Fylkesgrensa i historisk lys

Av Terje Sødal, førstelektor i historie ved Universitetet i Agder og bygdebokforfatter i Lillesand kommune. Artikkelen ble opprinnelig publisert på fvn.no 11. januar 2013, siden i Agderposten 3. januar 2014.

Fylkesgrensa mellom Aust- og Vest-Agder har vært heftig debattert i flere tiår. Mange ønsker den fjernet, men få ser ut til å kjenne dens historie. Hvordan og når ble fylkesgrensa etablert, og hva var hensikten med den?

«Hva?!» utbrøt Hilde, «du satte deg vel ikke på en grensestein?» Jeg måtte bekrefte det jeg nettopp hadde fortalt, men tilføyde: «det var på en av de to flate sidesteinene. Den lå helt støtt, og det var ingen fare for forskyvning.» Hun så oppgitt på meg: «Det gjør man ikke, grensesteiner skal behandles med respekt!» Jeg var nettopp kommet hjem fra en lang tur på skauen. Nistepakka ble spist med bakenden plassert i to fylker, tre kommuner og fem gårder, samtidig. Det var det eldgamle grensemerket Odderklov jeg begikk helligbrøde mot. Det består av en halvmeterhøy bauta, omkranset av to flate steiner, «vitnene», én på hver side. Her møtes de tre kommunene Lillesand, Birkenes og Kristiansand, dermed også Aust- og Vest-Agder. Hilde er vokst opp på gård i Landvik. Min familie har vært i byen i fire-fem generasjoner. Slikt blir det kulturforskjeller av.

Odderklov er en av mange grensemarkører som deler Agder i to fylker. Mange mener at landsdelen vil være tjent med at Aust- og Vest-Agder blir slått sammen til ett fylke. Det fins vel ingen landsdelspolitiske saker som har fått større oppmerksomhet enn sammenslåingsdebatten. Derimot har lite vært skrevet om fylkesgrensas historiske bakgrunn. Hvordan og når ble fylkesgrensa etablert, og hva var hensikten med den?

En vanlig oppfatning er at fylkene ble streket opp på tegnebrettet av danske embetsmenn under eneveldet – «i fylla» har noen tilføyd. Man har altså sett for seg en slags parallell til Berlinkonferansen i 1884/85, der de europeiske stormaktene delte Afrika mellom seg i kolonier. Denne måten å undergrave fylkesgrensas legitimitet på har imidlertid ingen rot i virkeligheten. Dagens grense er nemlig eldre enn både eneveldet og reformasjonen. Gjennom tidene har den riktignok hatt ulike navn, som amtsgrense og lensgrense. Det er like fullt den samme grensa. La oss gå steg for steg bakover i dens historie.

Fylkesreformen i 1918
De to fylkene Aust- og Vest-Agder fikk sine nåværende navn 1. januar 1918, da også alle de andre amtene ble omdøpt til fylker. Norskdomsrørsla utgjør det ideologiske bakteppet. Amt er et opprinnelig tysk ord som kom hit med det danske eneveldet. Nå skulle det utenlandske bort og det norske inn, og fra sagalitteraturen hentet man altså betegnelsen fylke. Begrepene ‘Aust-Agder’ og ‘Vest-Agder’ er også hentet fra norrøn middelalder. I de eldste kildene kalles riktignok den vestre delen av Agder for Nord-Agder, men fra 1300-tallet av er det Vestre Agder som skrives. I navnsettingen som i historieskrivingen gjaldt det å gripe tilbake til “storhetstida» i middelalderen. Unionstida med nabolandene ble enten forbigått i stillhet eller framstilt i et undertrykkingsperspektiv. Derfor passet det godt å kvitte seg med lens- og amtsnavnene fra unionstida: Lister, Mandal, Nedenes og Råbyggelag. Det fantes jo eldre forløpere, nemlig Austre og Vestre Agder. Navneendringen av de administrative enhetene var altså en brikke i nasjonsbyggingsprosjektet.

Amtstida 1662–1917
Før 1918 het Vest-Agder Lister og Mandals amt, mens Aust-Agder het Nedenes amt. Under det sistnevnte lå Råbyggelag fogderi, det vil si Setesdal og beltet av innlandskommuner østover til Vegårshei. Åseral hørte opprinnelig til Råbyggelag, men ble overført til Lister og Mandals amt i 1880. Her har vi altså et tidlig eksempel på en kommune med endret fylkestilknytning, fra aust til vest. Som kjent søkte fire grensekommuner nylig om det samme, uten å få gjennomslag sentralt. Med Åserals overføring ble amtsgrensa forskjøvet mot øst. I 1854 ble dessuten seks gårder i Hægeland som fram til da hadde tilhørt Hornnes tinglag i Råbyggelag lagt til Odde tinglag i Lister og Mandals amt. Utenom disse justeringene har dagens grense mellom Aust- og Vest-Agder vært uforandret siden 1400-tallet.

