«Bli råempirist, glem de de muntlige kildene!»

Av Nils Martinius Justvik, dr.art. og førsteamanuensis i historie ved Universitetet i Agder. Artikkelen ble opprinnelig publisert på fvn.no 20. oktober 2012.

Hva skal til for å vite noe sikkert? Samfunnet har behov for å komme så tett på sannheten om fortiden som mulig. Men hvilken rolle spiller de muntlige kildene?     

For et par måneder siden ble min bok Idrett og kristendom på Sørlandet 1945–2000 presentert over to sider i Fædrelandsvennen. Et leserinnlegg kom i kjølvannet av presentasjonen. Innsenderen stilte spørsmål ved om 50 intervjuobjekter var nok for å dekke mangfoldet på Sørlandet: «Sørlandet er ikke så lite. Mangfoldet er stort, og innen de forskjellige miljøene finnes både de strenge, de medgjørlige, de liberale og de radikale. I et slikt perspektiv er 50 intervjuobjekter altfor få til å trekke slike konklusjoner.»

Innsenderen, som bare hadde lest presentasjonen i avisen, ikke boka, ville ha sett at jeg har langt flere intervjuer, og i tillegg mye arbeid med skriftlige kilder for å danne meg et bilde av hvordan kristne har forholdt seg til idrett i etterkrigstida.

Dikt og forbannet løgn?
På et seminar helt i starten av arbeidet med avhandlingen som boka bygger på, la jeg fram planen for arbeidet. En av mine kolleger hadde nøye gjennomgått mitt opplegg og kom med en rekke forslag til forbedringer. Han har lang fartstid i historiefaget med studier av skriftlig materiale, lite av muntlige kilder. Derfor ventet han ikke lenge før kraftsatsen i overskriften kom: Bli råempirist, glem de muntlige kildene! I ettertid har han innrømmet at han hadde relativt lite å innvende mot opplegget for avhandlingen. Kraftsatsen var ment å provosere til debatt.

Både leserinnlegget og kraftsatsen fra min gode kollega skal tas alvorlig. De gir begge grunn til ettertanke omkring muntlige kilder og bruken av disse i historiefaget. Som historiker innenfor moderne regionalhistorie har de muntlige kildene vært svært viktige i de fleste av mine arbeider. I boka som er nevnt ovenfor, var de muntlige kildene endatil den viktigste bestanddel av kildematerialet. Kan det festes lit til de retrospektive intervjuer – fortellinger om hendelser som ligger 20, 30 eller 40 år tilbake i tid? Er det ikke slik at det de fleste husker av det som skjedde langt tilbake i tid, er tæret av «tidens tann» på mange forskjellige vis? Det kan lett snike seg inn feilkilder; hendelser som ble opplevd traumatiske for fortelleren blir pyntet på, dagens resonnementer kan lett bli fortidas og fortida kan bli framstilt mer konsistent og logisk enn den egentlig var. Til det siste, det stikk motsatte kan også være tilfelle. Slike og andre spørsmål må historikeren stille seg og ta med i vurderingen av vitneverdi.

«Dokumentfetisjister» og «intervjufetisjister»
Historikere har tradisjonelt vært svært tilbakeholdne med å bruke muntlige kilder, blant annet av de grunner som er oppgitt ovenfor. Når historien skal rekonstrueres, har muntlige kilder vært ansett som upålitelige. «Historikere arbeider med dokumenter. Det finnes ingen erstatning for dokumenter, ingen historie», mener historikerne Langlois og Seignbos. Kilder er foreliggende tekst, et fysisk produkt, ikke et muntlig utsagn. Historikeren Knut Kjeldstadli har i sin metodebok for studenter karakterisert et slik syn på skriftlige kilder som «dokumentfetisjisme» – dyrking av den skriftlige kilden.

Nå er det ikke slik at historikere avviser muntlige kilder. Dokumentfetisjismen har fortatt seg de siste tiårene. I norsk sammenheng har historikere trukket veksler på at etnologer, folklorister og antropologer lenge har brukt muntlige kilder til forståelse av fortid og samtid. Historikeres møter og diskusjoner med disse fagmiljøene har gitt ny innsikt. Kjeldstadli advarer imidlertid mot å ende opp i den andre grøfta ved at historikeren blir intervjufetisjist.

