|
Flashfilm om arbeiderboliger
tekst: Brit Østerud
|
Da fabrikkene ble anlagt fra 1911 trengtes det mange arbeidsfolk – og folk kom fra mange kanter (se artikkel om rekruttering). Endelig var det et sted å få arbeid. Mens fabrikkene ble bygget, var det dårlig med hus og muligheter for å bo. I anleggstiden oppførte fabrikken brakker for anleggsarbeiderne. Mange forteller om brakkeliv og pendling. Noen leide seg inn hos folk på stedet.
Med en befolkning som ble neste tredoblet på 10 år, sier det seg selv at boligbygging ble svært viktig. ”For å holde på arbeidskraften, og for å sikre at den i noen grad stilte frisk og uthvilt på neste skift, var det tvingende nødvendig for bedriften å bygge arbeiderboliger, sier Harald Berntsen (Stokken historie).
Bedriftene bygger boliger
I 1913 oppførte Det Norske Nitridaktieselskap (DNN) 12 bolighus med 40 leiligheter i Nesgata. De opprettet Tromø Byggeselskap som sto for byggingen av disse og på Omdalsøyra (på Tromøy). Til sammen ble det bygget 31 boliger med 81 leiligheter. Leilighetene var på 65 m2 fordelt på to rom og kjøkken eller 45 m2 fordelt på ett rom og kjøkken, alle med innlagt vann og toalett i kjelleren. På grunn av skiftarbeidet måtte boligene ligge relativt nær arbeidsplassen. Likevel måtte de ikke ligge så nærme at industrirøyken ble for kraftig.
|
Torje Moland (f. 1898) begynte å arbeide på Arendal Smelteverk i 1913. Han bodde da i Sagesund ved Tvedestrand og pendlet sammen med faren, som hadde begynt på anlegget i 1911, fram og tilbake til Eydehavn.
Torje Moland forteller:
Vi lå i brakka heile uka. Somme tider gjekk det 14 dager før me reiste hjem, au. Det spørs åssen skift min far hadde, vet du. Han gjekk på tre-skift. Det gjekk en båt, han hette Flosta. Og den gjekk ifra Tvedestrand og innom Eydehavn og inn te Arendal. Den gjekk heile uka, hver dag. Det var ganske tålelige forhold i brakka. En del fyll var det jo. Det var ikke så kummerlig. Far og jeg og en til var på et rom, me var tre stykker. Det var senger oppetter veggene. Men så fikk familien leilighet her på Eydehavn. Det var tre rom og kjøkken på en familie med 5 unger. Vi var godt vant vi, når vi fekk den leiligheten der. De var så tidlig som i 1914. |
Oscar Engbråthen (født 1896) begynte å arbeide på DNN i 1916:
Jeg losjerte meg inn forskjellige steder hos familier. Jeg husker vi bodde på Breidablikk i Heggedalen. Der var vi fire mann på et lite rom. Da leide vi hos en familie. Vi lå to i samme seng, det var to senger på et rom. Familien leide ut to rom, til 6-7 mann samtidig. Det var forhold det, skulle du snu deg i senga, måtte den andre og snu seg. Men jeg flytta snart til andre som hadde bedre plass. Der kunne du få et rom aleine. Det ble bedre etter hvert, særlig etter at de starta opp igjen på Nitriden igjen i 23. |
Nesgatahusene ble reist i tegl, langs en gate. Dette var nokså fremmed. På den ene siden av gaten holdt arbeiderne til i firmannsboliger, på den andre siden var det lavere funksjonærer i småhus.
Boligene ble oppført i en stil som var alminnelig i flere europeiske land, og arkitekten var utdannet i Tyskland. De hadde preg av ny-barokk med knappe bygningskropper, presise, små detaljer, steilt tak, symmetri og smårutete vinduer. Lignende ble reist på en rekke industristeder rundt i landet like etter 1900.
De fleste som flyttet inn var unge og nygifte. Barnetallet var derfor stigende, og i midten av 1920-årene bodde det rundt 200 mennesker i gårdene. Med felles toalett, vaskerom, tørkeloft og trappeoppganger, ble det mye liv. Mange hadde skiftarbeid og skulle helst sove på dagtid.
