Eurovision Song Contest – skapt i EUs bilde

Av Thomas V.H. Hagen er historiker ved Stiftelsen Arkivet og PhD-student ved Universitetet i Agder. Denne artikkelen ble første gang publisert i nettspalten «I historiens lys» på fvn.no 3. mai 2013.

Siden starten i 1956 har 51 land deltatt i Eurovision Song Contest. Hva forteller konkurransens historie om europeisk integrasjon?

Deltakelse i Eurovision Song Contest (heretter kalt Grand Prix) fordrer medlemskap i Den europeiske kringkastingsunionen (EBU). EBU har i dag medlemmer i 56 land i Europa, Nord-Afrika og Midt-Østen. 48 av dem er land som på en eller flere måter er koplet på de prosessene som bidrar til europeisk integrasjon gjennom EU, EUs tollunion, Schengen-avtalen eller Europarådet. Israel og Marokko er de to eneste landene som står helt utenfor de overnasjonale europeiske institusjonene og som har deltatt i Grand Prix. Tunisia og Libanon har også vært påmeldt.

Det som historisk har avgjort om og når et land har debutert i Grand Prix, er tre faktorer: hvorvidt landet har sett seg selv som sentralt eller perifert i forhold til europeisk integrasjon, kulturell tilslutning til Grand Prix som en arena for å fremme visse verdier, og rene kommersielle og økonomiske interesser.

Ideen om Europa
Drømmen om å skape et føderalt, liberalt og demokratisk Europa ble tatt opp igjen som konkret politisk prosjekt av Frankrike og Tyskland etter annen verdenskrig. Bak lå erkjennelsen av at mange av Europas konflikter de siste par hundre årene hadde hatt animositet mellom disse to landene som kjerne. Be-Ne-Lux-landene og Italia ble tidlig koplet på dette samarbeidet som skulle gjenreise Europa økonomisk. I EU-sammenheng kalles disse landene for «de indre seks». Det var nettopp disse seks landene som, sammen med Sveits, var drivkraften i Den europeiske kringkastingsunionen fra starten i 1950. I 1954 sto Eurovisjonen klar til bruk – det første bakkenett utbygd for direkte fjernsynsoverføring mellom flere land. Den sveitsiske generalsekretæren Marcel Bezençon tok initiativet til å gjøre eurovisjonssamarbeidet kjent gjennom en sangkonkurranse – Le Grand-Prix de Eurovision de Chanson européenne – første gang arrangert i Lugano i Sveits i 1956. Den fransk-tyske hjertelige forbindelsen ble understreket ved at den sveitsiske artisten Lys Assia sang en sang på fransk (som hun vant med) og en på tysk. Første gang et land framførte deler av sangen på et annet språk enn nasjonalspråket, var Vest-Tyskland i 1961. Under annen verdenskrig hadde Lale Andersen bidratt til å bygge bro over fiendegrenser med den sagnomsuste «Lili Marleen», nå bidro hun til å sammenspleise Vest-Europa – ved å framføre ett vers på fransk.

Vestblokken som garanti for fred (1956-1972)
De første femten årene bidro Grand Prix til å skape bildet av et integrert Vest-Europa som garanti for fred. Landene som ble med, så seg selv som en del av den europeiske integrasjonen, om enn i ulik grad, noe rekkefølgen gir et inntrykk av: Storbritannia satt på gjerdet det første året og sto også over i 1958, siden har landet deltatt hvert år; Østerrike og de skandinaviske landene hadde alle debutert innen 1960; så fulgte Finland, det sosialistiske Jugoslavia og diktaturene på den iberiske halvøy; Irland kom med som land nummer atten i 1965.

Østblokkens svar på EBU var OIRT. Finland var det eneste landet som var medlem av begge organisasjonene. Østblokken hadde også fra 1961 et slags motstykke til Grand Prix i den årlige musikkfestivalen i Sopot i Polen. Fra slutten av 1950-årene var det et visst samarbeid mellom EBU og OIRT, og fra 1965 ble OIRT-landene tilbudt Grand Prix.

Den første lokale, folkelige motstanden mot en Grand Prix-finale kom til uttrykk i Dublin i 1971. Irske EF-motstandere oppfordret til boikott. De så konkurransen som en pådriver for EF-oppslutning. Perioden fram til begynnelsen av 1970-årene var i EU-sammenheng preget av økonomisk fellesskap med de fire friheter. Landene som deltok i Grand Prix så muligheter for seg i å utnytte det kommersielle potensial som lå i eurovisjonssamarbeidet.

Tilslutning (1973-1986)
Året 1973 markerer et vannskille både for EU og Grand Prix. EUs første utvidelse fant sted, med tilslutning fra Storbritannia, Danmark og Irland. De nye landene som kom med i Grand Prix for å bli, var land som geografisk ikke tilhørte den gamle vestblokken: Israel, Hellas, Tyrkia, Kypros og Island. Året Tyrkia debuterte, holdt Hellas seg unna i protest. Da de kom med igjen i 1976, var den tyrkiske okkupasjonen av Kypros tema for det greske bidraget.

