Valgene på Agder våren 1814 – et kupp?

Av Roger Tronstad, førstearkivar ved Statsarkivet i Kristiansand. Agderposten 28. februar 2014.

Til riksforsamlingen på Eidsvoll møtte tre representanter for hvert amt, slik instruksen sa, men derimot seks for hvert av de to Agder-amtene. Var dette et bevisst kupp? Hvordan ble valgene på Agder organisert? Søkelyset må da rettes mot en rådslagning mellom tre høye embetsmenn lokalt mandag 28. februar 1814.

Regentskap
Det var Oluf Borch de Schouboe som var stiftamtmann i Kristiansand på den tida. Som stiftamtmann – en slags «superfylkesmann» – hadde han overoppsyn med blant annet byene i hele stiftet (bispedømmet). På det tidspunktet var Schouboe også amtmann i Nedenes og Råbygdelagets amt. Amtmannen i Lister og Mandals amt var baron Adam Ditlef Wedell Wedellsborg. Biskopen i Kristiansand stift var Christian Sørensen. Alle tre hadde adresse Kristiansand.

Mandag 28. februar satt de tre embetsmennene og tenkte nøye gjennom den nye situasjonen for Norge. Dagen før hadde de mottatt rundskriv fra regenten, Christian Frederik, med diverse informasjon i forbindelse med at Norge var avstått til den svenske kongen ved freden i Kiel 14. januar.

Rundskrivene var datert lørdag 19. februar i Kristiania. Da hadde det nylig vært et stormannsmøte på Eidsvoll, hvor det ble etablert et styre for Norge – et regentskap – med Christian Frederik i spissen. Der ble det enighet om at det skulle holdes valg til en forsamling som skulle bestemme Norges regjeringsform.

Hastesak
Regenten ønsket å bidra til Norges selvstendighet og unngå at landet uten videre ble kastet rett i armene på den svenske kongen. Men tiden var knapp. Forsamlingen på Eidsvoll skulle møte allerede 10. april. Og det var uvisst når den svenske kongen ville komme og melde sitt krav på Norge. Landet var i en akutt situasjon, men med mange muligheter.

Etter å ha sovet på det måtte de tre herrene bruke mandagen til å lage instrukser til sine underordnede. For første gang i norsk historie skulle det holdes nasjonale valg. Hvordan skulle de tre sørge for at valgene på Agder ville la seg gjennomføre? Hva var bestemt sentralt, og hvilke lokale tilpasninger var aktuelle?

Bededag
I rundskriv til biskopene 19. februar bestemte regentskapet at det skulle holdes bededag med edsavleggelse og valg i landets kirker. Først skulle presten innlede med en kraftfull tale. Så skulle han lese opp brevene fra regentskapet om den nye situasjonen for Norge.

Deretter skulle menigheten avlegge en høytidelig ed. Nordmennene var nå løst fra troskapseden til den danske kongen, Frederik 6. Presten skulle spørre: «Sværge I at hævde Norges selvstændighed og at vove liv og blod for det elskede fædreneland? «Svaret skulle avgis med oppløftede fingre: «Det sværge vi, saa sandt hjælpe os Gud og hans hellige ord «Dernest skulle presten lese en bønn anbefalt av biskopen, etterfulgt av en preken over teksten i Davids salme 62, vers 8-9.

Etter gudstjenesten var det klart for valg i kirken.

Indirekte valg
De samme reglene gjaldt for å stemme som for å bli valgt. På landet måtte man være embetsmann, brukseier, jordeier eller gårdbruker. I byene hadde også borgerne stemmerett. I de militære enhetene hadde offiserene stemmerett. Det hadde også soldatene hvis de var gårdbrukere. I tillegg måtte man være mann og over 25 år.

Valgene skulle være indirekte. De skulle skje i to trinn. På landet skulle hver menighet først velge to valgmenn. Den ene av de to skulle være bonde. Deretter skulle valgmennene møtes på et sentralt sted i hvert amt. Amtene tilsvarte stort sett dagens fylker. Der skulle valgmennene velge tre representanter seg imellom fra amtet til forsamlingen på Eidsvoll. Minst én ev de tre skulle være bonde.

I byene skulle hver menighet velge to menn, som så skulle møte de andre valgmennene og velge én representant til Eidsvoll. Stiftsbyene Kristiania, Kristiansand og Trondheim fikk velge to og Bergen fire representanter. I byer med bare én menighet, f.eks. Kristiansand, ble valget direkte til Eidsvoll.

Fra de militære skulle hver enhet velge to valgmenn – en offiser og en soldat. Disse skulle samles på et høyere nivå og velge en offiser og en soldat til Eidsvoll.

I hovedkirkene
I henhold til regentskapets rundskriv 19. februar skulle bededagen med valg holdes i landets kirker allerede fredag 25. februar. Dette ble mulig bare i enkelte kirker på Østlandet, hvor ordren ble mottatt raskt.

Mandag 28. februar sendte biskopen i Kristiansand regentskapets rundskriv til prestene. Samtidig la biskopen ved sine egne forfattede retningslinjer for bededagen og valgene. Et av de bevarte eksemplarene er biskopens brev til prost og sogneprest i Arendal Johan Ernst Gunnerus Krog om den «forestaaende højtidelighed». Der framgår det at prestene skulle informere menigheten om valgene på nærmeste søndag. Det må ha blitt gjort flere steder søndag 6. mars. Bededag og valg skulle så holdes påfølgende fredag.