I de fleste leilighetene bodde man tett. Det var ikke uvanlig at familiene hadde 5 barn slik at de var syv mennesker på to rom og kjøkken. Noen hadde losjerende i tillegg. Her skulle man da leve, sove, spise, gjøre lekser og stelle seg. Likevel har mange gitt uttrykk for at de trivdes godt i arbeiderboligene. Folk hadde samme bakgrunn, arbeidet i samme bedrift og var økonomisk likestilt. Dette skapte et sterkt samhold arbeidsfolk imellom.
|
 |
Også Smelteverket satte i gang med boligbygging, i Stranda vis a vis Smelteverket og på Hotellheia (Elly Eydes vei). 1919 til 1929 var en hektisk byggetid. I 1920 svarer kommunen at i Stokken er det ikke boligmangel, men det er heller ingen ledige boliger. Dette svaret sier ingenting om trangboddheten som i 1920 var 50% større blant arbeiderne enn blant andre sosiale klasser. Fra 1919 oppmuntret kommunen til privat boligbygging gjennom de mulighetene som var skapt ved Den norske Stats småbruks- og boligbank med en garantisum for hver husbygger. I 1923 ble Kloppedalsmyra stykket ut til tomter.
I 1929 fikk Arendal Smelteverk anledning til å kjøpe eiendommer på Helle til oppføring av funksjonærboliger. Dette ble en ny ”getto” langs sosiale skillelinjer. I 1935 var tettbebyggelsen kommet så langt at bygnings- og reguleringsloven ble gjeldene for Eydehavn. Fra 1946 til 1950 var det stor økning i antallet bolighus. Det førte til en kraftig forbedring av boligstandarden for folk flest. Fra 1949 ble kommunens tomt i Skibvik delt opp og solgt til privatboliger. Det ga 25 tomter. Etter hvert ble det også bygget ut på Saltrød. De fleste husene ble oppført med lån i Husbanken. Men til tross for stadige tiltak for å fremme boligbyggingen, tok det lang tid før boligmangelen helt ble avskaffet.
Fra Stranda |
Smelteverkets arbeiderboliger. Bedriftens fem tomannsboliger (bygd 1916) på Stranda (Nils Hjelmtveits vei). Arkitektfirma Ugland og Thorne, Arendal, foreslo å male boligene i disse farger. Arbeidet ble ikke utført. |
Buøya
Berg Hansens hus og Brettevilles hus på Buøya(1915)
|
 |
På Eydehavn fant man fort sin plass på den sosial rangstigen. Ingeniører og direktører holdt til på Buøya. Bedriftene hadde sikret seg denne idylliske og vakkert beliggende øya for å bygge standsmessige og romslige villaer med vakre hageanlegg til sine ledere. Bedriftene delte øya slik at den vestlige delen var for Smelteverket og den østre for Nitriden. På den måten var det like lang vei til bedriftene. Vedlikehold av husene og veiene, snømåking og til dels hagearbeid ble utført av folk fra bedriftene. I en periode rundt krigen hadde de egen gartner, og øya var som en park.
De som bodde her, levde et relativt isolert og på mange måter privilegert liv. Her var det trygghet for at maten kom på bordet hver dag. Det var plass til hager med grønnsaker og frukt, hønsehus, og hos noen også en gris. De fleste hadde hushjelp og enkelte hadde barnepike. I fritiden dannet de voksne et lite orkester, det var bridgeklubb og om sommeren kunne de spille tennis på egen tennisbane. Barna opplevde stor grad av frihet innenfor den rammen øya ga. Et par av jentene hadde dukkestue, noen fikk franskundervisning, og flere hadde tilgang til båter.