Integrasjon (1987-1992)
Fra midten av 1980-tallet kom Europa til å bli tematisert oftere enn før, både av artister og arrangører. Dette kan knyttes til intensiveringen av EFs planer om et indre marked fra 1992. EF-symboler ble åpent brukt i konkurransen. Finalen i Brüssel i 1987 fant sted på Europadagen, noe programlederen understreket. Det ble sagt at 9. mai var fødselsdagen til så vel EF som Europa. EF var altså Europa. Pauseinnslaget inneholdt Beethovens «Ode til gleden» – EFs offisielle hymne – og endte med bildet av EF-flagget vaiende på en fjelltopp. Også pauseinnslaget under finalen i Dublin året etter, promoterte europeisk integrasjon: i en musikkvideo følger vi et irsk band på en reise til hvert av de tolv medlemslandene, med EF-flagget som nøkkelsymbol. Klimaks var likevel 1990-finalen i Zagreb, der flere av sangene (Vest-Tyskland, Østerrike, Irland og Norge) handlet om Murens fall og det nye Europa. Og Italias vinnersang var en regelrett hyllest til Maastricht-avtalen: «Insieme. Unite, unite Europe.» Europakritiske Norge ga verken poeng til Italia, Vest-Tyskland eller Østerrike!

Ekspansjon (1993-2002)
Tre gamle Grand Prix-travere ble EU-medlemmer i 1995: Danmark, Østerrike og Finland. Nittiårene ble sterkt preget av EUs handlingslammelse overfor krigene ved oppløsningen av tidligere Jugoslavia. Grand Prix speilet dette. I 1993 ble OIRT en del av EBU. Dermed kom tolv nye land fra Balkan, Baltikum og den gamle østblokken med i konkurransen. Karakteristisk for finalene midt på 1990-tallet var bidrag med et nytt alvor. Bosnia-Hercegovina og Kroatia tematiserte krigens ofre ved flere anledninger, mens sentrale Grand Prix-land som Italia og Østerrike deltok med sanger som uttrykte håp om at freden igjen måtte senke seg over Europa.

Transformasjon (fra 2003)
Ti nye land ble medlemmer av EU den 1. mai 2004. Romania og Bulgaria fulgte etter i 2007. Mange av de østeuropeiske landene som nå ble opptatt som fullverdige EU-medlemmer hadde lenge vært Grand Prix-deltakere. Tsjekkia er faktisk det eneste landet i historien som har debutert i Grand Prix som EU-medlem!

Mellom 2003 og 2008 kom 13 nye land med i Grand Prix. Innføring av semifinaler gjorde dette mulig. Fram til 2003 handlet fornyingen av Grand Prix mest om utvidelse østover. De nye deltakerlandene hadde så å si måttet bevise sin europeiskhet. De tidligere østblokklandenes seirer (Ukraina og Russland) ved siden av suksessen til tidligere marginaliserte travere (Tyrkia, Hellas og Finland), endret dette. Nå handlet det ikke lenger om utvidelse, men om kulturell transformasjon. Ikke noe land har utfordret forestillingen om europeiskhet som Tyrkia. Tyrkias Grand Prix-seier i 2003 ble umiddelbart sett på som et viktig skritt i retning å kunne oppnå medlemskap i EU.

Et eiendommelige trekk ved finalene fra midten av 2000-tallet, er de tidligere sovjetstatenes distansering i forholdet til Russland. Land som har vært helt perifere i den europeiske integrasjonsprosessen tar i bruk kritikk av Russland som europeiseringsstrategi. Ukrainas bidrag i 2005 var en kampsang fra Oransjerevolusjonen som så si ble smuglet inn i den ukrainske uttakningen i tolvte time. I 2007 var omkvedet i det ukrainske bidraget en ikke veldig subtil forvanskning av «Russia Goodbye». En mer konfronterende linje fra Georgia i 2009 ble ikke godtatt av EBU. Tittelen «We don’t wanna put in» ble vurdert som brudd på konkurransens regelverk, som skal sikre at Grand Prix ikke brukes til å fremme politisk aggressive budskap.

Etter Europa?
EU som politisk prosjekt har som mål – gradvis over tid – å legge til et «europeisk» lag oppå europeernes identiteter. Her spiller det kulturelle fellesskap som europeisk kringkastingssamarbeid skaper og tilbyr en stor rolle. Det er ikke tvil om at suksess i Grand Prix har vært viktig for nasjonal selvframstilling og europeiske tilnærmelser i en rekke østeuropeiske stater på 2000-tallet. Tilsynelatende kan Grand Prix-utvidelsene på 2000-tallet ses som uttrykk for europeisk disintegrasjon. Da er det viktig å huske på at alle nåværende deltakerland også er medlemmer av Europarådet. Eurovision Song Contest har blitt skapt – og skapes fremdeles – i EUs bilde av Europa. Dette kan ses som en utvikling helt i tråd med den franske utenriksminister Roberts Schumans berømte tale 9. mai 1950, der han pekte på at målet om vekst og fred gjennom Det europeiske kull- og stålfellesskapet måtte begynne med fransk-tysk forståelse, men ikke begrenses til det: integrasjonen skulle være «åpen for alle land som ønsker å delta», ja – «hele verden, uten forskjell eller unntak».