17. mai – et slitesterkt symbol

Av Gunhild Aaby, cand.philol. og formidlingsansvarlig ved Vest-Agder-museet. Denne artikkelen ble første gang publisert i nettspalten «I historiens lys» på fvn.no 16 mai 2013.

De seinere åra har det i forkant av 17. mai blusset opp en debatt omkring de sterkeste symbolene i nasjonaldagsfeiringen, det norske flagget og barnetoget. I år har spesielt sosiale medier vært arenaen for et opphetet og rikt fasettert ordskifte om bruk av utenlandske flagg i barnetoget. Debatten føyer enda et kapittel til 17. mai-feiringens historie – som en dag der ulike tolkninger av nasjonale verdier stilles opp mot hverandre.

Mange tar til orde for at debatten om det skal være lov å bære utenlandske flagg i barnetoget er meningsløs og uinteressant, men det er den ikke – snarere tvert imot. Debatten berører selve kjernen i forholdet vårt til nasjonale verdier og gjør 17. mai til noe mer enn en hyggelig festdag for blankpussede barnefamilier, flankert av gassballonger og flagg, passe fulle av is og pølser. En liten reise gjennom nasjonaldagsfeiringens snart 200 år lange historie viser da også at dagen i høyeste grad har vært brukt til politiske og ideologiske ytringer. Det er ikke underlig at 17. mai har hatt en posisjon som ideologisk kamparena, tatt i betraktning at objektet for feiringen, Grunnloven, definerer prinsipper og verdier for hvordan Norge skal styres, og slik sett er et politisk dokument. Folkesuverenitet, maktfordeling, frihet, rettssikkerhet og toleranse er grunnpilarer i dette viktige skriftet.

Unionspartner til besvær
Allerede den første 17. mai-markeringen, som fant sted i den borgerlige klubben Harmonien i Trondheim, og de første offentlige massefeiringene på 1820- og 30-tallet, er preget av politikk og ideologisk markering. Liberale og demokratiske krefter forsvarte Grunnloven mot unionskongen Karl Johans bestrebelser på underminering til fordel for en styrket kongemakt. I 1829 kom det sågar til militær inngripen mot folkemassene i det som seinere har blitt omtalt som «Torvslaget» i Christiania.

Aller tydeligst ble imidlertid 17. mai en arena for politiske oppgjør og meningsytringer i 1880- og 90-åra med kampen for parlamentarisme, partidannelse, stemmerettskrav og unionsstrid som bakteppe. Folket samlet seg bak hver sine faner og flagg med eller uten unionsmerke i hver sine tog – alle med et, etter egen mening, berettiget krav om å representere Grunnlovens verdier og den riktige 17. mai-tanken. På et tidspunkt gikk tre tog med ulike politiske og ideologiske plattformer gjennom hovedstadens gater; borgertoget, arbeidertoget og venstretoget. Med sin kraftfulle mikstur av nasjonale og demokratiske argumenter gikk sistnevnte seirende ut av tevlingen, både reelt i politikken – og symbolsk på 17. mai. Venstretoget ble fra 1901 kalt «fellestoget» og samlet kreftene under det «rene» norske flagget uten unionsmerke fram mot unionsoppløsningen i 1905.

Tilsynelatende harmoni
Selv i åra etter 1905, da det store nasjonale spørsmålet politisk var ryddet av veien, og det tilsynelatende hersket enighet om definisjonen av nasjonale verdier, viser det seg at det var ulike oppfatninger av hva innholdet i 17. mai-feiringen skulle være. I hovedstaden kan i hvert fall tre grupperinger med ulike nasjonale oppfatninger identifiseres på 17. mai: de borgerlige som representerte den offisielle festen, de bygdeborgerlige som ideologisk var knyttet til norskdomsrørsla, og sosialistene som var en sammensatt gruppe i vekst. Under parolen «Ut or unionane» hevdet Noregs Ungdomslag at Norge fremdeles ikke var et fritt land, selv om den politiske friheten ble oppnådd med unionsoppløsningen. Vi var fremdeles i en språklig union – med Danmark. Riksmålsfolket var «heimedanskane», som i prinsippet ikke burde ha lov til å feire grunnlovsdagen: «Alle dei andre 364 dagane i aaret kan me møtest med vaare nationale motstandarar. Men den eine dagen er vaar og ikkje deira. […] Norskdomsdagen for norskdomen». Arbeiderbevegelsen hadde også sine egne 17. mai-stevner i Kristiania fra 1914, med eget merke, den røde rose, og med et budskap om at de var de rette bærere av Grunnlovens og nasjonens verdier. Det var arbeiderklassens tur til å bli inkludert i og erobre nasjonen.

