På sporet av seg selv

Av Roger Tronstad er førstearkivar ved Statsarkivet i Kristiansand. Denne artikkelen ble første gang publisert i nettspalten «I historiens lys» på fvn.no 19. april 2013.

I vinter har slektsgransking fått et kraftig oppsving. Graving etter røtter og avstamning oppfyller ulike behov som man ikke skal kimse av.

I 1834 ble min tipp-tippoldemor dømt til «… at miste sin hals og hendes hoved at sættes paa en stage…» Alle har flere forfedre som har opplevd dramatikk eller tragedier eller har vært involvert i kriminalitet. Men alle har også aner som har opplevd eller gjort noe positivt som er spennende for anenes etterkommere å kjenne til.

Slektsgransking byr så visst på både et skrekk- og frydblandet potensial. Noen granskere tar seg tid til å rulle opp de spennende historiene som ligger i arkivene. Oppdagelser fra virkeligheten i egen slekt kan gi sterkere inntrykk for mange enn å lese en oppdiktet historie i en roman.

Slektsgransking er for mange den naturligste veien inn i fortiden og gir kunnskap om generell historie. I tillegg gir granskingen fakta om egne forfedre. Den kombinasjonen har NRK nylig prøvd ut med hell.

Slektsgransking på TV
I vinter har NRK sendt TV-serien «Hvem tror du at du er?». Den handlet om å oppspore forfedre, med utgangspunkt i en kjent nålevende person. Slekta ble gransket bakover i opptil flere ledd i jakten etter svar på mysterier.

Konseptet gikk ut på å fokusere på noe uvanlig, oppsiktsvekkende, dramatisk eller tragisk. De deltakende kjendisene ble gjerne berørt følelsesmessig over resultatet. De følte at de fikk noen brikker på plass og at de til og med forsto bedre en del egenskaper ved dem selv eller deres nære forfedre.

Serien ble en suksess. Hvert program ble sett av nær en million seere. Den store interessen skyldtes nok at serien handlet om noe som angår alle. Selv om det var snakk om kjendiser i utgangspunktet, kunne alle relatere seg til historiene. Mange seere hadde forfedre som opplevde det samme som kjendisens forfedre. Innholdet fikk noe universelt og realistisk over seg, og ikke bare noe unikt for én person. Man kunne identifisere seg med kjendisen.

NRK har selv sagt at denne TV-serien oppfylte et samfunnsoppdrag som kanalen har. Historiene som har blitt fortalt, berører nasjonens felles historie. De er større enn enkeltskjebnene som ble presentert. Seerne fikk et historisk perspektiv og lærte noe.

Den første serien gikk for et par år siden og ble også en suksess. Nå planlegges det en tredje sesong. Tilsvarende serier går i andre land og nyter stor popularitet.

Sterke følelser
Å lete etter røttene kan for mange skyldes langt alvorligere behov enn å kikke inn i fjern fortid. Det er når brikkene mangler i nåtid eller nær fortid at oppsporingen blir sterkt følelsesladet.

Mange adopterte ønsker før eller siden å finne ut hvem som er deres biologiske foreldre. En annen kategori er krigsbarn, født under eller like etter krigen av norsk mor og tysk far. Mange av dem ønsker i voksen alder å vite hvem som var faren. Og det finnes flere andre som prøver å oppspore en nær biologisk slektning.

Mange som er på leit, trenger profesjonell hjelp i arkivene til å finne de nære røttene sine når forbindelseslinjene innen familien har vært kuttet av. Dette kan ofte by på etiske dilemmaer for den arkivansatte når man ser at dokumentene gir informasjon om personer som muligens kan være f.eks. halvsøster eller far til den som spør, og når jussen likevel setter bom for det som vi kan gi innsyn i. Det kommer jevnlig slike henvendelser til arkivene. Sånn har det alltid vært, men i kjølvannet av en annen TV-serie har pågangen økt.

Gjenforening på TV
I vinter har NRK vist en ny serie av «Tore på sporet». Tore Strømøys gjenforeningsprogrammer går ut på å finne røtter. Her gjelder det ofte å oppspore en biologisk nær slektning, f.eks. en mor eller far, som programdeltakeren kanskje aldri har møtt.