Arbeiderminner til besvær
En av de første på norsk mark som brukte intervjuer systematisk i en doktoravhandling, var historikeren Edvard Bull d.y. på slutten av 1950-tallet. Temaet han behandlet var knyttet til Østfold og tre arbeidermiljøer. Bull tok i bruk arbeiderminnene – intervjuer med arbeidere som hadde opplevd det industrielle gjennombruddet i Norge omkring 1900.

Førsteopponenten i disputasen professor Knut Mykland startet sin opposisjon med arbeiderminnene, og stilte de samme spørsmål som Bull hadde gjort: Hvilken vitneverdi har disse beretningene når man skal finne ut hvilke holdninger og meninger arbeidere hadde omkring 1900? Mykland var kritisk og hevdet at den som vurderer en historisk beretning skal være kritisk – ekstra kritisk når det gjelder minner som skal brukes for å avdekke følelser, meninger og holdninger. Arbeiderminnene var nedskrevet ca. 1950 og forhold og hendelsene som ble omtalt lå opp mot 60 år tilbake i tid. Videre sa Mykland: «Alt det fortelleren har opplevd i de mellomliggende år vil uvegerlig sette sitt preg på hans beretning, samtidig som mange vesentlige trekk vil være glemt. Arbeiderminnenes vitneverdi vil derfor være tvilsom, og især vil dette være tilfelle når det blir spørsmål om følelser og meninger.»

Intervjusituasjonen
Mykland tok også for seg selve intervjusituasjonen og mente at mange forhold kan ha spilt inn og hatt betydning for hva som er kommet med. Intervjuerens spørsmål, samtalens art, samtalens lengde. Lista kunne gjøres lang over slike forhold. Intervjueren selv, informanten og deres innbyrdes forhold. Intervjuerens ideologi, hennes forestillinger om hvordan informanten vil reagere. Svarene kan bli det informanten antar er det intervjueren vil ha.

Fra mitt eget arbeid med Idrett og kristendom på Sørlandet 1945–2000 skal en situasjonsbeskrivelse fra et intervju gjengis: «Intervjueren sitter rett overfor en av de store ‘milslukerne’ i langrenn fra hans barndom og ungdom, en av dem som kom ‘rett ut fra skauen’ og la i vei på en 50 km. Intervjuobjektet merker denne nærmest nesegruse beundringen for bragdene hans på 1950- og 60-tallet og blir revet med. Han synes det er litt stas. Intervjuet foretas midt på vinteren, det knitrer og spraker fra en gammel Jøtul og samtalen penses inn på vedhogst, en kjær hobby for både intervjuer og intervjuobjekt. Intervjuobjektet har tidligere på dagen vært på hogst og det utveksles erfaringer. Under samtalens løp blir intervjueren ivrig og ‘kryper nærmest over bordet’ for å få greie på hva intervjuobjektet egentlig mener. Han rives også med og balanserer på en knivsegg, eller tipper over, når virkeligheten den gang beskrives.»

Representativt nok?
Andreopponenten i Edvard Bulls disputas og leserinnlegget innledningsvis tar opp et annet viktig spørsmål ved de muntlige kildene – representativitet: Har jeg grunnlag for å hevde at jeg har beskrevet og forklart idrettsynet blant kristne på Sørlandet ut fra 50 muntlige kilder? Det skal sies at også skriftlige kilder er benyttet, blant annet for å korrigere og utfylle bildet. Det ligger alltid en utvelgelse av kilder til grunn for et arbeid. Historikeren tolker de kildene han har tilgjengelig og skaper eller konstruerer den historiske framstillingen. Den hele og fulle sannhet om virkeligheten – wie es eigentlich gewesen – vil vi aldri få tilgang til.

Kildekritikk
Et apropos til fortolkningen av kildene helt til slutt. Den erfarne historikeren Jens Arup Seip hadde opplevd at de muntlige kildene kunne reise seg mot ham. Jeg har selv en sterk og ubehagelig opplevelse av dette. En svært viktig muntlig kilde i et av mine arbeider var svært uenig med meg i de konklusjonene jeg hadde trukket i arbeidet. Etter å ha lest hele mitt arbeid, sendte han meg et ti-sider brev som påviste feil og mangler. Da var det betryggende at historikergruppa som vurderte verket konkluderte med: «Kildekritikken – den kan du!»

KILDER
- K. Kjeldstadli, Fortida er ikke hva den en gang var. En innføring i historiefaget, Oslo 1999.
- Historisk tidsskrift 1959/60: Knut Mykland og Andreas Holmsens opposisjonsinnlegg ved Edvard Bulls doktordisputas om arbeidermiljø under det industrielle gjennombrudd.