Å selge fellesskapets eie

Av May-Brith Ohman Nielsen, professor i historie ved Universitetet i Agder og Karlstads universitet. Artikkelen er opprinnelig publisert på fvn.no 15. desember 2012.

Det er «litt ditt».  Ansvarlige medborgere kan spørre i historiens lys: Å selge kinoer, elektrisitetsverk, biblioteker, naturressurser og infrastruktur; er det nåtidssmart og effektivt? Eller er det samfunnsundergravende og historieløst? 

«Litt ditt» har vært samvirkebevegelsen, Coopens, populære slagord de siste årene. Reklamen viser hvor solid en virksomhet er når den eies av en stor skare av brukere, i møte med profitthungrige representanter for storkapitalen som vil gjøre den til vare og «investeringsobjekt». Feelgood-slagordet «litt ditt» fremhever slikt som har hverdagsverdi for mange, og som derfor kan inneholde store profittmuligheter for de få. Hvis de siste får tak i det. Det kan de bare når fellesskapet ikke forstår den virkelige verdien av det vi eier sammen. Denne kan aldri omskrives til «markedsverdi».

«Litt ditt»
Den som kjenner historien vet at det er svært mye omkring oss som er «litt ditt»: Kinoen, ambulansen, skolen, oljen under havbunnen, biblioteket, elektrisitetsverket, idrettsanlegg, gudshus, fossekraft, brannbiler, togskinner, telemaster, vannverk, badeplasser, havneanlegg, satellitter i bane rundt jorda, sykehjem, parkeringsplasser, helsestasjoner, gatebelysning, universiteter, intensivavdelinger, postsystemer, søppelanlegg og mye, mye mer. Alt dette som er «litt ditt» har skapt samfunnet vårt slik du og jeg kjenner det. Det har formet hverdagen vår slik vi lever den. Vi hadde rett og slett levd i et helt annet samfunn hvis ikke store naturressurser og samfunnsverdier hadde vært «litt ditt». Vi hadde derfor også levd ganske annerledes liv. Antageligvis hadde vi også vært annerledes som mennesker. For vi hadde ikke bare hatt andre erfaringer, men også andre muligheter, andre valg og prioriteringer vi måtte gjøre. Mulighetene og valgene hadde vært langt færre for de aller fleste. At vi i Norge, i likhet med mennesker i andre velferdsstater, eier så mye flott i fellesskap, er lett å glemme.

Stabilitet og trygghet
I historiens lys bør vi, tvert imot, huske det. I disse dager tar igjen personer, pressgrupper og enkelte politiske partier til orde for å selge ting vi alle eier i fellesskap: som kinoer, elektrisitetsverk og postsystemer, eller de vil fjerne vår hjemfallsrett til store og viktige naturressurser som fossefall, mineraler, jord og skog. Hjemfallsretten og felleseiet vårt har forhindret at viktige ressurser er blitt spekulasjonsobjekter og ofre for konjunktursvingninger og profitthensyn. Dette har bidratt til stabilitet, til forutsigbarhet og trygghet, ikke bare på samfunnsnivå, men også i våre liv. Heller ikke vi kan forutse fremtiden. Men hvis vi ter oss som ansvarlige borgere og verner om de store historiske verdiene vi eier i fellesskap, da har vi i Norge større muligheter enn de fleste til å styre mer av samfunnsutviklingen i møte med det ukjente og usikre foran oss. Vi kan, som generasjoner før oss, bruke fellesverdiene til å skape forbedring og utvikling.

Alt dette som er «litt ditt» ble opprinnelig skapt for å lage forbedring og utvikling. Menneskene som var pådrivere, folkevalgte som fattet vedtakene og folk som satte vedtakene ut i livet, tenkte at felleseie til viktige verdier skapte et bedre liv for dem selv og andre. – Også generasjoner etter dem.

Felles verdier
La oss se på noen få av disse historiske felles verdiene vi har bygget opp i Norge: Postverket vårt ble startet på 1600-tallet, men ble bygget ut til et landsomfattende nettverk av daglige postruter midt på 1800-tallet og gjorde brevskriving og avislesing til allemannssysler. De fleste av våre første veier, broer og ferjeruter ble bygget som del av postsystemet. Fem ganger i historien har vi i fellesskap gjennomført gigantiske utbygginger av moderne kommunikasjon; av telegrafnettet på 1850-tallet, rikstelefonnettet i 1890-årene, radiosendenettet i 1930-årene, fjernsynsnettet på 1960-tallet og internettet i 1990-årene. Dette har gjort Norge, på tross av landets ekstreme utstrekning og kompliserte geografi, til et integrert og effektivt samfunn av velinformerte borgere. Landet har vært lettere å styre og å drive virksomhet i enn de fleste andre land av samme størrelse.

