En reise i jødenes historie

Av Thomas V.H. Hagen, historiker ved Stiftelsen Arkivet og PhD-student ved Universitetet i Agder. Agderposten 24. januar 2014.

Hvert år oppsøker tusenvis av skoleelever konsentrasjonsleirer i Tyskland og Polen. Men du trenger ikke reise særlig langt for å få et innblikk i jødenes historie.

Det er vanskelig å overvurdere den betydning skoleturene til konsentrasjonsleirene har hatt for den enkeltes personlige utvikling og for det norske samfunnet som helhet. Disse turene har fortsatt sin misjon som formidler av kunnskaper, holdninger og verdier som står sentralt i vårt demokratiske samfunn. Det er likevel et poeng at forsøket på å tilintetgjøre jødene ikke var et rent tysk, men et nasjonsoverskridende fenomen, som også er en viktig del av norsk historie. Også i Norge ble jøder forfulgt. Noen hjalp, mange med fare for sitt eget liv, mens andre ble nazistiske støttespillere. Den tallrikeste gruppen var likevel tilskuerne – de som forsto eller burde ha forstått hva som forgikk, og som ikke gjorde noe fra eller til. Det er absolutt mulig å tilegne seg verdifulle kunnskaper om denne historien uten å reise særlig langt. Formålet med denne teksten er å vise at en tenkt reise fra Kristiansand til Oslo gir mange muligheter for å formidle jødenes historie på Agder under andre verdenskrig. Denne historien er ikke fjern og fremmedartet, men nær – i tid, rom og vesen.

Vi skal «besøke» ti steder underveis. Hvert sted representerer en liten del av den store historien. Åtte av stedene ligger i Agder, ett i Vestfold – og endestasjonen i Oslo.

OVERVÅKING
Kristiansand, Vesterveien 4

Arkivet, Gestapos hovedkvarter 1942–1945. Herfra holdt Gestapo fra januar 1942 et våkent øye med den jødiske aktiviteten i landsdelen. Fra høsten 1942 kontrollerte Gestapo at den landsomfattende aksjonen mot de norske jødene ble gjennomført også i Agder. Når det kom til stykket, viste NS og norsk politi betydelig grad av initiativ i gjennomføringen av de ulike tiltakene.

TRAKASSERING
Kristiansand, Dronningens gate 56

Feins Magasin AS, 1938–1943. Julius og Rösi Fein bodde i Stavanger, der de drev butikk. Julius var født i Litauen i 1885, og kom første gang til Norge – og Arendal – i 1904. Under første verdenskrig traff han den sju år yngre Rösi i Tyskland. De giftet seg og slo seg ned i Stavanger. I 1938 åpnet ekteparet kortevareforretningen Feins Magasin AS i Dronningens gate 56 i Kristiansand. De pendlet mellom Stavanger og Kristiansand. Når de var i Kristiansand, bodde de i en leilighet i bakbygningen i gården. I mai 1940 fikk politiet i Kristiansand melding om at alle jødiske forretninger skulle merkes som «jødeforretning». Initiativet var tysk, men det var norsk politi som gjennomførte aksjonen. De to skiltene i vinduene på Feins Magasin ble hengende helt til november 1940, lengst i Norge, trolig på grunn av manglende lokal motstand. I 1943 ble butikken stengt, fordi eierne var jøder. I august ble kassabeholdningen beslaglagt og varelageret solgt. Det som fantes av innbo, ble også solgt. «Likvidasjonen» av Feins Magasin ble annonsert i Fædrelandsvennen og NS-avisa Fritt folk. Pengene fra salget ble satt inn på en felles konto for inndratte formuer. Alt dette arbeidet ble forestått av en oppnevnt bobestyrer, som var NS-medlem og lensmann i Søgne. Etter dette sto butikklokalet i Dronningens gate tomt.