Stiftamt
Amtene kom i begynnelsen av 1660-årene, med innføringen av eneveldet. Men amtsreformen ble etterfulgt av en administrativ nyordning på regionalt nivå, stiftamtene. Landet ble delt inn i fire stiftamt, av samme utstrekning som de fire stiftene, bispedømmene. Agdesiden, kalt Kristiansand stiftamt etter 1683, var ett av de fire, derav uttrykket «stiftsstaden». Utenom Agder-fylkene omfattet det også Rogaland og Telemark. Våre dagers tanker om storregioner har altså en forløper under eneveldet. Men den gang hadde man to statlige forvaltningsnivåer lokalt og regionalt, henholdsvis amt og stiftamt. Begge ble avskaffet med fylkesreformen i 1918.

Lenstida 1350–1660
I seinmiddelalderen (1350–1537) og lydriketida (1537–1660) kaltes landets administrasjonsenheter for len. Den eldre betegnelsen syssel ble likevel benyttet parallelt med den nye i lang tid. Gjennom disse århundrene skjedde en del endringer. Ikke alt kan tas med her, og litt forenkling må til. Det viktigste med tanke på etableringen av fylkesgrensa var at kysten av Agder tidlig i perioden ble inndelt i tre len, i stedet for to, som tidligere. Skillet mellom syslene Austre og Vestre Agder gikk på 1300-tallet lenger vest enn i dag, mellom Søgne og Mandal. Omkring 1400 ble imidlertid Mandal med oppland lagt til Austre Agder. Etter midten av århundret ble dette lenet delt i to. Den østligste delen fikk etter hvert betegnelsen Nedenes len, mens den vestre ble kalt Midtsysla, «sysla i midten», fordi den lå mellom Nedenes og Lister. Og med opprettelsen av Midtsysla oppstod dagens fylkesgrense, i starten som lensgrense mellom Midtsysla og Nedenes. Første gang Midtsysla nevnes er i 1482, men må da ut fra sammenhengen ha eksistert en stund. Historikeren Asgaut Steinnes har pekt på 1458 som et mulig år, etter et resonnement som interesserte kan finne i hans bok Styrings- og rettsskipnad i Sørvest-Noreg i mellomalderen. Som grense på lens-/amts-/fylkesnivå er altså dagens fylkesgrense omkring 550 år gammel. I andre sammenhenger er den åpenbart eldre. Skillet mellom Sands tinglag (rettskretsen som svarte til dagens Lillesand og Birkenes kommuner) og Ve, senere kalt Odde tinglag (dagens Kristiansand kommune, og deler av Vennesla) følger samme grenselinja. Et tinglag, også kalt skipreide, betegnet den kretsen av gårder som hadde felles tingsamling.

Både lenet og tinglaget var verdslig-administrative grenser, men det fantes også en geistlig-administrativ. Nemlig sognegrensa som avgjorde hvilke gårder som skulle høre til Oddernes, Tveit og andre kirker i vest, og Høvåg, Birkenes osv. i øst. Sognegrensa fulgte imidlertid ikke alltid den verdslige. For eksempel hørte de fem østligste gårdene i Randesund til Høvåg kirkesogn, men Odde tinglag. Beboerne der var altså austegder kirkelig sett, men vestegder i rettslig forstand. Først da Randesund fikk egen kirke i 1864 ble det slutt på denne dobbeltheten.

Gårdsgrenser
Hvorfor går så fylkesgrensa akkurat der den gjør? På sitt mest grunnleggende nivå er den grense mellom gårdsvald, det vil si den ytre avgrensingen av en gård med sitt tilhørende utmarksområde. Fylkesgrensa er dermed «lagt oppå» gårdsgrensene. Starter vi i det sørligste fastlandspunktet er det gårdene Randvig i Høvåg og Ådnevig i Randesund som er de første på hver side av fylkesgrensa. Deretter Randvigdalen og Vatne, og slik kunne vi fortsatt nordover. Det fins ulike syn på gårdsgrensenes alder. Noen har pekt på høymiddelalderen, andre vil lenger tilbake.

Dagens fylkesgrense er altså i bunn og grunn en lang rekke av gårdsgrenser som ble trukket opp en gang i en fjern fortid. Med etableringen av tinglag og kirkesogn fikk grensa en funksjon som gikk utover den privatrettslige. Med statens framvekst i middelalderen oppstod behovet for å dele landet i enheter der sysselmenn, lensherrer og fogder kunne utøve funksjoner som rettshåndhevelse, landvern og skatteinnkreving. Staten kunne da bygge på eldre strukturer som tinglagsgrenser og sognegrenser, og i siste instans gårdsgrenser. Fylkesgrensas bakgrunn er altså langt mer kompleks enn et tilfeldig pennestrøk fra en fremmed statsmakt. Grensa er ikke dansk, men norsk. Den oppstod ikke under eneveldet, men i middelalderen.