Stat og kirke – da og nå

Av Georg Kristoffer Fjalsett, lektor i historie og prosjektmedarbeider ved Stiftelsen Arkivet. Artikkelen ble opprinnelig publisert på fvn.no 1. desember 2012.

Når Agder og Telemark får ny biskop i desember, er det et resultat av en historisk prosess der kirken for første gang utnevner sin egen biskop. Til nå har det vært politikeres avgjørelse. Hva er bakgrunnen for dette?

1000 år med stat og kirke
Statsmakten og kirkemakten er altså i disse dager i ferd med å takke farvel til hverandre. Skillet skal gjøre Den norske kirke langt mer egenrådig i saker som utelukkende angår den. Dette fascinerer meg som historiker. Min masteroppgave fra 2010 handlet om framveksten av statskirken som maktinstitusjon i det østlige Romerriket, også kalt Bysants, på 300-tallet. Jeg prøvde febrilsk å finne et godt svar på hvordan den marginale Jesus-bevegelsen kunne gå fra å være en obskur sekt fra Romerrikets utkant, til å bli det bysantinske rikes offisielle religion på under 400 år. Ettersom tanken spant videre begynte jeg å sette det jeg hadde lært gjennom forskningen til oppgaven i sammenheng med det landet jeg lever i, og den tiden jeg lever i. En tid hvor Olav Haraldsson blir kalt Den hellige. En tid der Olavs-meg-her og Olavs-meg-datt feires overalt i landet, som et manifest over koblingen mellom stat og kirke i Norges historie.

De første sivilisasjoner og moderne institusjoner
Fenomenet statsreligion har røtter langt tilbake i tid. Religiøs begrunnelse for kongemakten var et viktig element i de første og største sivilisasjonene i verden, fra ca. 5500 før Kristus. Samtidig var det også da de store lagdelingene i samfunnet oppsto. Tilfeldig? Så aldeles ikke. Religiøse forestillinger har i «alle» år vært med på å beskytte kongens makt, enten han hadde tittelen Farao, Cæsar eller heter Harald V. Religionen har hatt stor betydning for herskerrollen.

Statskirken i Norge har inntatt en rolle i det norske folks bevissthet som et sted vi oppsøker ved livets opp- og nedturer. Dette er behørig påpekt i mange religionssosiologiske undersøkelser. Kirken, som institusjon, men kanskje først og fremst som bygg, er et sted man bruker til overgangsriter. Nærmere 80 prosent av den norske befolkning er medlem av Den norske kirke. Men selv om bare en liten prosentandel oppsøker bygget og gudstjenesten ukentlig, er nordmenn fortsatt interessert i kirken.

Statsreligion var altså et vesentlig trekk ved de første sivilisasjonene. Antikkens Hellas var den første store sivilisasjon i Vesten som utelot det guddommelige fra styre og stell så langt det lot seg gjøre. Da kristendommen fikk fotfeste utenfor den romerske utkanten vi i dag omtaler som Israel eller Palestina, var det ikke særlig mye oppstyr rundt det. I begynnelsen ble kristne ansett for å være en jødisk sekt, og det med rette. Etter hvert ble de skilt ut og mistet privilegiene som jødene hadde, som fritak fra tilbedelse av keiseren og liknende. Da keiser Konstantin den store (306–337) med flaks og dyktighet sikret seg kontroll over hele det gigantiske Romerriket, begynte han å bruke religion som et bindemiddel i et etnisk, språklig og religiøst mangfoldig rike. Hvorvidt Konstantin, denne første kristne keiseren, virkelig var kristen, er et annet spørsmål. De fremste samtidige kildene om ham er nemlig skrevet av en biskop fra Cæsarea som het Eusebius, og han la på ingen måte skjul på sin voldsomme begeistring for Konstantin. Eusebius lovpriste ham og forsikret folket, gjennom sine taler og skrifter, om at keiseren hadde Gud på sin side.

