Hvem har ledet Kristiansand?

Av Oddleif Lian, arkivar ved Statsarkivet i Kristiansand.
Opprinnelig publisert på fvn.no 12. april 2013.

En herværende ordfører kom for vel ett år siden med noen retrofile uttalelser som vakte en viss oppsikt. Blant annet uttrykte han en klar preferanse for tittelen borgermester framfor ordfører. Hva er forskjellen?

Kristiansand har hatt adskillige borgermestre i tidligere tider, men denne posisjonen hadde da et helt annet fundament og innhold enn våre dagers ordførerverv. Tatt helt bokstavelig, ville en gjeninnføring av de gamle borgermestere innebære at man byttet ut det lokale selvstyret med et statlig administrasjonsstyre. Det ville nok være urettferdig å tolke ordførerens antydninger om tittelskifte som et ønske i den retning, men uttalelsene gir iallfall påskudd til en kortfattet gjennomgang av Kristiansands ledelse i de årene byen har eksistert.

En by styrt av staten
Sverre Steen skriver i sin Kristiansands historie at byen før 1837 var styrt av tre instanser: stiftamtmann, magistrat og borgernes valgte representanter. Før 1660 var det lensherren som var kongens fremste representant i landsdelen, men etter innføringen av eneveldet og den store administrasjonsreformen, ble stiftamtmannen statens øverste embetsmann regionalt. Kristiansand stift omfattet de nåværende Agder-fylkene, Rogaland og deler av Telemark. Stiftamtmannen hadde siste ord i alle byens saker, godkjente budsjett og ekstraordinære utgifter, avgjorde tvilsomme borgerskapssøknader og skatteklager, og kunne til og med komme med befalinger og påbud. Steen kaller stiftamtmannen en slags vakt over byen, ikke ulik den posisjon fylkesmannen i dag har overfor kommunene. Da stiftamtmannen i 1682-83 ble flyttet fra Stavanger til Kristiansand, rykket «vakten» byen nærmere inn på livet. Men etter hvert ble det sjeldnere og sjeldnere at stiftamtmannen gjorde bruk av sin formelle makt overfor byen. De fleste avgjørelser ble truffet av det lokale byrådet, magistraten. Etter 1660 var alle magistratspersoner blitt kongelige embetsmenn, og dermed var også de representanter for sentralmakten eller staten.

Magistraten i Kristiansand
Som en foreløpig byøvrighet oppnevnte lensherren i 1641 seks såkalte domsmenn. Så snart byprivilegiene av 1643 var publisert, ble domsmennene gjort til rådmenn, og dessuten ble det beskikket en borgermester. Dermed hadde byen fått en regulær magistrat på linje med andre kjøpsteder. I noen få år (1661-1666) hadde byen faktisk to borgermestre. I 1665 ble det i tillegg utnevnt en magistratspresident.

I 1688 fikk magistraten ny og utførlig instruks. To ganger i uka skulle rådet samles – hver mandag for å holde rådstuerett og hver torsdag til drøftingsmøte om saker av interesse for byens trivsel. Magistraten fikk alene hånd om byens inntekter og utgifter, uten drøfting med borgerrepresentanter og stiftamtmannens godkjenning. Presidenten var rådets formann, sammenkalte til møtene og sørget for byens brevkorrespondanse i samarbeid med rådstueskriveren. Borgermesteren (eventuelt en rådmann) skulle ha oppsyn med arveskiftene og være overformynder, bygnings- og reguleringssjef. Ansvaret for en rekke andre oppgaver ble fordelt mellom rådmennene.

Magistratens inntekter skulle deles slik at presidenten fikk halvparten, borgermesteren 1/6 og hver av rådmennene 1/12. Under den store nordiske krigen hadde hver av rådmennene bare 60 riksdaler i årlige embetsinntekter, og da to av dem døde i 1719 og 1721, ble de ikke erstattet. Dermed ble det bare to rådmenn igjen i magistraten. Inntektene deres økte, men det gjorde også arbeidsbyrden.

Fra kollegium til enmannsmagistrat
I 1740 ble borgermesterembetet, som hadde stått ubesatt i tre år, slått sammen med presidentembetet. Dermed ble magistraten redusert fra fire til tre personer. Men kort etter ble magistraten supplert med viserådmenn, i ettertid varierende mellom en og tre i tallet. Disse hadde sete og stemme i magistraten, men ingen lønn. Da de to rådmennene henholdsvis døde i 1809 og søkte avskjed i 1810, rykket daværende viserådmenn opp i de ledige posisjoner uten at nye viserådmenn ble utnevnt. Den ene rådmannen søkte avskjed i 1819 og ble heller ikke erstattet. På grunn av kassamangel ble den gjenværende rådmannen fradømt sitt embete i 1828, og året etter ble det bestemt at for framtida skulle magistraten bestå av bare en mann. Han skulle ha tittel av borgermester, men den sittende Knud Knudsen bar fortsatt presidenttittelen til sin død i 1852. Med sine 42 års tjeneste skal han for øvrig ha vært den personen som i lengst tid har bekledt et norsk magistratsembete.