ARRESTASJON
Kristiansand, Øvre torv

Gamle Kristiansand kretsfengsel. Fra 1940 til 1945 var Kristiansand kretsfengsel stort sett fylt til randen av fanger. De fleste var norske motstandsfolk, men det var også en del utenlandske krigsfanger som passerte, i tillegg til en og annen kriminell. Flere jøder var også innom kretsfengselet, fra korte passeringer under transport fra Vestlandet til Oslo, oppad til flere måneder. En transport gjorde et kort opphold i Kristiansand en natt i slutten av november 1942. Blant fangene var Edith Reichwald, den eneste norskfødte jøden over 18 år som hadde en tilknytning til Agder under andre verdenskrig, og hennes to år gamle sønn Harry. Ganske nøyaktig tre år tidligere, rett etter utbruddet av andre verdenskrig på kontinentet, hadde Edith flyttet til Kristiansand sammen med sin mann, for å overta driften av farens renommerte klesbutikk i Rådhusgata 6. Etter bare noen få måneder flyttet de tilbake til Vestlandet, for å bo nærmere familien. Nå var Edith tilbake i denne byen, som heller ikke denne gang kunne tilby noen trygghet. Edith og Harry var sammen med flere slektninger og bekjente fra Rogaland, jødiske kvinner og barn, på denne transporten. De var alle blitt arrestert den 26. november. Edith og de andre fangene ante ingenting om hvor de skulle. Neste dag ankom de sin foreløpige destinasjon, NS-myndighetenes fengsel Bredtveit i Oslo.

VILLE BLI NORSK
Mosby

Nye Høie Fabrikker. Viktor Fischer var født i Timisoara i Romania i 1905. I 1930 kom han til Norge. Han var utdannet tekstiltekniker og ble raskt ansatt ved Nye Høie Fabrikker på Mosby. Viktor var arbeidsinnvandrer som kom til Norge med sin ekspertkompetanse, slik folk utenfra alltid har kommet til Norge, og har fortsatt å gjøre det siden. På Høie Fabrikker ble Viktor med årene en uunnværlig medarbeider. Da han søkte norsk statsborgerskap i 1939, ble søknaden varmt anbefalt av arbeidsgiver, men likevel ikke innvilget av Justisdepartementet. I mars 1942 måtte Viktor fylle ut «Spørreskjema for jøder i Norge». På spørsmålet om det fantes «innslag av jøder» i ektefellens familie, svarte han benektende. Likevel ble han arrestert i forbindelse med massearrestasjonen av mannlige jøder i Norge 26. oktober 1942. Faktisk var behandlingen av jøder i «blandingsekteskap» usedvanlig hard i Norge. Vanligvis ble ikke jøder i denne kategorien arrestert, selv ikke i Tyskland. I tre dager ble Viktor holdt i Kristiansand kretsfengsel, før han ble sluppet fri. Det var noe myndighetene ikke hadde full klarhet i, og som gjorde at Viktor ikke ble sendt videre. Den 25. november ble han imidlertid arrestert igjen, og denne gangen ble han ført til Bredtveit i Oslo. Ektefellen Astrid ble også arrestert den 25. november, men hun slapp ut igjen samme dag, da politiet skjønte at hun ikke var jødisk.

GODE HJELPERE
Birkenes, Breddalsheia

Bratsberghytta. I 1937 kom Marianne Hauke og mannen Paul til Norge som politiske flyktninger med hjelp fra Arbeidernes justisfond. Året etter flyttet de til Kristiansand. Allerede om morgenen 9. april 1940 forlot paret leiligheten i Kuholmsveien og rømte ut av byen. Ettersom hun var jøde og han var sosialist, regnet de det som sikkert at de ville bli etterlyst med en gang tysk politi var på plass i Kristiansand. Og det stemte. Sammen med sin ettårige sønn lå paret i dekning ved Justvik i noen få dager, før de kom seg videre til Birkeland. I denne bygda ble familien på tre tatt imot med åpne armer. De fikk mat, husly, omsorg og beskyttelse. Først bodde de på gården Froholt, senere på Bratsberghytta i Breddalsheia. I juni bestemte de seg for å forlate bygda. Det var farlig å oppholde seg lenge på ett sted. Mange visste om dem, og noen kunne komme til å snakke. De dro videre mot Oslo.