Like etter klokken ti om kvelden, etter nyhetene i radioen, var alt mørkt på øya. Adkomsten til øya var sterkt begrenset. En høy hengebro gikk over til fastlandet, og det ble innført forbud mot adgang til øya for arbeidere og deres familier. Et skilt med ”Uvedkommende forbydes adgang” varslet om dette. På Buøya var det ikke kjørevei, bare en gangvei som slynget seg fra hus til hus. Dette innebar at transport av varer over land var vanskelig. Sjøen var den naturlige veien. Øya hadde tre brygger hvor båten til Arendal stoppet. Det var ikke vanlig å hente varer på Eydehavn. De dro til Arendal for å handle.
Kanskje ville opplevelsen av klasseskillet vært noe annerledes hvis kommunikasjonene til Eydehavn hadde vært bedre. Men vi vet at dette klasseskillet var tydelig på alle de nye industristedene.
Husene på Pinnen lå inne på Nitridens fabrikkområde, altså ikke på Buøya. Men miljømessig hørte disse husene til Buøya, og de som bodde her regnet seg dit selv om de måtte over broen.
Restaurering
I 1975 kom varselet om at Nitriden skulle leggs ned. 275 arbeidsplasser ble borte for Eydehavnsamfunnet med sine ca. 1600 innbyggere. Store eiendommer var knyttet til bedriften, og gjennom forhandlinger kjøpte Moland kommune blant annet Nesbyen og Murgårdene der. Det var tidligere ordfører og stortingsrepresentant, Thor Lund, som tok initiativet til det, og lanserte samtidig et forslag om restaurering og modernisering av gårdene. Initiativet ønsket at husene skulle inneholde 18 leiligheter for trygdede og vanskeligstilte på boligmarkedet. To av husene som vendte mot torget skulle bindes sammen og bygges om til eldresenter, bibliotek, postkontor og ungdomsklubb som et sosial- og kulturhus. Planen ble vedtatt i mai 1978 med arbeiderpartiets flertall som avgjørende. I løpet av 1980 var arbeidet gjennomført. Da var det i tillegg bestemt at et av husene skulle romme museum for arbeider- og kulturhistorie.
Langt fra alle hadde vært enige i denne planen. Mange, både blant politikere og andre grupper syntes ikke dette var noe kommunen skulle engasjere seg i. ”Vi møtte stor motstand blant en del beboere i Murgårdene, flere hadde håpet å få kjøpt boligene da Nitriden bukket under. Mange mente også at andre regioner i Moland trengte pengene til mer presserende oppgaver. Atter andre ville nok helst sett gårdene revet og erstattet med mer moderne boliger. Men vi nådde fram med våre ønsker, vi hadde ingen tro på at industriboligene som helhet kunne få noen ansiktsløftning hvis det sto til den enkelte å sørge for forbedringer. Altfor meget ville da måtte avhenge av den enkeltes økonomi. Ikke alle ville ha orket eller følt seg i stand til å bane seg vei gjennom mylderet av bestemmelser for å innhente tillatelser”, sier Thor Lund til ”A-magasinet” i 1980.
Før rehabiliteringen bodde det ca. 35 mennesker i husene. Omtrent halvparten fikk tilbake leilighet. Resten var yngre, arbeidsføre personer som ble hjulpet til andre boliger. Kommunen ga også flyttehjelp til pensjonister.
Gjennomføringen av rehabiliteringen og ombyggingen ble utført blant annet ved hjelp av sysselsettingsmidler. Det hele skulle komme på 7.4 millioner hvor kommunens andel var 5.5. Prosjektet ble utført av arkitektfirmaet "Drange og Aanensen".
Resultatet av dette sosial-antikvariske prosjektet ble at man nyttiggjorde seg gammel bebyggelse samtidig som minnene om en arbeiderhistorisk epoke ble bevart. Dette var en av de første gangene en kommune foretok en så omfattende rehabilitering av boliger til sosialt formål.
Etter statens kjøp av Nitriden ved nedleggelsen, overtok staten Buøya. Moland kommune ønsket å overta resten av Buøya (Ca. 50 mål) og øya ble gjort om til friareal. Bare tre av husene ble solgt til private.
Restaurerte arbeiderboliger i Nesgaten. Huset i forgrunnen ble bibliotek, postkontor og ungdomsklubb |
