Litteraturen som skremte nazistene

Av Gro Kvanvig, Cand.philol. fra Universitetet i Oslo, prosjektleder ved Stiftelsen Arkivet. Agderposten 4. desember 2015.

Hva skal til for å kontrollere et samfunn? Til alle tider har myndigheter og andre autoriteter forsøkt å stoppe spredningen av tanker og ideer som på ideologisk eller politisk grunnlag har vært i strid med de rådende ideer. Allerede i dagene etter 9. april 1940 innledet tyskerne en kampanje for å sikre seg kontroll over det litterære livet i Norge.

For å kontrollere et samfunn er det nødvendig å styre folks tanker og ytringer. Nazistenes mål om å skape en ny, germansk verdensorden krevde en streng kontroll av all type motkultur. Alle forsøk på å problematisere nazismen eller stille spørsmål ved den nazistiske ideologien ble forbudt. Det skulle skapes et positivt bilde av Nazityskland. For å oppnå dette benyttet nazistene seg av blant annet sensur, beslaglegging og propaganda. Stiftelsen Arkivet har i den siste tiden vært involvert i et internasjonalt prosjekt tar sikte på å belyse nazistenes beslagleggelse av bøker før og under andre verdenskrig.

Kamp om kulturen

Kunst og kulturuttrykk som middel i en ideologisk kamp under andre verdenskrig har fått en ny aktualitet. I sommer viste Bomuldsfabrikken Kunsthall i Arendal utstillingen "Krigsbilder. Kunst under okkupasjonen 1940-45". Og for tiden er utstillingen "Kunst i kamp" aktuell ved kunstmuseet KODE i Bergen. Mens man ved Bomuldsfabrikken viste kunstverk som i hovedsak beskrev nazifiseringen av Norge sett fra motstanderens side, viser «Kunst i kamp» hvordan kunst og kunstinstitusjoner ble brukt av nazistene i deres propagandaapparat. «Kunst i kamp» tar utgangspunkt i utstillingen «Kunst og ukunst» som ble vist i Norge i årene 1942-43. Denne utstillingen viste fram såkalt «entartet» eller «degenerert» kunst. Det vil si kunst som av nazistene ble ansett som umoralsk og ødeleggende. Utstillingen ble satt opp til skrekk og advarsel for publikum. På samme måte som enkelte kunstuttrykk ble ansett som "degenerert"», var også litteratur underlagt den samme ideologiske sensur.

 Tilintetgjørelse i moralens tjeneste

Bokbål er noe mange ser for seg når man snakker om bøker og litteratur under det tredje rike. Fra 1933 ledet nazistiske studentorganisasjoner an i å lage bokbål over hele Tyskland. Her gikk den forbudte litteraturen opp i flammer. Forfattere som hadde et annet syn enn nazistene, som ga uttrykk for andre politiske oppfatninger eller tilhørte en annen etnisitet enn den rene germanske rasen, fikk bøkene sine brent. Det var i forbindelse med et slikt bokbål Joseph Goebbels holdt appellen hvor han uttalte at familien og staten skal fra nå av skulle ha den høyeste moral, som innebar at man måtte brenne alle bøkene til forfattere som hadde skrevet «entartet Literatur». På samme måte som den «degenerete kunsten" ble også bøker og litteratur sensurert og beslaglagt.

Bøkenes vitnesbyrd

I EØS-prosjektet «Books discovered once again» forsker man på litteratur som ble beslaglagt under andre verdenskrig. EØS-prosjektet er et samarbeid mellom Nasjonalbiblioteket i Tsjekkia og Stiftelsen Arkivet i Norge. En del av prosjektet er å se på den ideologiske bakgrunnen for beslagleggelse av bøker sett fra et norsk og et europeisk perspektiv. Den europeiske delen av prosjektet tar utgangspunkt i en boksamling på 12 000 beslaglagte bøker. Disse befinner seg i dag ved det tsjekkiske Nasjonalbibliotek og er et utvalg fra en større samling på over 300 000 bøker.

Bøkene ble beslaglagt av både politiske og ideologiske grunner. Det vil si at bøker både kunne bli beslaglagt i forbindelse med konfiskering av eiendom tilhørende mennesker som skulle fjernes fra samfunnet, og i forbindelse med sensurering av litteratur med skadelig innhold. I begge tilfeller kan man snakke om at bøkene ble sensurert. I boksamlingen som det blir forsket på i dette prosjektet dreier det seg i hovedsak om bøker som tilhørte jøder, kommunister og frimurere.

Bøkene ble opprinnelig beslaglagt fra hele Europa og samlet i Berlin, men på grunn av de alliertes bombing av tyske byer, ble de i 1943 flyttet til Polen og Tsjekkia. Her ble de lagret på flere store slott som lå avsides og var skjermet fra krigen.

Hva skjedde i Norge?

