Hageidealer i krigstiden

Av May-Brith Ohman Nielsen, Professor i Historie, Universitetet i Agder. Agderposten 2. oktober 2015.

Det er høst. Mange høster litt frukt, bær og kanskje noen grønsaker i familiens hage. De fleste av dagens småhageeiere velger matvekster etter egen smak og ønsker. Slik var det ikke under verdenskrigen. Da ble landets mange hager og jordlapper satt inn i store program for nasjonal matforsyning.

Myndigheter, eksperter og Hageselskaper fortalte folk hva de skulle dyrke. Hagebruket hadde en storhetstid under andre verdenskrig. Mange, både med og uten talent og kunnskap forsøkte seg på matauken.

Hageselskapet forberedte fra nyåret 1940 medlemmene på vanskelige tider for hagebruket fremover: ”Der er alvorlige tider vi lever i og vi må være forberedt på at det i den tida som nå kommer vil bli stillet store krav til vårt hagebruk,” skrev Norsk Hagetidend i januarnummeret 1940. Bladet ble viktig for å spre informasjon og opprop til landets mange amatørdyrkere under verdenskrigen.

I mars ble det trykket et stort foredrag av landets fremste grønnsaksekspert, professor Olav Moen på Norges Landbrukshøyskole som understreket at alle ”under krisen” burde forsøke å dyrke mest mulig til eget bruk og at folk i Norge måtte forberede seg på å spise mer poteter, korn, kålrot og grønnsaker.  ”Det som skal monne mest (…) i en situasjon som nå – er å utvide arealet for å dyrke poteter. Denne vidunderlige plante som kan dyrkes over alt i landet og som folk er nokså flinke å få til å lykkes, og som folk forstår seg best på å bruke. Enda større allsidighet enn nå i potetens bruk kan der dog godt bli tale om.” Folk burde fjerne gamle frukttrær, som ga dårlig avling, kastet mye skygge og tok næring fra andre vekster, for å bruke arealet til grønnsaker og poteter som trengte mye sol.

Hageselskapet trykte lister over de plantene de anbefalte folk å dyrke i denne krisesituasjonen: Pastinakk, poteter, kvitkål, kålrot, gulrot, rødbeter, grønnkål, purre, løk, blomkål, snittebønner, erter, rosenkål, asparges, hvete og fôrbeter. Vekstene ble satt opp i tabeller der leserne kunne se hvor mye vann, fett, proteiner, karbohydrater og kalorier de ulike vekstene inneholdt, og hvor mye avling og næringsstoffer per dekar de ulike vekstene ga. Her kom pastinakk og poteter i en særklasse, foran kvitkål og kålrot. Moen mente folk også burde dyrke erter fordi ”husmødrene kan kunsten å konservere erter”.

Realitetene har forgrunnsplassen

Hagetidend og radioen formidlet alvoret til alle landets hageeiere. Det gjaldt å få dyrket mest mulig mat og å få oppbevart og utnyttet denne maten best mulig. Bladet gav en mengde praktiske råd og startet spalte med «inspirerende» matretter av grønnsaker fra hagen, kunstferdig og symmetrisk oppstilt på tidens maner. Typiske retter var ”Grønnsaksfat”; et helkokt blomkål med gulrøtter og erter dandert rundt som en sol med oransje gulrotstråler på grønn ertehimmel. Eller ”Egg i tomat”; halve uthulte tomater fylt med et hardkokt egg i hver, pyntet med en krans og topp av tubekaviar og oppstilt i ring på fatet som også var pyntet med figurer tegnet med tubekaviar. Muntre matfat måtte til i en tung tid.  I Kriseoppskrifter, etterlikninger av maten en drømte om, erstattet en ingredienser som manglet med revne eller kokte og malte poteter: Potetplumpudding, potetgoro og eplepotetkake.

