Er historiefaget i skolen i ferd med å bli historie?

Av Jan Egil Hansen, mastergrad i historie fra Universitetet i Agder og arbeider som lærer ved Hornnes barneskule og Evje ungdomsskole. Artikkelen ble opprinnelig publisert på fvn.no 17. november 2012.

Historie som skolefag har tjent en lang og tro tjeneste for nasjonen Norge. Men er skolefaget historie nå i ferd med å bli nettopp historie?

Historie som dannelse
Skolen skal overføre kunnskap, men også være disiplinerende. Historiefaget er et sentralt allmenndannende fag i skolen hvor nasjonens offisielle historiesyn og selvfortolkning formidles. Opplæringsloven og læreplanene er de viktigste dokumentene i forhold til innholdet i og formålet med undervisningen. Førstnevnte fastsetter at opplæringen skal gi elevene historisk og kulturell innsikt, kunnskap om og forståelse av den nasjonale kulturarven og vår felles internasjonale kulturtradisjon. Opplæringen skal fremme demokrati, vitenskapelig tenkemåte og gi innsikt i kulturelt mangfold.

Momentene ovenfor er toneangivende i læreplanen for samfunnsfag på ungdomstrinnet, som historiefaget er en del av. I læreplanen presiseres det at faget blant annet skal «medverke til forståing av og oppslutning om grunnleggjande menneskerettar, demokratiske verdiar og likestilling og til aktivt medborgarskap og demokratisk deltaking.» Disse holdningene og verdiene er representert i halvparten av læringsmålene for historie etter 10. trinn, og det er tydelig at faget skal brukes for å forme kommende generasjoner. I så måte brukes faget som en handlingsressurs for å formidle offentlige vedtatte verdier og holdninger. Opplæringsloven og læreplanen i samfunnsfag gir inntrykk av at historiefaget fremdeles har en viktig funksjon i den norske skolen.

Svulstig nasjonalisme
Historiefaget hadde en sentral plass i nasjonsbyggingsprosjektet på 1800-tallet. I 1827 og 1848 ble det vedtatt to lover som åpnet opp for historieundervisning i almueskolen. Samtidig ble det fastslått at staten var øverste skolemyndighet. En nasjonal bevissthet begynte sakte å vokse frem, og det ble klart at historieundervisning kunne brukes for å skape en nasjonal identitet.

Parlamentarismestriden, interne politiske stridigheter og kampen rundt utvidelse av stemmeretten var noen av årsakene til at historie ble innført som et eget fag i 1889. Faget var en del av regjeringens satsning på nasjonsbygging og demokratisering.

Nasjonal oppdragelse til fedrelandskjærlighet og svulstig nasjonalisme var noen av de viktigste formålene med historieundervisningen i perioden 1860 til 1905. Etter unionsoppløsningen var formålet fremdeles preget av nasjonsbygging. Norge hadde blitt en selvstendig nasjon, noe som ga gjenklang i lærebøkene.

Verdenskrigene endrer faget
De to verdenskrigene kom til å påvirke historiefaget i folkeskolen. Etter første verdenskrig ble det reist bekymringer over fagets innhold.  Nasjonalismen i Europa ble sett på som en viktig årsak til første verdenskrig, og kun fire år før utbruddet av andre verdenskrig kritiserte stortingspresident C.J. Hambro og statsminister Johan Nygaardsvold historieundervisningen i Norge. Nygaardsvold hevdet at historieundervisningen slik den hadde blitt drevet hadde «stor skyld i mange av de ulykker som har rammet menneskeheten.» Skepsisen kom til uttrykk i Normalplanen av 1939 der formålet med historiefaget ble kraftig endret. Undervisningen skulle ikke lenger fremme barnas kjærlighet til landet. I stedet skulle de få kjennskap til de viktigste deler av norsk og internasjonal historie. Videre skulle elevene forstå betydningen av samarbeid og fred. Samtidens utfordringer ble i større grad vektlagt, og betydningen av det historiske stoffet ble redusert. Utviklingen fortsatte etter andre verdenskrig, og i 1960 ble historie, geografi og samfunnskunnskap slått sammen til faget samfunnslære.