Siden det var knapt med tid, ba biskopen om at bededag og valg skulle foregå bare i hovedkirkene og ikke i annekskirkene. Alle menighetene skulle få beskjed om å møte i hovedsognets kirke, hvor det skulle velges to valgmenn for hvert sogn.

Etter valgmannsvalgene skulle det utstedes et dokument med opplysning om hvem som var valgt. Dette skulle signeres av presten, de tilstedeværende embetsmennene og 12 aktverdige menn av menigheten. Denne fullmakten skulle valgmennene ta med seg til møtet hvor de skulle velge representanter fra amtet til Eidsvoll.

Biskopens forslag
Mens de geistlige var sentrale da det skulle stemmes på valgmenn i kirkene, var det amtmennene som skulle lede representantvalgene på landet, det vil si valgene av eidsvollsmenn fra amtene. Disse valgene foregikk ikke i kirkene.

Stiftamtmann Schouboe skulle nå organisere valget av eidsvollsmenn fra Nedenes og Råbygdelaget. Det innebar at han straks måtte varsle allmuen om tid og sted for valget. Men hvilket sted skulle han velge? Og hvilken dato? Han visste jo ikke når valgene i kirkene ville være avviklet. Derfor rådførte han seg med biskopen 28. februar. Biskopen svarte samme dag at valgmøtene i kirkene i Nedenes prosti trolig ville være avviklet fredag 11. mars og i Råbygdelaget prosti 18. mars. I virkeligheten ble valgene avholdt i de fleste prestegjeldene 11. mars, og noen få av stedene i Råbygdelaget en uke senere.

Biskopen antok at Schouboes møtested med valgmennene «beqvemmeligst» ville være Brekka i Austre Moland for Nedenes, og Bygland for Råbygdelaget. Han var altså åpen for at det kunne velges eidsvollsmenn fra to områder i amtet.

Så langt var det ikke noe som avvek fra retningslinjene som regentskapet hadde gitt.

Amtmennenes agderske vri
Dermed traff stiftamtmann Schouboe sin beslutning. Dagen etter – den 1. mars – sendte han ordrene sine om representantvalg til prestene i Nedenes og Råbygdelaget for at de kunne informere menighetene om valgtid og sted. Der sier Schouboe at han hadde bestemt at Brekka i Austre Moland skulle være møtested mandag 14. mars om morgenen for valgmennene fra «Nedenes amt». For Råbygdelaget satte han Lauvdal i Bygland som møtested 23. mars «i stedet for Brekke». Formuleringen tyder på at Brekka opprinnelig var tenkt som valgsted for hele amtet.

Når det gjelder byvalgene, bestemte stiftamtmannen i brev til byadministrasjonen i Risør, Arendal og Kristiansand 1. mars at valg av eidsvollsmenn skulle skje i kirken. Bare i Kristiansand domkirke ble det mulig å holde bededag og valg allerede fredag 4. mars.

Også amtmannen i Lister og Mandals amt valgte en todeling av representantvalget. I brev til prestene i amtet 1. mars ba han om at menighetenes valgmenn måtte få beskjed om å møte på Lunde i Søgne 19. mars og i Feda 16. mars. Han åpnet altså for valg av tre eidsvollsmenn fra Mandal og tre fra Lister. Imidlertid satte han Feda og 16. mars i parentes. Det tyder på at Søgne ville ha vært det naturlige fellesstedet for amtet. Muligens var han i tvil om menighetenes valg i Lister ville være avviklet før 16. mars. I virkeligheten ble de alle holdt 11. mars.

Det ble slik som amtmennene la opp til. Fra hvert av de fire områdene Nedenes, Råbygdelaget, Lister og Mandal ble det valgt tre eidsvollsmenn.

Fire amt?
I fullmaktene (referatene) fra de fire valgene framgår det uttrykkelig at de gjaldt for henholdsvis «Nedenes amt», «Råbygdelagets amt», «Lister amt» og «Mandals amt». Områdene utgjorde egentlig de fire fogderiene av samme navn. Fogderiene var stort sett sammenfallende med de fire prostiene, også av samme navn. I enkelte dokumenter fra den tida kalles de to amtene for «Nedenes og Råbygdelagets amter» og «Lister og Mandals amter» – altså i flertall. Men egentlig er dette bare skrivemåter. Formelt sett var det bare to Agder-amt. Men siden de to amtenes navn var de to eneste i Norge med ordet «og», lot det seg gjøre i enkelte sammenhenger å forestille seg fire amt.

Valgreglene ble for øvrig ikke praktisert svært nøye alle steder i landet. For eksempel stemte flere enn dem som hadde stemmerett enkelte steder. Og den yngste eidsvollsmannen var bare 17 år selv om aldersgrensen var 25.

Det som hadde skjedd på Agder, var nok ikke noe bevisst kupp for å få så mange representanter som mulig i riksforsamlingen. Legger man godviljen til, kan man kanskje si at det var framkommeligheten i vårløysinga og på urolige havstrekninger som gjorde at menighetenes valgmenn skulle slippe å reise langt. Men løsningen var ikke imponerende sammenlignet med de andre amtene i Sør-Norge. Der ble representantvalgene avholdt – ett i hvert amt – uansett lange strekninger til lands eller sjøs. Til Norge-Norge var postgangen så treg at man ikke rakk å foreta representantvalg i tide.

KILDER
Statsarkivet i Kristiansand: Korrespondanse våren 1814 i arkivene for stiftamtmann, amtmann, biskop, proster og prester.
Riksarkivet: Fullmaktene fra valgmannsvalgene og representantvalgene, publisert på Arkivverkets nettsider med lenke til trykte versjoner.