November 1886: Økonomisk etterskjelv under oppseiling.
I november 1886 håpet og trodde alle at nå var bunnen nådd, nå skulle det gå oppover igjen. Arendal Sparebank står støtt, sto det å lese i avisene. Sannheten var kanskje det motsatte; banken sto på sviktende grunn. En rekke ulike prosesser var i gang, med ulike aktører i rollene. Resultatet skulle bli katastrofalt.
Axel Herlofson satt fengslet og ventet på den kommende rettssaken. Avisene hadde i slutten av oktober kommet med omfattende referater fra avhørene som hadde foregått hos politiet, av ham og av alle som var tilknyttet Arendals Privatbank som ansatte eller på annen måte. Privatbanken var konkurs, og alle bedriftene som tilhørte Axel og broren Oscar var konkurs. Hundrevis var arbeidsløse, og enda verre ville de bli utover vinteren. Det visste alle, at arbeidslivet i stor grad var sesongpreget og vinteren var den tiden på året da det var minst behov for arbeidskraft. Denne høsten var det heller ikke bare bankkrakket som bidro til arbeidsløshet; det hadde vært lite vann i elva, og årets tømmerfløting hadde fått lite råstoff fram til byens mange dampsager med det resultat at mange arbeidere var helt eller delvis permittert.
Men hvordan gikk det med de andre bankene i byen etter Privatbankens konkurs? «Arendals Sparebank» var den største, og dette var en bank som var å regne med i landsmålestokk. Bare Kristiania, Bergen og Trondheim hadde større sparebanker. En bunnsolid bank, etablert i 1825, med Axel Herlofsons bestefar, Peter Herlofson, som viktigste initiativtaker da banken ble grunnlagt. I tillegg var det to mindre banker, den ene tilhørte håndverkerforeningen, den andre hørte til totalavholdslaget. I strandstedet Barbu var det også en liten sparebank, «Tromø Sogns Sparebank».
Avisene skrev, gjentatte ganger, at Arendals Sparebank sto støtt. Dette var riktig og viktig strategi for å redde banken. Det farligste av alt var at folk flest mistet tillit til at banken ville klare seg. I november 1886 var en rekke prosesser i gang, prosesser som til sammen bidro til å svekke sparebankens stilling mer enn det banken tålte. Mange tok penger ut etter privatbankens konkurs og konkursene som fulgte etterpå. Konkursene rammet alle som var garantister; de måtte ta ut penger de hadde stående i andre banker for å dekke kravene som ble reist.
Bankkrakket hadde også gjort det synlig for alle som bodde utenfor byen at arendalsborgerne ikke var til å stole på. Det var vel kjent at småsparerne ute på bygdene tapte penger på Arendals Privatbanks utlånspolitikk som prioriterte direktørene og deres slekt og venner. Men det viste seg også at Sparebanken favoriserte kjøpmenn, skipsredere og brukseiere i og rundt byen. Folk i bygdene var nok velkomn med sparepengene sine, men de sto ikke fremst i køen for å få lån. De hadde heller ikke noe de skulle ha sagt i Sparebankens styrende organer. Derfor var det vanskelig å etablere et samarbeid mellom innskyterne fra distriktene og byborgerne. Folk fra bygdene stolte, tross alle forsikringer, ikke lenger på Arendals Sparebank.
Et annet forhold var at byborgerne med kapital i behold trengte en forretningsbank og la planer for å etablere en ny bank, «Agdesidens Bank». Annonser med innbydelse var å se i byens aviser gjentatte ganger i november og desember. Tilskuerne må ha oppfattet det slik at arendalsborgerne først og fremst var opptatt av å berge sitt eget skinn. Arendal bystyre hadde gitt tilsagn om garanti til byens sparebank, men det fulgte betingelser banken vanskelig kunne innfri.
Alt dette bidro til at Arendals Sparebank midt i desember 1886 måtte levere bankens bo til konkursbehandling. Et kraftig økonomisk «etterskjelv» rammet byen 14. desember. Dagen etter stanset «Arendal Haandverkeres Laaneinnretning» og «Arendal Totalafholdsforenings Sparekasse» fulgte etter. Alle byens banker var dermed stanset ved årsskiftet 1886-87. Men «Tromø Sogns Sparebank» klarte seg.