Tanken om at alle mennesker er født med grunnleggende rettigheter var på ingen måte herskende på 1700-tallet. I siste halvdel av århundret var ideer om andre rasers underlegenhet med på å begrunne slaveri. Menneskene som ble fraktet fra Afrika til Karibia, var fratatt all form for frihet og var blitt noen andres eiendom. Eiendomsretten til slaver var like uinnskrenket som til annet gods eller penger. Mange slaveeiere mente dessuten at det var deres selvsagte rett å forgripe seg på de kvinnelige slavene.
Det faktum at slavene utgjorde en mye større andel av befolkningen på de dansk-norske koloniøyene enn de hvite, ga grobunn for redsel blant de hvite. Rundt år 1800 var for eksempel 80-90 % av de ca. 40 000 innbyggerne slaver. Det hvite mindretallet levde i konstant frykt for å miste kontrollen. Særlig var slaver som flyktet og organiserte seg i utilgjengelige områder, såkalte «marons», oppfattet som en stor trussel. Bestemmelsene i guvernør Phillip Gardelins forordning av 5. september 1733, illustrerer de hvites redsel:
«§ 1: Hovedmænd for bortløbne eller bortløbende Negre skulle knibes 3 Gange med gloende Jern og derefter hænges. § 2: Medskyldige i et Complot skulle miste et Been, med mindre Ejerne ville pardonnere dem med at miste et Øre og faae en Lussing af 150 Slag. (…) § 9: Den Neger, som i Onde løfter sin Haand mod en Blank, eller truer ham, eller giver ham knubbede Ord, skal uden Naade knibes 3 Gange og derefter hænges, om den Blanke det forlanger, hvis ikke, da skal han miste sin Haand».
De umenneskelige arbeids- og levevilkårene for slavene ble først langsomt bedre etter slaveimportens offisielle opphør i 1803. Det ble da økonomisk fordelaktig at slavene levde lenger. Det ble også ønskelig at flere fødsler og bedre oppvekstforhold sikret ny arbeidskraft. I årene frem mot slaveriets avskaffelse, ble slaveeiernes nesten uinnskrenkede makt langsomt mindre.
Slaveriet ble avskaffet i de danske koloniene i 1848. Tanken om frihet for det enkelte menneske hadde da omsider fått innpass mange steder.