Konge og helgen
I løpet av høymiddelalderen ble kristendommen en viktig støttespiller for konger og herskere i Europa. Både i Norge, Sverige og Danmark opplevde man på 1000-tallet og 1100-tallet at konger ble helgener. I Norge er Olav den hellige et eksempel. Han måtte rømme landet som et resultat av måten han skaffet seg makt i landet. En medvirkende årsak til det kan ha vært hans framferd i forsøket på å gjøre nordmenn til et folk av Kristus-tilbedere. I Danmark har man også en helgenkonge med tilnavnet den hellige, nemlig Knut den hellige. Begge hadde mislykkede forsøk på å samle riket og møtte motstand ved innføringen av kristendommen. Begge ble lokalt helgenkåret kort tid etter sin død. Dessuten, og dette er viktig, hadde de en kirkens mann som skrev om – og beskrev – deres hellighet kort tid etter deres død. Olav hadde biskopen Grimkjell, mens Knut hadde munken Ælnoth. Dette er påfallende likt det vi vet om Konstantin og Eusebius. Den store forskjellen er at Eusebius virket mens Konstantin ennå var i live.

Det er ingen tvil om at de tre kongene kjempet en kamp for å samle sitt rike. Olav møtte til slag på Stiklestad mot Trøndelagets herskere, Knut ble overmannet av irriterte bønder som ikke likte tilleggsskattene han påførte dem. Konstantin opplevde ikke den samme type voldelige sammenstøt. Antakelig fordi statsdannelsen allerede fantes og han «bare» kom med en ny religion. Konstantins motivasjon var allikevel tydeligvis å få samlet riket under én konge og én tro. Kunne han få overbevist mange nok om at det fantes én gud, kunne han også overbevise dem om at riket trengte én konge.

Dette ser ut til å ha vært motivasjon også for Olav. Med én gud og én kristenrett skulle han samle nordmennene under én konge. Det fungerte som kjent ikke for ham, i hans levetid. Men for hans halvbror fungerte det bedre. I 1043 returnerte Harald Hardråde fra nettopp Bysants til Norge. Etter å ha tjent i den norrøne avdelingen av den bysantinske hæren og som medlem av keiserens livgarde, kom han tilbake til sitt fødeland som meget rik og meget kompetent. Hans framferd mot motstandere var hard og sikret ham det beskrivende tilnavnet. Den katolske kirke i Norge lå på denne tiden under erkebiskopen i Hamburg-Bremen. Harald fant det allikevel godt å utnevne sine egne biskoper, slik han så det hadde blitt gjort i Bysants.

Kirken, da og nå
Den siste biskop utnevnt av en statsråd i Norge var Erling Pettersen. Han ble innsatt som biskop i Stavanger av Trond Giske i 2009, stikk i strid med alle kirkelige organers ønsker. Det skapte debatt, men det ble påpekt at kirkens organer kun var rådgivende. Nå har dette altså blitt endret. Det er ikke lenger staten som innsetter biskoper.  At biskoper ønskes velkommen til kirken av politiske krefter, er noe som følger den bysantinske modellen for maktfordeling mellom de to institusjonene. I Bysants ble keiserens velsignelse av patriarken og patriarkens velsignelse av kongen en viktig modell for gjensidig legitimering av makt. Dette kan ha vært Harald Hardrådes inspirasjon i kampen mot kirkelige overordnede.

Norge er historisk og reelt et monarki. Fremdeles. Selv om det ikke føles slik. Mange avfeier kongens betydning som maktperson. Han er en god ambassadør for Norge, sier man gjerne, men uten reell makt. Det er ikke sant. Kongen er den eneste i dette landet som kan forsinke en demokratisk regjerings forsøk på å endre Grunnloven. Han er også den eneste i dette landet som har grunnlovsfestet plikt til å bekjenne seg til den lutherske kristendom. Altså er det fortsatt tette bånd mellom Den norske kirke, den norske statsmakt og den norske kongemakt. Slik det nå har vært i vel 1000 år. Og slik vil det være en stund framover. Selv om målet med den nye ordningen for utnevnelse av biskoper er å gjøre kirken mer egenrådig. Det kan ta lang tid før Den norske kirke er fullstendig sin egen herre, om den noen gang skulle ønske det. For som det heter i Grunnlovens § 16: «Den norske Kirke, en evangelisk-luthersk Kirke, forbliver Norges Folkekirke og understøttes som saadan af Staten.»