RASEMESSIG STATUS
Grimstad

Grimstad Gartneri. I likhet med Marianne Hauke, kom også Friedrich og Grete Doller til Norge i 1938. Friedrich var født i Østerrike i 1894. Han var ekspert i eddik, og tok raskt kontakt med eieren av Grimstad Gartneri, for å diskutere mulighetene for å etablere en fabrikk for framstilling av eddik, sennep og syltede agurker og rødbeter. Eddikbryggeriet sto klart i 1940, med Friedrich som bestyrer. Driften gikk så bra at det snart ble lagt planer for å bygge en helt ny, større fabrikkbygning. Denne sto ferdig i juni 1942, en betongbygning i fire etasjer. Mannen som eide Grimstad Gartneri, var Mons Fuhr, NS-medlem og ordfører i Grimstad. Bedriften samarbeidet nært med den tyske okkupasjonsmakten, og tjente gode penger. Friedrich og Grete Doller ble ikke arrestert høsten 1942. Grunnen var at tysk og norsk politi ikke kjente til deres jødiske bakgrunn. Mens etterforskningen pågikk, la til og med den fryktede Gestapo-sjefen på Arkivet, SS-Hauptsturmführer Rudolf Kerner, inn et godt ord for Friedrich Doller, og forsikret at han ikke var jøde. Dermed ble ikke ekteparet Doller arrestert før i oktober 1943. På dette tidspunktet hadde Gestapo på Victoria terrasse i Oslo konkludert med at ekteparet var «fulljøder». Friedrich og Grete ble sittende hele tre måneder i Kristiansand kretsfengsel, før de ble de overført til Grini fangeleir utenfor Oslo. Med en gang ekteparet var blitt arrestert, fikk Mons Fuhr fullmakt til å ivareta ekteparets interesser inntil videre.

ALDRI ARRESTERT
Flosta, Narestø

Arnevik. På Arnevik bodde Gisela Wilmersdoerffer fra Augsburg i Bayern. 71 år gammel kom hun til Norge som tysk flyktning sommeren 1939. Til tross for at myndighetene visste at hun var jøde, ble hun ikke arrestert i november 1942, samtidig med de andre jødiske kvinnene i Norge. En del senere ble det lokale politiet gjort oppmerksom på dette. En kvinnelig lege, som var medlem av NS, ble sendt ut til Arnevik for å undersøke Gisela. Etter besøket skrev legen en rapport der hun frarådde arrestasjon, under henvisning til Giselas høye alder og dårlige helse. Dermed ble hun ikke arrestert.

I SKJUL PA SØRLANDET
Tvedestrand, Borøya

Ukjent sted. Familien Salit på fem fra Oslo lå i skjul på Borøya en periode under andre verdenskrig. De må ha ment at de var tryggere der enn i hovedstaden. Moren Eva og datteren Mary tok likevel sjansen på å ta en tur inn til Oslo for å hente noe. De ble oppdaget og arrestert. Akkurat hvor familien oppholdt seg på Borøya, er ikke allment kjent. Noen vet det helt sikkert. Det er et mål at det med tida blir færre slike «hvite flekker» på kartet over jødenes ukjente historie i Agder under andre verdenskrig. Kanskje leser noen dette, og får lyst til å fortelle?

FANGELEIR
Vestfold, Berg ved Tønsberg

Berg fangeleir, 1942–45. Berg var en internerings- og fangeleir ved Tønsberg som ble opprettet av det norske statspolitiet i 1942. Leiren var direkte underlagt Politidepartementet, og fungerte blant annet som oppsamlingssted for jødiske kvinner og menn før deportasjon. De norske fangevokterne på Berg, også kalt «Quislings hønsegård», var beryktet for sin råskap og brutalitet. Den 25. november 1942 befant det seg tre mannlige jøder fra Agder på Berg: Viktor Fischer, Bernhard Kletzewski fra Kvinesdal og Paul Schles fra Lillesand. Det var meningen at de skulle deporteres.

DEPORTASJON
Oslo, Akershuskaia

Over 770 norske jøder ble deportert fra Akershuskaia i Oslo i 1942 og 1943. Det var norsk politi som foretok arrestasjonene og som fraktet dem til Oslo havn, godt hjulpet av norske drosjesjåfører. Før det hadde norske tjenestemenn registrert sine jødiske landsmenn og sørget for å stemple en «J» i passene deres. Fangevokterne i Berg fangeleir og i Bredtveit fengsel, var norske. Med andre ord var det først på Akershuskaia i Oslo at tyske SS-tjenestemenn fysisk overtok den prosessen som førte til at en tredel av den jødiske minoriteten i Norge ble drept. Den første transporten forlot Utstikker 1 på Amerikalinjens kai torsdag den 26. november 1942. DS «Donau» førte 532 norske jøder til Polen. Julius Fein og Ediths mann, Hans Reichwald, var blant passasjerene.