Skoler
Fra 1860-årene av ble det bygget en mengde offentlige skolehus over hele landet. Dette var store felles løft for innbyggerne i hver kommune. Det gjorde Norge til et land der så å si alle kunne lese og skrive og hadde noe allmennkunnskap, og der vi oppfatter analfabetisme som et samfunnsproblem, ikke bare et personlig problem. I 1811 opprettet vi landets første universitet. Senere igangsatte vi blant annet Landbrukshøyskole, landbruksskoler, teknisk høyskole, fagskoler, sykepleierskoler, lærerutdanning, yrkesskoler, gymnaser, høyskoler og nylig sju nye universiteter. Denne felles innsatsen gjør Norge blant de landene i verden hvor det er lettest og billigst å skaffe seg en utdanning som samsvarer med våre talenter og ønsker. Vi er blant de høyest utdannede i verden. Fellesskapet og private virksomheter kan her lettere skaffe seg den kompetansen som trengs. Det aller meste av kunnskapen som forskes frem i Norge er dertil gratis tilgjengelig for alle interesserte og deles ut til ungdom hver eneste dag. Dette er en enorm samfunnsstabiliserende faktor.

Naturressurser
Gjennom konsesjonslovene og hjemfallsretten fra 1909, og offentlig oppkjøp av vannfallsrettigheter på salg, sikret fellesskapet seg kontroll med noen av landets viktigste naturressurser; fossekraften og produksjonen av elektrisitet. Fellesskapet, gjennom stat og kommune, ble slik samfunnets viktigste leverandør av energi. Slik fikk de aller fleste husholdninger, institusjoner og bedrifter både mye og billig strøm, et stort velferdsgode og en viktig produktivkraft. Elektrisiteten var i Norge billigere og rikeligere enn i de fleste andre land frem til kraftmarkedet ble liberalisert på 1990-tallet, og «markedet» satte prisen. Sammen med konsesjonsplikt for kjøp av bergverk, skog og jord unndro felleseie av vannkraft viktige norske naturressurser fra spekulasjon. Også dette har virket stabiliserende på økonomi og lokalsamfunn. Hvis en virksomhet må innstille, forblir oftest viktige ressurser lokalt. Andre kan starte opp igjen på stedet. Norge har få spøkelsesbyer.

Oljen
Mange priser seg lykkelige for at oljen ble funnet i havbunnen på en tid da politikerne fremdeles mente viktige naturressurser var fellesverdier som skulle tjene oss alle, og utformet ordninger som sikret dette. Norge likner ikke på andre oljeland. Fordi oljen og andre naturressurser er «litt ditt» er Norge et rikt land og har rike lokalsamfunn, ikke bare noen rike mennesker.

Kinoen
Også kulturinstitusjoner eier vi sammen. Kinoen har vært «litt din» siden kommunene overtok i 1911, for å sikre oss variert kvalitetsfilm for en billig penge. Folkebibliotekene ble bygget opp av lokale fellesskap og er fremdeles blant våre største kultur- og kunnskapsformidlere, de er så å si gratis for brukerne. Storbrukerne er barn, unge og minoriteter. De fleste teatre, konserthus, museer, idrettsanlegg eier vi også sammen. Derfor er kunst, kultur, konserter og idrett tilgjengelig til en langt lavere pris, relativt sett, enn i de fleste land. Knapt noen er økonomisk utestengt fra et kulturliv. Hvis foreldres holdninger forhindrer barna i å ta del, er ikke barna dermed dømt til å bli permanent utestengt og kulturfremmede. Barna har et av verdens beste kulturtilbud fordi vi eier det sammen. Slik er det også med tilgang til friarealer, badeplasser, helsetjenester og mye annet.

Hensikten
Å eie slike institusjoner i fellesskap, har skapt velferdssamfunn uten sidestykke, et samfunn det er et fantastisk privilegium å få leve i. Demokratiske samfunn der borgerne eier mye i fellesskap har vist seg som svært vellykkede og stabile. Som sameiere unndrar vi store deler av samfunnets viktigste verdier fra spekulasjon, profittjag, markedssvingninger og gjentatte kriser. Dette var hensikten.

Det har gjort det norske samfunnet svært robust. Soliditeten består i at vi tenker og handler som ansvarlige medborgere, vi forstår de samfunnsmessige verdiene av det vi eier sammen, ikke bare den mulige «markedsverdien». Disse rikdommene ble skapt for å være historiske samfunnsverdier, ikke for å tjene en generasjon, en tiårstrend eller et fireårsperspektiv.