Trefarget, rødt eller alle farger?
Først i den konfliktfylte mellomkrigstida kom det til en tydelig direkte konfrontasjon mellom symbolene på 17. mai i Kristiania. I 1924 mobiliserte arbeiderbevegelsen et eget barnetog med røde flagg i konkurranse med 17. mai-komiteens barnetog. Barnetoget hadde vært et årvisst innslag siden 1870 og hadde til og med gjennom unionskampene stått som det samlende elementet i 17. mai-markeringen. Det konkurrerende toget med det konkurrerende symbolet var derfor en sterk splidmarkør i det norske samfunnet. I andre halvdel av 30-tallet – etter kriseforlik og dannelse av Arbeiderpartiregjering – var igjen nasjonen samlet om sine symboler på 17. mai. Da gikk Arbeiderpartiet sammen med de borgerlige om felles feiring av nasjonaldagen med partiets fremste representanter som hovedtalere under arrangementet.

Under okkupasjonen ble 17. mai-feiring og norske flagg forbudt. Det bidro til å tilføre nytt innhold og mening til både dagen og symbolene i etterkrigstidas Norge og ga en enorm oppslutning om feiringen i åra like etter krigen.

Også etter krigen har det i perioder vært duket for politisk batalje på 17. mai, blant annet som arena for synliggjøring av motstand mot EEC/EF på 1970-tallet. Siden 1980-tallet har imidlertid konfliktene knyttet seg til forholdet til etniske minoriteter og folk med innvandrerbakgrunn – om deltakelse i tog, bruk av nasjonaldrakter og ikke minst flagg.

Nasjonale nøkkelsymboler
Framfor alt to symboler har vært og er sentrale i feiringen av den norske grunnlovsdagen: det norske flagget og barnetoget. Hva kan disse symbolene fortelle om norsk nasjonal identitet, og hva er det med kombinasjonen av de to 17. mai-innslagene som framkaller så mye sinnsbevegelse i befolkningen at noen tusen ytrer seg i sosiale medier når det foreslås endringer?

Mens det norske flagget kan defineres som et klassisk nasjonalt nøkkelsymbol, som oppsummerer det særegent norske som motstykke til andre nasjoner, er barnetoget unikt for den norske nasjonaldagsfeiringen. Og nettopp barnetoget kan kanskje gi oss svaret på hva dette særegent norske skulle være. I sin framtoning representerer barnetoget uskyld, fredsommelighet, framtid, noe ufarlig, smått og beskjedent. Kombinert med mengden av fargerike festklær og fraværet av militære uniformer og våpen kan toget også assosieres med kvaliteter som mangfold, åpenhet og toleranse.

Et slitesterkt symbol?
Satt inn i en slik sammenheng kan et barnetog med innslag av forskjellige nasjoners flagg tolkes som en visuell oppdatering av barnetogsymbolet. De ulike flaggene beskriver en multikulturell nasjon, en nasjon som har tatt opp i seg og rommer ulike identiteter som bokstavelig talt går hånd i hånd. Så gjenstår spørsmålet om en slik eksplisitt visualisering er nødvendig? Representerer ikke det norske flagget mangfoldet og alle som går i toget?

Den voldsomme internettdebatten gir et broket svar. For enkelte, faktisk mange etter kommentarene å dømme, representerer barnetoget og det norske flagget ekskluderende etnisk tenkning. Kommer det norske flagget, det presumptivt slitesterke symbolet, til kort hvis man ønsker å presentere en nasjon med toleranse for komplementære identiteter; identiteter som ikke utelukker hverandre – som forteller at ulik etnisk opprinnelse ikke utelukker det å være norsk?

17. mai er Norges største utstillingsvindu for norske nasjonale verdier, men symbolene som stilles ut denne dagen, er ikke tomme. De er gjenstand for ulike tolkninger, som varierer over tid og mellom grupper med ulikt politisk standpunkt og sosiokulturell tilhørighet. De skaper engasjement og kan vanskelig styres, og historien viser at det har de alltid gjort.

KILDER
Aaby, Gunhild: Kampen om nasjonaldagen. 17. maifeiring i Kristiania 1906-1925, hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo 1997.
Aarnes, Sigurd: Oppfinnelsen av 17. mai, i Sørensen, Øystein (red.), Nasjonal identitet – et kunstprodukt? KULTs skriftserie nr. 30, Norges forskningsråd 1994.
Artikler med kommentarer om utenlandske flagg i 17. maitoget i diverse nettaviser og debatter i sosiale medier, april–mai 2013.