Kodeskrift og hemmelig elskov i Rægevig på 1770-tallet

Av Kristoffer Vadum, forskningsleder og Kyrre Thorsnes, bibliotekar, Aust-Agder museum og arkiv.
Agderposten, 17. februar 2017.

Får du utslett av hjerteformede konfektesker og forventninger om amorøs sjelevrenging? I så fall kan vi trøste deg med at det finnes mer fordekte alternativer. Et eksempel på dette er Johanne Nielsdatters krypterte kjærlighetsbrev, som i mer enn 200 år har skjult beretningen om en hemmelig affære fra området rundt Rægevig og Torjusholmen.

I en gammel urtemedisinbok som lenge har vært tilskrevet Edel Nielsdatter på Merdøgaard, ligger et innstukket hefte nedskriblet med merkelige hieroglyfer – en samling dypt personlige brev stilet til Edels storesøster, Johanne Nielsdatter Rægevig (1751–1834). På det tidspunktet brevene ble skrevet må hun ha vært en ettertraktet ung dame på omkring 20 år. Ut fra intensiteten i betroelsene kan man lure på om ikke krypteringen er hovedårsaken til at de har overlevd gjennom århundrene.

Men selv om innholdet har interesse i seg selv, er noe av det særegne ved disse brevene nettopp den muren av mystikk de reiser gjennom selve skriftformen. Kodeskriften har på mange måter en paradoksal effekt. Den er ment å hindre uvedkommende i å tilegne seg stoffet. Men på samme tid er den eksepsjonelt godt egnet til å tiltrekke seg snushaner.

Så da de krypterte brevene ved en tilfeldighet ble gjenoppdaget i 2009, skapte det en del rabalder på lesesalen. Materialet – som nå befinner seg på KUBEN i Arendal – kunne rett og slett ikke legges tilbake på plass før chifferets hemmeligheter var avkodet.

Rægevig-chifferet
Nå er arkivarer i og for seg vant med å forholde seg til uleselige kråketegn. Noen ganger kan man jo også få inntrykk av at tidligere generasjoner med vilje skrev på en slik måte at det skulle være uleselig for ettertiden.  Men med hemmelig skrift, det man i kryptologien kaller et chiffer, er saken annerledes. Der er det jo dette selve hovedsaken. Kvaliteten på et krypteringschiffer ligger nettopp i evnen til å forbli ubegripelig. Og der har Rægevig-chifferet en del svakheter.

Teknisk sett er det chifferet vi finner i brevene et substitusjonschiffer – en type hemmelig skrift som i ulike varianter ble brukt i mange hundre år. Chifferet fungerer ganske enkelt ved at de normale bokstavene byttes ut med alternative symboler. Dette er i utgangspunktet en ganske effektiv form for kryptering. Men dersom metoden ikke brukes riktig, er skriften lett å dechiffrere. En åpenbar tabbe er å beholde mellomrom mellom ordene, og det var nettopp det Johanne Nielsdatter gjorde. Et hvert språk inneholder ord av ulik lengde. I vårt språk er det for eksempel et relativt lite antall ord på en, to eller tre bokstaver. Ved å gjette seg til de ordene i teksten som angir «i», «å», «og», «som», «med», «til» eller «på», har man raskt identifisert såpass mange symboler at det er mulig å gi seg seg i kast med lengre ord. I prinsippet var derfor Johanne Nielsdatters krypterte meldinger aldri særlig sikre. Kanskje ble de dechiffrert allerede i hennes egen samtid.

Det mørske alfabet
Rægevig-chifferet er kanskje ikke noe vendepunkt i kryptografiens historie, men som kulturhistorisk fenomen har det likevel en slags utbredelse. Utformingen er nemlig beslektet med andre substitusjonsalfabeter man finner på omtrent samme tid. Nøkkelen som ligger til grunn er mer eller mindre sammenfallende med det såkalte «pigpen-chifferet», en hemmelig skrift som antagelig er mest kjent fordi frimurerne på 1700-tallet brukte det til å hemmeligholde sine arkiver. Avarter av dette må imidlertid ha eksistert omtrent overalt. Lignende chiffer brukes fortsatt av skolebarn, blant annet finner man det i Hakkespettboka. I mellomkrigstiden skal det ha blitt brukt i hemmelige meldinger utvekslet mellom fangene på Botsfengselet. Men mest interessant for vårt vedkommende er at det har klare likhetstrekk med det såkalte «mørske alfabet» som kan dokumenteres i norske bygder i siste halvdel av 1700-tallet.