Ungdommen skulle oppdras til hagebruk. Store annonser lokket dem til å ta hagebruksskoler eller korrespondansekurs i hagebruk. Reklame for ”muntre” bøker ”for unge piker” skildret livet på en hagebruksskole, og lokket jenter til hagebruksskoler for å finne seg en ektemann: ”Det er selvsagt litt kjærlighet med i spillet, men realitetene har forgrunnsplassen. Jeg spår at mange unge piker som leser boken vil prøve å gå veien om hagebruksskolen”, fortalte professor Olav Moen. Nye store propagandafilmer for norsk hagebruk viste fruktdyrkningen i Norge og bunadskledde jenter mellom blomstrende epletrær i Sogn. Filmen viste mannlige "eksperter" som planla, organiserte og skolerte seg, eller vurderte frukt og sprøytet trær, mens kvinner plukket jordbær og ”pyntet opp” i landskapet.

Stor etterspørsel

Hageselskapet fikk en helt eventyrlig medlemsøkning under okkupasjonsårene. Opplaget av Hagetidend ble fordoblet. Uerfarne fikk stadige formaninger om å søke faglig hjelp og råd hos ”fylkesgartner, herredsgartner eller en annen kyndig mann” og om å lytte på rettledningen for hagebrukere i radio hver tirsdag, torsdag og fredag og på meldingene fra administrasjonsrådet om ”mataukinga” etter kveldsnyhetene.

I mange områder av landet ble det opprettet sesongparseller og herredsgartnere som kartla arealet av private hager og mengden av matvekster som kunne dyrkes der. En rekke skoler opprettet skolehager for elevene.

For å hindre ukontrollert prisstigning på nødvendige varer og matvarer satte myndighetene disse årene maksimalpriser på en rekke varer, og sommeren 1940 ble det innført maksimalpriser på flere sentrale hageprodukter. Men markedet var økt betraktelig med et stigende antall av okkupantenes soldater i landet og sterkt fall i importen på grunn av brutte handelsveier over havet. I 1942 ble poteter og flere grønnsaker rasjonert for å sikre at matvarene ble rimelig godt fordelt mellom alle og særlig dekket behovet for familier med mange barn og folk med hardt arbeid. Hagebrukere som produserte for salg hadde derfor svært gode tider på grunn av krigstidens knapphet på varer og rikelighet av penger blant mange. De fikk avsetning på absolutt alt de kunne produsere, nærmest uansett kvalitet. Var det spiselig, så var det noen som kjøpte det, om ikke annet så til fangemat.

Kunnskap og marked

Når behovet for hagekunnskap var så stort oppsto det også et lukrativt marked for nye hagebøker. Ekspertene kunne selge kunnskapen stykkevis og dermed tjene bedre enn om alt sto i en bok. Olav Moens utga i 1941 ”Tomatboka”, ”Agurkboka”, ”Kepaløk”, ”Kålrot”, ”Mer grønnsaker”, ”Grønnsakenes gjødselbehov”, ”Våre grønsak- og rotveksters foredling” og ”Elektrisitetens utnytting i landbruket”. I 1942 kom ”Gulrotboka”, i 1943 ”Pastinakk” og i 1944 bøkene ”Kål” og ”Norsk planteskoledrift”. ”Kjøp faglitteratur nå! Fyll ut hullene i Deres kunnskap, nytt resultatene av forskning og erfaringer våre fremragende fagfolk er komme til.” ”Skaff Dem et godt fagbibliotek – det er en kapital som gir gode renter!” lød oppfordringene i reklamen.

Norske plante- og frøprodusenter fikk nesten eventyrlig omsetning når det meste av frø og plantemateriale måtte skaffes innenlands. Det samme gjaldt for produsenter av hageredskap og gjødsel, selv om dette i perioder kunne være vanskelig å oppdrive.