Nå blir det sterkt følelsesmessig for deltakeren fordi jakten konsentrerer seg om nærmeste slektning, enten sistnevnte viser seg å være i live eller ikke. I sterk grad føler deltakeren uansett at en brikke faller på plass i livet. Man har funnet en del av seg selv og blitt mentalt hel.

Særlig i denne TV-serien blir mange seere beveget av deltakernes vei tilbake i tid og deres inderlige ønske om å finne den ukjente eller savnede og forstå historien.

«Tore på sporet» har vært svært populær hver gang serien har blitt sendt. Alle programmene i vinterens serie ble sett av over en million mennesker. Serien har også blitt kritisert av enkelte, bl.a. for å lage underholdning og glorifisering av mennesker som kanskje har begått en eller annen form for svik. Men det å søke og finne sine røtter i seg selv blir ikke sett ned på.

Ætt og arv
Anetavler og slektshistorikk har vært kjente innslag i mange kulturers skriftlige og muntlige tradisjon. To ulike skriftlige eksempler er Bibelen og Snorres kongesagaer.

Å holde oversikt over forfedrene var særlig viktig i forbindelse med arv. Allerede Magnus Lagabøtes landslov ga bestemmelser om hvem som skulle ha førsterett til arv, og hvem som kom på de neste plassene. I dokumenter på Agder fra 1500- og 1600-tallet kan man finne slektregistre helt tilbake til svartedauden. Det var viktig å holde oversikt over slektshistorikken i tilfelle det skulle oppstå tvil om eiendomsrett ved arveskifter.

Også i dag er det aktuelt fra tid til annen å granske slekt i forbindelse med arv, f.eks. når velstående norskættede amerikanere dør uten etterkommere, men med slekt i Norge.

På liv og død
Slektsgransking har også hatt dramatiske funksjoner, f.eks. i forbindelse med rasehygiene. Et par måneder etter at Adolf Hitler kom til makta som rikskansler på nyåret 1933, ble det vedtatt lover som gjorde det vanskelig for jøder på arbeidsmarkedet. Studenter og folk som ville beholde stillingene sine eller søke på nye, særlig ledende og akademiske stillinger, måtte dokumentere at de ikke hadde jødiske forfedre. I Tyskland bodde det en god del mennesker med røtter på Agder. De måtte skrive til Statsarkivet i Kristiansand for å få skriftlig bekreftelse på at de ikke hadde jødisk blod i årene.

For dem gjaldt det å skaffe seg bevis på at de selv, deres foreldre og besteforeldre var ariske. Da var det aktuelt med attester for kirkedåp eller «… einen Ahnentafel um meine arische Herkunft zu beweisen».

Mine forgjengere i statsarkivet måtte nedlegge mye arbeid i slektsgransking i årene 1934-1944 til dette tvilsomme formålet, noe som heldigvis bidro til at mange ikke havnet i nazistenes klør.

Tipp-tippoldemor på mobilen
De to nevnte TV-seriene har ført til at nordmenn går på jakt etter røttene sine som aldri før. «Tore på sporet» ble sendt på søndager og «Hvem tror du at du er?» på mandager gjennom flere uker etter nyttår. Det ble en svær økning av trafikken på Arkivverkets nettsider, særlig der hvor man finner kirkebøker, folketellinger og andre personkilder. På enkelte dager ble over to millioner kildesider vist.

På mobilen kan jeg taste inn tipp-tippoldemor og finne henne i folketellingen 1865. Hun som ble dømt til døden i 1834. Ved å undersøke rettsdokumentene i arkivene viser det seg at hun heldigvis anket dommen til Høyesterett. Der ble straffen satt ned til to ukers fengsel på vann og brød. Hun hadde født et barn i dølgsmål, og barnet døde rett etter fødselen. Senere giftet hun seg og fikk flere barn. Dermed kan jeg sitte her i dag.

Kilder
Kirkebøker, folketellinger og andre digitaliserte historiske personkilder ligger her: 
www.arkivverket.no/digitalarkivet