Alt i alt vitner dette om noe man kanskje best kan krarakterisere som kodebevissthet. Rægevig-chifferet er ikke bare et vilkårlig oppfunnet sett med skrifttegn som erstatter de enkelte bokstavene i alfabetet, men et systematisk oppbygd chiffersystem der de ulike tegnene utledes av en grafisk nøkkel.

Likheten med andre krypteringssystemer innebærer at Rægevig-chifferet kan ha hatt en viss utbredelse. I prinsippet kan selvsagt Johanne og vennene hennes ha utviklet denne spesielle varianten på egen hånd. Men ut fra det som er sagt ovenfor er det langt rimeligere at skriften baserer seg på allerede kjente forbilder.

En indre krets
Spørsmålet er i neste omgang hvor godt kjent denne typen skrift var i lokalområdet. Krypteringen forutsetter en overensstemmelse mellom avsender og mottaker, og jo mer ekslusiv den er, jo mer impliserer den et element av fortrolighet. Et kompliserende element i den sammenheng er imidlertid at brevene ikke er bevart i original, men som avskrifter i et lite hefte bestående av brettede folioark. Selv om dette antagelig stammer fra Johanne Nielsdatters egen hånd, kan en lure på om krypteringen først og fremst er noe som har sneket seg inn ved selve avskriften, eller med andre ord, om brevene opprinnelig ble skrevet med vanlig skrift.

Brevene forteller nemlig med rene ord at de i noen tilfeller er kryptert av avsender. I ett av dem får Johanne spørsmål om hun ønsker å videreføre brevvekslingen, og om «det i så fall må skie med denne slags skreft, om der da nogen ubarmhiertig brekte mit brev og finde eders der udi, vilde de da enda blive lige kloge, baade paa vem det skal til saa vel som inholden.»

Ut fra disse premissene virker det rimelig å anta at skriften ikke var altfor godt kjent i lokalområdet. Hensikten var jo, som det sies i brevet, at den skulle hindre uvedkommende i å gjøre seg kjent med innholdet, og ikke minst skjule opplysninger om avsender og mottaker. Det kan dessuten se ut til at Johanne har benyttet seg av chifferet for å skjule sensitive opplysninger også i andre sammenhenger. I urtemedisinboka – som trolig også må ha tilhørt Johanne – benyttes chifferet til å kamuflere termer for «maanedstider», «blod-pis» og andre forhold som tilhører intimsfæren.

Skrevet i stor hast
Brevenes kryptiske fremtoning gjør at man automatisk venter seg noe eksepsjonelt av innholdet. Problemet er kanskje at innholdet er litt for eksepsjonelt, eller mer presist, at det setter ord på følelser som ikke kan formidles, men først og fremst må deles. I praksis dreier det seg om en serie brev Johanne har mottat fra en eller flere beilere som – til tross for at hun ikke lenger ønsker deres tilnærmelser – fortsetter å bedyre sin interesse og uforstilte oppriktighet.

Mange av brevene er skrevet i fjerne himmelstrøk, men avslører lite av det som foregår på reisen. Tankene går til hjemtraktene og til Johanne – «Du er den eneste og første iomfru jeg haver saa høyt elsket, aag du bliver ogsaa den siste, enten ieg nyder den lykke at faa dig eller ikke.» Man fornemmer en slags lidende ung Werther i disse linjene, klar til å vende pistolen mot tinningen. Med tanke på at Göthe utga sitt verk i 1774, mens brevene stammer fra mellom 1770 og 1774, er en slik kobling kanskje ikke helt søkt.

Sjøsprøyt eller støy fra fjerne havnebyer lurer noen ganger under overflaten, men kun som et apropos: «Ieg havde meget at skrive, mens ieg maa afbryde formedelst skibet som dete brev kom med ligger nu seylferdig ... Vi bliver seyl klar sist denne uge. Skrevet i stor hast som vel kan synes.» Men for det meste er det et indre liv, snarere enn en ytre verden, som avspeiles i brevene.