Hvordan gikk det så med dem vi har hørt om? Julius Fein og Hans Reichwald ankom Auschwitz om kvelden den 1. desember, og overlevde begge den første seleksjonen. Julius døde av utmattelse etter noen måneder. Hans ble trolig gasset i hjel i januar 1943. Konene deres, Rösi og Edith, ble deportert fra Akershuskaia den 24. februar 1943, med DS «Gotenland». De fleste fra denne transporten, kvinner og barn som hadde sittet på Bredtveit siden november 1942, ble sendt rett i gasskammeret ved ankomst til Auschwitz-Birkenau den 3. mars. Enkelte jøder hadde blitt deportert også før høsten 1942. En av de første var Ediths far, Moritz Rabinowitz. Moritz ble sendt til Sachsenhausen så tidlig som i mai 1941, hvor han døde av mishandling og utmattelse etter ni måneder.

Hvem som ble deportert og ikke, var ikke resultat av tilfeldige avgjørelser eller individuell behandling. De som skulle utryddes, var de som falt innenfor den nazistiske definisjon av begrepet «jøde». Gestapo i Oslo ble først kjent med de nøyaktige deportasjonsreglene om kvelden 25. november 1942. Meldingen fra Adolf Eichmanns kontor i Berlin var at mannlige jøder i «blandingsekteskap» ikke skulle deporteres. Blant de mellom 60 og 70 mannlige norske jødene som av denne grunn unnslapp døden, men dog ikke skammen ved å overleve, var Bernhard Kletzewski, Paul Schles og Viktor Fischer. I Viktors tilfelle gjaldt enda en grunn til at han ikke skulle deporteres: han var rumensk statsborger, og jøder fra «forbundne stater» skulle heller ikke deporteres. I juli 1943 slapp Viktor ut av fengsel for tredje gang. Etter dette var han en «fri» mann resten av krigen. Både Bernhard og Paul satt på Berg til mai 1945. Om kvelden den 1. mai 1945 ble jødene på Berg beordret til å barbere seg og ta på rent tøy. De forsto at de var plukket ut til transport, men de fikk ikke vite hvor de skulle. Om natten ble de hentet av tre kjøretøyer. Først da Paul var kommet om bord i bussen, fikk han vite at fangene som var tatt ut til transport, nå var å anse som løslatt, og at de derfor skulle til Sverige. Bernhard var blant de svært få som ikke kom med på denne transporten. Han måtte bli på Berg helt til den 8. mai.

Marianne og Paul Hauke greide å komme seg over til Sverige. De flyttet tilbake til Kristiansand etter krigen, og bodde der fram til 1957.

Friedrich og Grete Doller ble arrestert på et så sent tidspunkt at de ikke havnet i Auschwitz. Først etter ti måneders fangenskap i Norge, ble de deportert i august 1944. De havnet i konsentrasjonsleiren Stutthof ved Gdansk i Polen – og overlevde. Etter krigen vendte Doller tilbake til Grimstad. Mot Mons Fuhr og Grimstad Gartneri ble det reist økonomisk landssviksak. Friedrich døde i fødelandet Østerrike i 1969. Når Grete døde, vet vi ikke.

Gisela Wilmersdoerffer opplevde det høyst usedvanlige å få leve i frihet i Norge gjennom hele krigen, uten noen gang å bli arrestert. Ved særlig dårlig helse kan hun forresten ikke ha vært i 1943. Hun døde i 1969, 101 år gammel.

Alle jøder som hadde fast bopel på Agder under andre verdenskrig, kom til å overleve. Elleve jøder med tilknytning til Agder gjennom opphold, arbeid eller forretningsdrift, ble drept: Borøyaflyktningene Eva og Mary Salit, de fem personene hjemmehørende i Rogaland som hadde forretninger i Kristiansand, og – i tillegg – fire personer hjemmehørende i Aker (Oslo) som arbeidet i Vest-Agder. Fortellingene fra Agder viser at det nazistiske maskineriet virket som det skulle også her, til tross for at det bodde svært få jøder i landsdelen. Samtidig er historien om jødene i Agder en historie om unntaksfortellinger: fortellinger om flukt og nordmenn som hjalp, om personer som skulle ha blitt arrestert, men ikke ble det, om personer som ble arrestert, men ikke deportert fordi de var gift med «ariske» kvinner, og om personer som ble arrestert og deportert, men likevel overlevde. Destruksjonsprosessen var – takk og lov – ikke ufeilbarlig.

KILDE
T.V.H. Hagen, G. Kvanvig og R. Tronstad, Jakten etter jødene på Agder: fortellinger om det sørlandske holocaust, Kristiansand 2010.