Demokrati i fokus
Etterdønningene etter de to verdenskrigene er fremdeles tydelige i historiefaget. Fokuset er fremdeles på demokratioppdragelse, noe som også er tilfelle i Europa og andre vestlige land.

De mange krigene og konfliktene på 1900-tallet har bidratt til økt bevissthet rundt historie som et farlig politisk instrument. Denne bevisstheten er manifestert i organisasjonen EUROCLIO sitt arbeid for en historieundervisning som kan bidra til å bygge og styrke demokratiske samfunn. EUROCLIO er først og fremst skapt og støttet av historielærere i europeiske land og deres organisasjoner. I Norge er dette HIFO.

Dagens historieundervisning er ikke gjennomsyret av nasjonalromantikk og svulstig nasjonalisme slik den engang var. I stedet fokuseres mye av undervisningen på temaer som viser skyggesiden av norsk og internasjonal historie. Blant disse er imperialisme, kriger og konflikter, farlige ideologier samt behandlingen av samene. Undervisningen skal bidra til å oppdra den neste generasjonen, og vise at elevene er historiske aktører som kan være med å forme fremtiden. Derfor har kontroversielle og vanskelige temaer blitt viktige i undervisningen. Historiefaget skal fremme demokratisk og kritisk tenking. Med andre ord er historieundervisningen fremdeles i nasjonens tjeneste, en tjeneste som de færreste stiller spørsmål ved.  Historiefaget har jo tjent nasjonen godt sammenliknet med andre land der fortiden har blitt brukt, eller fremdeles brukes, for å legitimere sittende regime og maktforhold.

Historie som B-fag
«Det er bare historie» blir vikaren fortalt. En film om den industrielle revolusjon blir satt på og 45 minutter senere er timen over. Dessverre har jeg inntrykk av at denne holdningen overfor historiefaget i skolen er utbredt. Avstanden mellom læreplanens innhold og intensjon til den faktiske undervisningen i faget er stor. Dette bunner i fagets timetall og kompetansekrav til historielærere.

Siden historie er den del av samfunnsfaget skal elevene kun ha 85 historietimer i løpet av hele ungdomsskolen. Til sammenlikning har musikk like mange timer, RLE utgjør 157 timer, mens matematikk utgjør 313 timer. Norge er faktisk blant de landene i Europa som har færrest timer med historieundervisning i grunnskolen. Med et så lavt timetall fremstår læreplanen for faget overambisiøs på grensen til å være en utopi. En ny lov om kompetansekrav til lærere som trer i kraft 1. januar 2014 hjelper trolig noe. For å kunne undervise i historie på ungdomstrinnet blir det krav om 30 studiepoeng fra høyskole eller universitet, noe som tilsvarer et halvt års studium. Realiteten blir likevel at man ikke en gang trenger å ha studert historie for å bli historielærer. Et halvt års studie av samfunnsvitenskapelige fag holder. Derimot kreves det 60 studiepoeng for å undervise i matematikk, norsk og engelsk. Fra sentralt hold kan det synes som om historie er redusert til et B-fag.

I ferd med selv å bli historie?
Lærere uten solid historiekompetanse vil vanskelig kunne gjennomføre undervisningen i tråd med læreplanen. Historiefaget er ikke lenger en oppramsing og pugging av årstall og hendelser, men på grunn av manglende krav til kompetanse og et lavt timetall er historie i ferd med å bli historie. Fra å ha vært et viktig ledd i nasjonsbyggingen er historie i ferd med å bli redusert til et trivelig fag for de spesielt interesserte.

Kanskje er det slik at når landet opplever «gode tider», at man ikke lenger har behov for å skue tilbake på fordums tider, siden dagens fokus er på fremtidens vekst, velstand og utvikling. Derimot er det nettopp i slike tider vi trenger historiefaget for å minne oss på at fortiden ikke alltid har vært like lys, og at ingenting skjer av seg selv. Vi er formet av fortiden, men vi er også formere av fremtiden.

KILDER
J.B. Bøe, Å lese fortiden: Historiebruk og historiedidaktikk, Kristiansand 2006.
T. Koritzinsky, Samfunnskunnskap: fagdidaktisk innføring, Oslo 2006.
www.euroclio.eu
www.udir.no