«Typisk norsk?»

Av Kathrin Pabst, konservator NMF og forskningsansvarlig ved Vest-Agder-museet. Opprinnelig publisert på fvn.no 8. februar 2013.

Den siste tids diskusjon om hva som er «typisk norsk» gir anledning til å peke på at man bak forestillinger om det typiske gjerne finner svært forskjellige, motsetningsfylte og ofte overraskende trekk. Som historien om Agders siste adelskvinne vil vise, er det for eksempel fullt mulig å være en stolt representant for sin norske slekts historie uten å være «typisk norsk» på noe vis.

Adelig i et land uten adel
Tallrike avisartikler legger ikke skjul på hvem som ble ansett som regionens siste adelskvinne: Det var Ottilia Arenfeldt Omdal, kort Titti, som i 1896 ble født inn i en rik og kjent familie som bodde på herregården Gimle utenfor Kristiansand. Her skulle hun bli boende hele sitt liv, og huset står fortsatt innrettet som det var da hun døde i 1982. Det vitner om fem generasjoners levde liv, med tusenvis av gjenstander som møbler, malerier, fotografier, klær og private dokumenter.

Bryllupet mellom hennes tippoldeforeldre førte til en kombinasjon av penger og status som var unik i Norge etter 1814: En rik skipsrederdatter hadde giftet seg med en dansk adelsmann. Tittis barndom og ungdomstid var tilsvarende ubesvært, med flere titalls ansatte, utstrakte fester med opptil 150 gjester, middagsbord dekket med kostbart porselen og sølv og sommerferier på familiens andre store herregård i Nord-Jylland. Viktige politiske beslutninger ble tatt på Gimle, familiens medlemmer fikk flere æresbevisninger for trofast tjeneste for fedrelandet, og giftemål førte til en tett sammenveving med byens mest innflytelsesrike familier.

Titti fikk tidlig en forståelse for at hun var etterkommer av en slekt som hadde preget regionens historie på flere vis, og at det var hennes plikt og ansvar å videreføre alt som Gimle representerte. Verdiene hun vokste opp med, skulle hun holde fast ved resten av livet: Stolthet, ære og rettskaffenhet.

Typisk norsk?
Disse verdiene ble nok holdt høyt av mange nordmenn, men i Tittis tilfelle skjøv de til side en del andre momenter som folk flest var opptatt av, for eksempel at hun var en kvinne.

Titti hadde to eldre brødre, men av ulike grunner var det hun som overtok gårdsdriften. Dette var et svært utradisjonelt valg på 1920-tallet, og kan bare forklares med at hennes foreldre stolte på at det kun var hun som kunne holde huset og gården i familiens eie over tid.

Som mange andre familier hadde også familien på Gimle gått på en økonomisk smell etter 1. verdenskrig, og Titti tilbrakte resten av livet i en kamp for å holde herregården i familiens eie. Hun trådte til med ideer og tiltak som fruktvinproduksjon, revefarm, hønsehus med storslagen eggproduksjon og grisehold. Hun deltok i arbeidet og styrte alle arbeidsoppgaver, alt fra såing og slått til melking og hogst.

Flere og flere ansatte måtte bli sagt opp på grunn av familiens dårlige økonomi, til slutt var det kun Titti og en kvinnelig ansatt som tok seg av dyrene.  Dette innebar at hun i en periode kjørte rundt i byen med en gammel lastebil for å spørre etter matrester til de 800 grisene som fantes på Gimle og som trengte 300 til 400 kg fôr hver dag, samt fóre dyrene etterpå.

For Titti som hadde vokst opp med tjenestefolk og mye fritid, var dette så utypisk som det kunne gå an, men alle midler måtte tas i bruk for å unngå å selge Gimle. Samtidig trengte hun det typiske i det utypiske, og derfor kunne hun etter lastebilturen, en lang arbeidsdag og en dusj, ta en flott kjole på og gå på festligheter i byen. Her ble hun alltid behandlet som det hun oppfattet seg selv som: en ekte adelskvinne.