 Fra 1942 av kan det synes som om folk begynte å bli lei av det ensidige kostholdet. Hagetidend anbefalte nå folk også å dyrke litt av andre vekster som spinat eller at de erfarne også forsøkte seg litt nye grønnsaker som brokkoli, sikori, mangold og succini. Disse var mer utbredt i kontinentalt kosthold, og med mange tyske soldater og kokker i landet ble etterspørselen etter slikt større. Det kom frø på markedet og flere salgsgartnere hadde fått erfaringer med å dyrke dem. Fra 1943 anbefalte bladet å gjenoppta kryddervekstdyrkingen for å få smak på maten. Timian, merian, salvie, basilikum, sitronmelisse, sar, karve, anis, estragon, koriander, kjørvel og dill var forsvunnet fra folks hager etter at krydderdyrkingen var blitt industrialisert og krydder var å få i handelen. Allerede sommeren 1945 plantet folk frukttrær igjen i stor stil.

Krigens nikotinsug

Mens poteter, kål og rotgrønnsaker var vanlige vekster å dyrke både før og etter verdenskrigen, var tobakksdyrking et rent krigstidsfenomen. I krigsårene ble det å røyke tobakk stadig mer utbredt. Tobakksrøyking var de foregående årene, gjennom reklamens sterke påvirkningskraft, mer og mer blitt oppfattet som en del av menneskers identitet. ”Røyker” var noe et menneske var.  Og tobakk var i følge reklamen varen du var uløselig bundet til for å være deg selv og leve ditt eget liv slik du ville. Andre hagevekster var noe mennesker brukte eller spiste, de fleste helst i sesongen. Det var særlig menn som ”var røkere”, og enten gjennom vane, mote eller nikotinavhengighet, så ønsket disse tobakken sin daglig og året rundt. Sigaretter ble på denne tiden markedsført som nytelsesmidler for ”sportsmenn” og filmstjerner og de fleste leger mente det var bra for helsa. USA og andre amerikanske land var de store produsentene av tobakksvarer. Men nå gjorde forsyningssituasjonen tobakk til en mangelvare i forretningene. Å dyrke såkalte ”heimavla sigarer” ble derfor en ny stor mote.

Å dyrke tobakk var ikke så vanskelig for uerfarne. Det var bare litt småplunder i forspiringsfasen som helst burde begynne i vinduskarmen i februar, og deretter i priklings- og omplantingen. Kyndige småhagebrukere kunne tjene på å selge ferdige småplanter til nikotinsugne, som disse drev videre frem selv ved å plante, gjødsle, vanne og knipe av nye blomsterskudd slik at plantene ble kraftige og fikk mange og store blad. Hver enkelt tobakksplante vokser raskt og gir god avkastning. Hageselskapet fortalte hvordan ”enhver tobakksrøker kunne ha sitt eget lille private tobakkshjørne hjemme i hagen”. De første krigsårene kunne hver innbygger dyrke en kvadratmeter tobakksplanter skatte- og avgiftsfritt. Mange norske røykere møtte slik hagebruk for første gang. Mange satset nok også på at myndighetene ikke dukket opp for å kontrollmåle og skattlegge tobakksbedet,  eller de dyrket de ekstra kvadratmeterne ”på vegne av” familiens og slektens ikke-røykende medlemmer. Det var ikke uvanlig å gjemme bort noen ekstra tobakksplanter, og mange så det nærmest som en patriotisk handling under krigstidens regime.

Ens egen havaneser

Det store arbeidet med tobakksplantene kom imidlertid etter høstingen; tørking på ståltråd, fermentering og gjæring under press. For de mest avanserte; snitting til ”mixture” eller sausing og spinning til skråtobakk. Dette var mer komplisert og ville fra de ukyndiges hender lett komme til å fremstå som ”surrogat og ikke tobakk”. For de fleste anbefalte Hageselskapet derfor å bruke bladene hele til å rulle seg sigarer. ”Det er ingen kunst å rulle seg sin egen havaneser. Det kan læres på kort tid. (…) Øvelse skaper mesteren. Det gjelder også tobakksdyrking og sigarfabrikasjonen. Med erfaringen kommer den nødvendige øvelse, og jeg er overbevist om at det ikke blir få som til høsten røyker sigarer av eget velgjort og vellykket fabrikat” oppmuntret Hageselskapets blad våren 1941.

