En lokalhistorisk reise

Av Dag Hundstad, postdoktor i historie ved Universitetet i Agder. Agderposten 18. juli 2015.

I 2014 kunne Agder Historielag feire sitt 100-årsjubileum. Jeg fikk i oppdrag å føre jubileumshistorikken i pennen. Dette ble også en anledning til å se tilbake på den rivende utviklingen som lokalhistorien og kulturvernet har gjennomgått på Agder i løpet av denne perioden.

Arendal Rådhus, 8. mai 1949. Historieinteresserte fra begge Agder-fylkene samles i forbindelse med Agder Historielags årsmøte, som for første gang legges til Arendal. Blant talerne er fylkesmann i Aust-Agder, Nils Hjelmtveit (1892–1985) som holder en manende appell om at det nå er på tide å samle de lokalhistoriske krefter i begge fylker under Agder Historielags fane. Laget hadde til da vært et regionlag i navnet mer enn i gavnet, da det hovedsakelig favnet om Vest-Agder og Setesdal.

Fra byfolk til bønder
Da Agder Historielag ble stiftet i 1914, var det med utgangspunkt i et miljø av kulturinteresserte borgere i Kristiansand, med forfatteren Vilhelm Krag (1871–1933) i spissen. Stifterne så historien som et viktig middel for å skape en regional identitet. Samtidig var det nasjonale jubileumsåret 1914 en god anledning til å synliggjøre hva denne relativt ukjente landsdelen hadde å by på.

Selv om initiativet kom fra borgerskapet i Kristiansand, tok bygdefolk snart føringen i laget. Den mest markante skikkelsen var setesdølen Jon Løyland (1887–1975) som satt i styret i 50 år, en nær uslåelig rekord. I mellomkrigstida fungerte laget som et slags nettverk for bygdehistorikere i Vest-Agder og Setesdal. De fleste av disse identifiserte seg med norskdomsbevegelsen, som kjempet for målsak og frilynt ungdomsarbeid med utgangspunkt i nasjonale verdier. Løyland proklamerte at bygdehistorien skulle være et middel for «å binda den unge ætti til fedrajordi».

En del lokalhistorikere kom til å støtte NS, som på sin måte spilte på de nasjonale strengene. Etter krigen slet Agder Historielag derfor med et noe frynsete rykte, men de som ble betraktet som landssvikere ble kastet ut av laget på en nokså hardhendt måte. De gjenværende kreftene kom til å samarbeide nært med Statsarkivet i Kristiansand i årene etter krigen. Det store målet for både arkivverket og lokalhistorikerne var å få en landsdel dekket av bygdebøker.

Bygdeboka i sentrum
Slik arkivar og sekretær i historielaget Kjeld Helland-Hansen (1912–1976) formulerte det, hadde bygdeboka en selvfølgelig plass i bokhylla ved siden av Bibelen og Snorre. I tillegg til å være et oppslagsverk, ble slike bøker også et viktig symbol for bygdekulturen. For mange selvlærte «sogemenn» ble slike bøker et livsprosjekt, som kom til å beslaglegge alle ledige stunder. Likevel viste det seg ofte at prosjektene var mer tidkrevende enn det som kunne rommes i en enkelt yrkeskarriere. Når bøkene til slutt kom ut, ble de likevel oftest høyt verdsatt av bygdefolket.

Etter at arkivsaker og museumsgjenstander hadde vært nedpakket i mange år, kunne Aust-Agder-museets nye arkiv- og museumsfløy på Langsæ åpnes i 1957. Museet var nå blitt et fylkesmuseum, og til dette var det knyttet et eget fylkesarkiv med Olav Anton Aalholm (1902–1983) som bestyrer. Aalholm hadde ord på seg for å være et levende lokalhistorisk leksikon og han og «Aust-Agder-Museets far», fylkeskonservator Albert Ugland (1892–1976) gjorde museet og arkivet til et nav i den lokalhistoriske aktiviteten i fylket.

I det som i etterkrigstidens ånd ble kalt et «rasjonaliseringsprosjekt», samarbeidet Agder Historielag, Statsarkivet og Aust-Agder-Arkivet om registrering av kilder på kartotekkort.  Totalt ble det i lagets kartotekprosjekt, som ble støttet av fylkeskommunene, sirlig skrevet av anslagsvis 250–300 000 slike kort, hvorav en mengde på dugnad.

Et lag for hele Agder
I mellomkrigstida hadde det en tid eksistert et eget historielag for Aust-Agder. Blant initativtakerne til Aust-Agder Historielag var redaktør i Agderposten, lokalhistorikeren Jens Vevstad (1880–1947). Særlig i Arendal var man skeptiske til Agder Historielag, som ble sett på som et kristiansandsprosjekt. Også mellom Statsarkivet og Aust-Agder-Arkivet var det en del friksjon. Da det skulle arrangeres landsmøte for Landslaget for by- og bygdehistorie i Kristiansand i 1964, nektet miljøet i Arendal å bidra. Også siden har konfliktaksen øst–vest truet med å splitte laget.