De sorte venusbruder
Vi vet lite om hvem disse beilerne var eller hvor mange det kan dreie seg om. Kun en av dem navngis, Christen Brekka, som tydeligvis da er i nederlandsk tjeneste. De undersøkelsene vi så langt har gjort i kirkebøker og lignende har ikke gitt noen holdepunkter om hvem dette kan være. Han forventer seg forfremmelse, men skulle ønske at dette kunne skje i Norge så vel som i Holland, «thi fuglen tragter dog gierne efter det rede den er fløyet fra». Det er vel rimelig å tenke seg at han her sikter til en forfremmelse i forholdet til Johanne.

I neste brev er han på den andre siden av Atlanterhavet, utenfor havnebyen Paramaribo i den nederlandske kolonien Surinam. Her får tonen en nesten erotisk karakter. Fra der han ligger med skipet har han en deilig utsikt til hvordan de sorte venus-bruder bader. Klær har man ikke mange av. Han spør rett ut om Johanne kunne tenke seg å komme dit.

Ut fra de sparsomme opplysningene brevene selv gir, fremstår Christen Brekka dermed som et eksempel på de mange egdene som søkte tjeneste i Nederland og som ofte endte i oversjøisk fraktfart. Kanskje vendte han aldri tilbake. At dødeligheten var høy på disse ferdene, er velkjent.

Et element av risiko
Johanne ble i hvert fall ikke gift med Christen Brekka. Det var med skipperen Peter Larssøn (1744–1819) hun skulle vies til ekteskapet. Peter og Johanne var doble søskenbarn, hvilket innebærer at de var fetter og kusine på både mors- og farssiden, på samme måte som deres yngre søsken Edel Nielsdatter og Jacob Larssøn på Merdøgaard. Sammen slo de seg ned på Torjusholmen, hvor Johanne levde resten av livet.

Men samtidig har hun altså tatt vare på disse brevene gjennom et langt ekteskap – vel forvart i hemmelig skrift, som minner fra ungdommens svermeriske tilværelse. Dette elementet forsterkes ved at brevsamlingen også inneholder en avskrift av et sterkt bebreidende brev Johanne skrev til Peter da de fortsatt var forlovet. I brevet uttrykker hun forundring over Peters oppførsel etter at han brakte henne budskap om farens drukningsdød i Waterford i Irland – «Thi føren du kom iem priste ieg meg lykeligere, ia meget lykelig i at have funden en saa opriktig ven, mens da ieg ventet at have trøst af min ven, er han dum.» Hun kan ikke forstå dette annerledes enn at Peters tidligere opriktighet er forandret, og skulle dette være tilfellet, ønsker hun å bli fritatt for forlovelsen. Så når var Peter dum? Brevet er ikke datert, men må stamme fra tiden etter farens død i juni 1774, og rimeligvis før hun giftet seg med Peter i januar 1777.

Levningenes budskap
Johanne Nielsdatters brevsamling blottstiller henne på flere måter. Det at hun har tatt vare på dem inn i ekteskapet innebærer et element av risiko. Og nettopp dette understreker den betydningen innholdet har hatt for henne. Som levninger, i kombinasjon med sitt usedvanlige innhold, bringer brevene oss nærmere de menneskene som skrev dem.

Peter og Johanne fikk ingen barn. Etter mannens død bodde Johanne på Torjusholmen sammen med sin nevø Jacob Jacobssøn Larssøn. Antagelig var det slik urtedagboka og de hemmelige brevene gled over i en annen gren av familien, og på den måten i mer enn 200 år kom til å forbindes med søsteren Edel Nielsdatter på Merdøgaard.

Kilder
Jacob Chr. Lund-Larssøns samling, PA-1330 (A 18/1980), KUBEN/AAma.
Bjørn A. Devik: «Det mørske alfabetet». Nord-Trøndelag historielag, årbok 1989.
Øyvind Bibsskog: Hemmelige språk og tegn. Oslo 1945.