Krigen i seg selv representerte en trussel mot kunst og kultur. Bomber og granatangrep fra både tysk og alliert side satte en rekke byggverk og deres innhold i fare. Dette var også tilfelle i Norge. Statsarkivar ved Statsarkivet i Kristiansand, den kjente politikeren og pressemannen, Jakob Friis kjørte samme dag som tyskerne okkuperte Norge bort de viktigste dokumentene fra Statsarkivet til Lyngdal. Han fikk dermed reddet dem fra både mulige bombenedslag og tyske hender. Jakob Friis beskriver dette i sin selvbiografi:

«Bygningen virket også straks tiltrekkende på tyskerne da de kom der 9. april og brøt seg inn neste dag. Etter min instruks for krigstilfelle hadde jeg evakuert den eldste delen av arkivene til Lyngdal om morgenen den 9., under fly- og granatlevenet, og hadde stengt bygningen etter meg.»

Allerede dagen etter at Tyskland hadde okkupert Norge gikk det tyske sikkerhetspolitiet til aksjon mot forlag, bokhandlere og bibliotek. De var i første omgang ute etter bøkene "Hitler har sagt det" av Hermann Rausching, "Myrsoldater" av Wolfgang Langhoff og "Mitt liv" av Leo Trotskiji. Disse bøkene var allerede forbudt i Tyskland.  Det ble snart utarbeidet lister over både forfattere og bøker som var forbudt. Listene var opprinnelige tyske, men ble tilpasset til norske forhold. Listene ble fulgt opp både av tysk sikkerhetspoliti og norske NS-medlemmer. Noen norske forlag ble stengt, andre måtte finne seg i å bli kontrollert. Bibliotekenes samlinger ble nøye inspisert. Hver måned kom det noen fra enten norske eller tyske myndigheter og sjekket hyllene. Både for å se til at det ikke fantes forbudte bøker i biblioteket, men også for å sjekke om bibliotekarene satte fram den nye litteraturen de hadde fått påbud om å promotere. Dette kunne være tysk litteratur eller litteratur som stilte den nye ordningen i landet i et fordelaktig lys.

Patriotisk boktyveri

Allerede 15. april 1940 fikk Kristiansand folkebibliotek besøk av Gestapo. De var da først og fremst ute etter boken «Hitler har sagt det».  Men etter hvert ble flere og flere bøker beslaglagt. Jødiske forfattere ble helt forbudt. Det ble også bøker som havnet under betegnelsen «umoralske». I tillegg var all litteratur om Stalin og Engels og historisk og politisk litteratur forbudt. Dette forteller daværende biblioteksjef Reidun Johnsen i et intervju i Fædrelandsvennen høsten 1945. 14-1500 bind ble fjernet fra biblioteket. Først var det bestemt at disse skulle sendes til Oslo, men det ble ordnet slik at de ble oppbevart i kasser på bibliotekets loft. Mens enkelte bøker ble beslaglagt og fjernet fra utlånshyllene, ble det supplert med andre bøker. Dette var for det meste NS-litteratur fylt med propaganda. NS opprettet også egne forlag som utga såkalt "oppbyggelig litteratur".

Biblioteksjef Reidun Johnsen oppfordret publikum til å «stjele» en del av de bøkene hun mente var for gode til at de skulle inndras. Etter krigen ble disse bøkene levert tilbake til biblioteket.  På den måten ble alle bøkene bevart. Reidun Johnsen ble arrestert i januar 1944 og satt på Grini fram til freden. Sammen med henne ble seks andre bibliotekarer arrestert. To av disse ble sendt til fangeleir i Tyskland. 

Vedvarende aktualitet

Under andre verdenskrig ble alle nordmenn nødt til å ta et standpunkt i møtet med den nazistiske ideologi.  Hvilken betydning har denne typen åndskamp i forhold til demokrati og menneskerettigheter i dag? Kunst og litteratur blir fremdeles brukt som ideologiske våpen. Samtidig er det forfattere og kunstnere i verden i dag som blir forfulgt og arrestert og opplever at de ikke får gitt ut sine bøker på grunn av sitt politiske syn. Forutsetningene for sensur forandrer seg i forhold til de utfordringer som samfunnet står overfor. Karikaturdebatten og blant annet attentatet mot det franske satiremagasinet, Charlie Hebdo, viser hvordan forfattere og kunstnere i dag i større grad pålegger seg selvsensur. Samtidig har nettet på mange måter tatt over som informasjons- og distribusjonskanal for meninger og ytringer. Dette bidrar til nye utfordringer, og ikke minst kreative løsninger, innen både sensur og propaganda av tanker og ideer.

Ønsket om å kontrollere andres tanker og ytringer er på ingen måte noe tilbakelagt stadium.

Kilder
http://www.knihyznovunalezene.eu/en/index.html
Jakob Friis: Bevegelsen og målet. Mitt liv i arbeiderbevegelsen. Oslo 2011.