Det avgiftsfrie arealet pr person ble i 1942 utvidet til 5 kvadratmeter. Dette kom vel med for de fleste, mente Hagetidend: ”Tobakkmangelen plager folk på mange måter. I første rekke går det ut over røykerne naturligvis, men da det er de færreste av disse som klarer å lide i stillhet, kan livet bli surt nok for deres omgivelser også.” Lukten av erstatningstobakken som folk dyrket selv kunne også bli ganske sur, og bladet anbefalte å blande myske i for å gjøre den mindre illeluktende. Andre sendte stolt inn bilde av tobakksplanten deres som hadde ”skaffet meg mangen god røyk utover vinteren”. Våren 1943 klaget Hagetidend over mangel på tobakksfrø i handelen og at det bare var syv sorter i vanlig frøhandel nå: Havanna, Virginia, Portorico, Ohio, Conneticut, Maryland og Amersforter, men alle trivdes godt i Norge og var lette å dyrke.  Havanna, Conneticut og Portorico egnet seg best til sigarer, Maryland, Amersforter og Ohio best i pipa og Virginia til sigaretter, fortalte bladet i enda en artikkel som lærte leserne om fremgangsmåten ved tobakksdyrkning og minnet om å gjødsle godt, særlig med gjødsel av hest, sau eller ku.

Variert utnyttelse

Tobakken skulle imidlertid ikke bare røykes. Nikotinpreparater var i årene før krigen også blitt et av de mest brukte midlene i bekjempelse av en del skadeinsekter på hagevekster. Institutt for landbrukskjemi satt i gang store og systematiske undersøkelser av nikotininnholdet i ulike tobakkssorter og fra ulike forsøksfelt og voksesteder. De konkluderte at Virginiatobakk hadde høyest nikotininnhold, og at denne tobakken trivdes best i Lier og dårligst i Levanger. Mens de nest giftigste tobakkene, Ohio og Conneticut, trivdes best på Dømmesmoen og ble dermed anbefalt for hageeiere i sør.

I januar 1944 fikk alle gårdbrukere og hageeiere i Norge lov til å dyrke tobakk på inntil 40 kvadratmeter ”pr. voksen mann (over 18 år), brukeren og hans mannlige familiemedlemmer, kårfolk og faste arbeidere medregnet”. Dette hadde både med matforsyningen og kontrollmulighetene å gjøre. Kvinner ble ikke forventet å bruke tobakk. Tobakk skulle være et mandighetssymbol, og kvinner hadde ingen rettigheter til nikotin verken som ”røykere” eller hagebrukere med plagsomme småkryp. Samlet areal måtte imidlertid ikke overstige 10 % av arealet som ble dyrket til poteter og grønnsaker. Myndighetene var altså svært imøtekommende overfor dette ”mannskravet” om økt tobakkareal.  

Søte alternativer      

Også søtstoff var noe mange savnet i krigsårene, antageligvis flere enn de som savnet tobakken. På grunn av mangelen på sukker som følge av importvanskene, fikk andre måter å konservere frukt og bær på økt oppmerksomhet i spørre- og husmorspaltene, som tørking i tørkekasser til å sette over ovner og varmepærer, og gjennom tilsetting av ”større doser” av ”kjemiske konserveringsmidler”. Interessen for utvinning av sirup av sukkerroer og beter, som erstatning for annet sukker- og søtningsstoff, økte også, og Hagetidend trykte artikler om hvordan en best kunne lykkes med å dyrke dem og få søtstoffet ut.

Noen eldre mimrer ennå om krigstobakken de dyrket. I minnene har den et patriotisk snitt. Ingen dyrket imidlertid selve tobakksplantene lenger når havet igjen ble fritt. 

Kilder
May-Brith Ohman Nielsen: Små paradiser – Småhager i 100 år, Portal forlag, Under utgivelse.
May-Brith Ohman Nielsen: Norvegr – Norges historie, bind 4, 1914-2011, Aschehoug forlag 2011.