Da oberst Kristian A. Bentsen (1917–1977) tok kommandoen i Agder Historielag i 1969 arbeidet han bevisst for å gjøre laget for et virkelig regionlag, som skulle samle hele Agder fra hei til hav. Kystkultur ble nå et viktig satsingsområde. Den selvlærte kysthistorikeren Hartvig Dannevig (1918–1998) fra Hisøy startet i slutten av 1960-årene et dokumentasjonsprosjekt av skipsvrak og kystkultur som ble administrert gjennom laget. Her ble det blant annet samarbeidet med fylkeskonservator i Aust-Agder, Ulf Hamran (f. 1932), og med dykkermiljøene i landsdelen under mottoet «Fra dokument til vrak». Etter noen år lyktes det å skaffe Dannevig statsstipend.

Lokal vekst
Gjennom kontakten som ble opparbeidet med fylkene og Norsk Kulturråd i forbindelse med kystkulturprosjektet, ble det mulig å gi Agder Historielag et større økonomisk handlingsrom enn tidligere. Viktigst var det at laget nå fikk en ansatt sekretær. Olav Ulltveit-Moe (f. 1939) fra Gjerstad, som var sekretær fra 1975 til 1984, ble «reisende i historielagsarbeid». Laget tok nå et mer direkte ansvar enn tidligere for å stifte og støtte de lokale historielagene. Bare mellom 1979 og 1984 ble det stiftet hele ti nye historielag i landsdelen.

Mens historielag tidligere hadde vært mest forbundet med bygdebøker og lokalmuseer, fikk bevegelsen flere fasetter og fotfolk fra 1970-årene av. Historielagsfolk samlet inn stedsnavn, bilder og muntlig tradisjon, ryddet og merket stier og andre kulturminner og arrangerte guidede turer og utstillinger. Lokale årbøker ble en institusjon i bygda. Den første av disse i vår landsdel var Øyestad Historielags Hilsen fra Øyestad, som utkom fra 1967.

Årbøkene var historieskrivning av og for lokalsamfunnet. Mens flere og flere bygdebøker nå ble skrevet av faghistorikere, var det lavere terskel for å bidra til årboka. Mange av abonnentene var utflyttere fra bygda, og publikasjonene var på denne måten med på å holde den lokale tilknytningen ved like.

Styrkingen av de lokale lagene førte på sikt at Agder Historielag så sin misjon i først og fremst ha en koordinerende funksjon. Fra 2011 har laget vært en ren paraplyorganisasjon, mens det meste av aktiviteten foregår i de ca. 50 lokale historielagene. Fortsatt utgir likevel laget sitt årsskrift, slik det har gjort siden 1914, samt medlemsbladet Egde.

I tillegg har laget stått for mange andre faglige prosjekter i årenes løp. Her kan blant annet nevnes Agderbibliografiene og utgivelse av flere kildeskrifter. I 1978 lanserte historikeren Knut Mykland (1920–2005) fra Mykland lagets mest storstilte prosjekt gjennom tidene, utgivelsen av sjubindsverket Agders Historie. Når verket er ferdig blir dette landets mest omfattende regionalhistorie, der det blir gitt en samlet framstilling av landsdelens historie fra vikingtida til våre dager.

Den regionale historiekulturen
Da Agder Historielag ble stiftet i 1914 var dette det eneste historielag i landsdelen. Det var heller ikke utgitt noen bygdebøker på Agder, arkivsakene befant seg i hovedstaden og i landsdelen fantes det bare to–tre museer uten ansatt fagstab. Det vi i dag kaller kulturminnevern ble i liten grad sett på som et offentlig ansvar.

 I dag ser vi et totalt ulikt historiekulturelt landskap. Arkivsenter sør og Aust-Agder museum og arkiv forvalter og formidler lokale og regionale kilder. På UiA undervises historiestudenter fra årsstudium til og med doktorgradsnivå. Fylkeskommunene har fått en stor fagstab i kulturvernavdelingene, og disse omfatter også arkeologer. Landsdelen har 70–80 museer, fra mindre lokale samlinger til de store og konsoliderte enhetene, samt en rekke lokalhistoriske samlinger i kommunene. Det er utgitt nesten 200 bygdebøker i landsdelen, med et samlet sideantall på over 100 000.

Landsdelen er i dag dekket av ca. 50 historielag i bygd og by. Til sammen samler disse ca. 10 000 medlemmer og utgir mer enn 40 årsskrift. Andre kulturvernorganisasjoner tar for seg mer spesialiserte oppgaver, fra bygningsvern til veteranbiler. Til sammen har kulturvernet i Norge over 200 000 medlemskap, noe som gjør dette til en av landets største folkebevegelser.

På denne lokalhistoriske reisen har Agder Historielag spilt en sentral rolle som fødselshjelper og lobbyist for mange av tiltakene som er nevnt. Slik har det vist seg at det virkelig har lyktes laget å «…fremme den historiske sans og interesse blandt befolkningen i Agders bygde og byer», slik det heter i vedtektene av 1914. Med engasjement og gjennomføringsevne skaper historielagene identitet og tilhøriget og utgjør en viktig del av lokalsamfunnets kulturelle grunnmur.

Kilder
Dag Hundstad. Agder Historielag 1914–2014 – En lokalhistorisk reise. Agder Historielag 2015.