Typisk kvinne?
Adel eller ei: Kvinner ble som oftest gift, var ansvarlige for husholdningen og fikk barn. Titti gjorde ingen av delene. Hun hadde vokst opp med en sterk mor og var overbevist om at hun kunne ta seg av gården alene, uansett omstendigheter. Å lage mat hadde hun aldri lært og for øvrig hadde hun intet forhold til de oppgavene som kvinner vanligvis var ansvarlige for. Men hennes heller utypiske kvinnetilværelse ble fullt ut respektert av omverden, og få kvinner var så ofte omtalt i avisa som Titti, blant annet for den innsatsen hun gjorde innen gårdsdriften og for de sterke meningene som hun uredd fremsatte. Hun hadde flere kommuneverv, var aktivt medlem i Høyre og hadde et brennende engasjement for at det hun oppfattet som rett skulle oppfylles. Hun brydde seg lite om kvinnerettigheter, men derimot saker som var viktig for gårdsdriftog dyrehold. Hun brydde seg heller ikke om hva andre mente om henne. Det var uansett ingen som kunne matche hennes status. Tilsvarende hadde hun sannsynligvis lite sans for janteloven som langsomt men sikkert holdt sitt inntog i landet.

Politisk korrekt?
At Titti fremmet sine meninger ofte og høylydt, gjenspeiler seg blant annet i det store antallet rettssaker hun førte hele sitt liv. Hennes første offentlige kamp førte hun allerede i 1920-årene, en kamp for retten til å være en fri melkeprodusent. Flere kommende kamper handlet om det samme, viktige avgjørelser som var av betydning for gårdsdriften på Gimle. Titti ga seg aldri, og noen rettssaker mot ansatte, bedrifter eller institusjoner ble ført over flere tiår, om igjen og om igjen.

Her var krigsårene intet unntak. Tyskerne inntok Gimle 9. april 1940 og flyttet ut da krigen var slutt. Tre ganger ble Titti brakt til avhør på «Arkivet», det tyske sikkerhetspolitiets hovedkvarter i Kristiansand. Grunnene var forskjellige: Hun adlød ikke tyskerne, skal ha kalt dem for «Deutsche Schweine» og skal ha gitt mat og drikke til fangene i kjelleren. Sannsynligvis likte ikke offiserer som bodde i huset at hun førte utgiftene etter krigsskadene i kassaboka si. Men heller ikke her ga hun seg. I november 1946 rettet hun et oppgjørskrav på mer enn 120.000 kroner til Justis- og politidepartementet, der hver skade på huset og gården påført av tyskerne ble sammenfattet.

Hennes siste kamp anskueliggjør hvor viktig prinsippene var for henne. Etter å ha vært formann i dyrebeskyttelsen i nesten 20 år, et arbeide hun mottok Kongens fortjenestemedalje i gull for, ble hennes engasjement avsluttet av noe som begynte som en liten sak. Hun fikk i en telefonsamtale opplyst at en mann mishandlet sine dyr, og hun sa ifra om dette. Men hun nektet å oppgi kildene sine og gikk gjennom fire rettssaker for å forsvare dem som hun mente måtte ha rett til å forbli anonyme.

Det typiske i det utypiske
I Christianssands Tidende 16.3.1940 kunne man lese en kort sammenfatning av Tittis daværende liv:

Den som har sett frk. Omdal stå i arbeidsklær med en strikket soldaterlue på hodet mellom sine kuer, hester og høns og rev og en time efterpå finner henne igjen i Klubben ved det årlige fastelavnsball, som en strålende balldame, der turnerer ballivet og dets tone med overlegen selvsikkerhet – han vet at frk. Titti Arenfeldt Omdal makter det utrolige. 

Det var akkurat motsetningene som gjorde hennes liv så spesielt. Hun kunne jobbe hele dagen ute på gården, for så å komme inn og ta på de fine kjolene som hun trengte på «Klubben». Hun kunne reise i en gammel lastebil fra restaurant til restaurant om kveldene for å få matrester til grisene, men kunne samtidig bruke mye penger på å holde en storslagen fest eller et ball en gang i året, slik familien alltid hadde gjort. Hun var trofast mot sine ansatte og støttet dem på flere vis, men krevde å bli oppvartet som hun kjente det fra barndommen sin, når besøk bodde på Gimle.

Samtidig var hun i høyeste grad en typisk representant for en svunnen tid. Hun ga aldri slipp på verdiene som for henne var det viktigste i livet: Stolthet, ære og rettskaffenhet. Det var det som var viktig – og «typisk» – for hennes kulturforståelse, ikke at hun var kvinne, ugift, utførte mannsarbeid, hadde lite penger eller kunne bli oppfattet som frittalende. Hva som var normalen for andre, brydde hun seg aldri om.

KILDER
Pabst, Kathrin: Titti Arenfeldt Omdal (1896-1982). «Jeg har vært gift med Gimle». Om livet på herregården Gimle på 1900-tallet, Kristiansand 2011.
Pabst, Kathrin: Adolph Arenfeldt (1824-1909). En herremann mellom tradisjon og modernitet. Et bidrag til Gimle Gårds historie, Kristiansand 2008.
Christianssands Tidende 16.3.1940