Magistratembetene i Norge ble opphevet ved lov i 1917, med virkning fra 1. juli 1922. Oppgavene til magistraten ble da fordelt mellom statlige og kommunale organer. I kommunalforvaltningen ble magistraten etterfulgt av en rådmann.

Borgernes innflytelse
I samsvar med skikken i andre byer, var det i Kristiansand helt fra grunnleggelsen vanlig at magistraten innkalte borgerskapet til drøftinger i viktige saker og kunngjøringer av kongelige ordrer. Det samlede innenbys borgerskapet hadde dessuten en fast møtedag hvert år, men disse borgermøtene hadde ingen formell myndighet. I 1670 fikk magistraten til en ordning om at borgerskapet skulle «eligere» (velge) 12 borgere som sammen med magistraten skulle ha «innseende med» byens inntekter og utgifter såvel som kirkens og skolens eiendommer. Det er uvisst hvordan borgerne valgte disse eligerte menn, og ordningen var heller ikke godkjent av kongen. Men det er den første spiren til representativ innflytelse i byens styre og stell for innbyggerne.

I årene fram mot 1700 spilte både borgerforsamlingen og borgerrepresentantene en svært beskjeden rolle. Men etter hvert vokste det fram en forestilling om at byen med privilegier, rettigheter og eiendommer egentlig «tilhørte» borgerne, og at magistraten burde være en utøvende myndighet for to viljer, nemlig kongens og borgerskapets. De tolv borgerrepresentantenes selvbevissthet og ambisjoner om å være et bystyre, økte utover på 1700-tallet. Men deres reelle myndighet var fortsatt begrenset til saker som vedkom byskatt og budsjett. Og de representerte bare en del av byens totale befolkning, nemlig de som hadde borgerbrev og lov til å drive borgerlige næringer som handel, håndverk og skipsfart.

Selvstyre og demokratisering etter 1837
Det lokale selvstyret i Norge tilbakeføres gjerne til formannskapslovene fra 1837. I Kristiansand ble det den 18. mars dette året valgt et formannskap på åtte personer og dagen etter et representantskap på ytterligere 24 personer. Det samlede bystyret holdt sitt første møte 14. juni 1837. Den store forskjellen var at det nye bystyret nå kunne avgjøre saker som vedkom Kristiansand, ikke bare drøfte dem. Magistraten, dvs. borgermesteren som ennå titulerte seg som president, fikk en mer administrativ rolle med oppgaver knyttet til saksforberedelse, utredning og ekspedisjon.

Det nye bystyret hadde intet bredt demokratisk fundament, selv om den lokale stemmeretten fra 1837 ble utvidet til alle som hadde stemmerett ved stortingsvalg. Etter grunnloven av 1814 gjaldt dette i Kristiansand alle norske menn over 25 år som hadde vært bosatt i landet i minst fem år og som i tillegg enten var embetsmenn, hadde borgerskap eller var eier av fast eiendom over en viss verdi. I 1837 hadde Kristiansand 589 effektivt stemmeberettigede personer av en total befolkning på snaue 8.000. Og det var bare et fåtall som brukte stemmeretten ved de første lokalvalgene, neppe flere enn 70-80.

Senere er jo stemmerettslovgivningen flere ganger blitt endret i mer inkluderende retning. Den viktigste milepelen ble passert i 1910, da det ble innført alminnelig stemmerett ved kommunevalg for alle menn og kvinner som hadde vært bosatt i landet i minst to år. Dette var tre år før kvinner fikk full stemmerett ved stortingsvalg, hvilket årets stemmerettsjubileum markerer.

Borgermester eller ordfører?
Da Tørris Heggelund i 1923 formelt avsluttet rekken med borgermestre i Kristiansand, hadde byen hatt sine politisk valgte ordførere helt siden 1837. Det går definitivt ikke noen historisk utviklingslinje fra borgermester til ordfører. Etter at byborgerskapet for lenge siden mistet sine gamle næringsprivilegier, har begrepet borger heller ikke i behold sitt opprinnelige innhold. Det kan derfor være vanskelig å se noen seriøs begrunnelse for ordfører Grundekjøns tanker om et tittelskifte.

KILDER
O. Lian, Magistratspresident Knud Knudsen. En utholdende byens tjener, i Arkivmagasinet 3/2012.
S. Steen, Kristiansands historie 1641-1814 og Kristiansands historie 1814-1914, Oslo 1941/1948.