemte og høylydte mot at det var trukket skatt av deres lønn de uka. Hele trappa fra 2. etasje og opp til vår inngangsdør var fylt av sinte mennesker da jeg kom ut. Jeg hørte helt rolig på det de hadde å si, og forklarte så at dette var helt nødvendig dersom kommunen skulle kunne fylle sin oppgave. Uten penger kunne ikke skolen gå, ingen veier bli vedlikeholdt, ingen stønad bli betalt til de som intet arbeid hadde, og heller ikke til de syke og gamle. Det som herredstyret hadde vedtatt, var ikke til å unngå¨, og vedtaket ville ikke bli omgjort. De fleste av protestantene lot til å forstå hvor riktig det var.(...)
Senere kom den ene kommune etter den andre til å forsøke ordningen. Og som medlem av Skattelovkommisjonen av 1929 fikk jeg kommisjonen med på et forslag som gav kommunene en uomtvistelig hjemmel for å gjennomføre trekkordningen for utlignet skatt, i det vestentlige etter samme ordning som vi i Stokken gjennomførte alt i 1923. Og forslaget ble vedtatt i Stortinget. (...) som sagt, det var Stokken som først viste vei når det gjaldt skatteinnfordringen.
