De gamle landstedene i Arendal

Av Hilde L. Austarheim, etnolog og konservator NMF ved KUBEN, Aust-Agder museum og arkiv. 
Agderposten 6. desember 2019.

I utkanten av Arendal og på øyene utenfor byen anla byborgerne landsteder på 1700- og 1800-tallet. Med sine representative bygninger og flotte hager og parker ruvet landstedene i landskapet, hvor det tidligere var urørt natur eller mer beskjeden bebyggelse. Landstedenes navn sier også mye om den private og familiære funksjonen de hadde som steder for rekreasjon og selskapelighet. Vi finner dem fremdeles i dagens navnebruk, noe som viser deres betydning i den tidlige utviklingen av Arendals forsteder.

Å bygge landsteder eller lystgårder utenfor byene var utbredt der det fantes et rikt borgerskap med et økonomisk overskudd. På 1700-tallet ga opplysningstidens idealer menneskene et nytt og positivt syn på naturen og på seg selv som individer. I England, i Danmark og på kontinentet bygde rike folk store herskapshus utenfor byene med hager og parker rundt. Derfra kom disse impulsene til Norge, og de ble videreført i romantikken inn på 1800-tallet.

Borgerskapet i Arendal hadde sine store bygårder, pakkboder og uthus i den trange, skitne bykjernen, som var omkranset av heier og kupert terreng. De aller fleste av byborgerne hadde selv vært ute og seilt, vært på dannelsesreise eller hadde besøkt handelsforbindelser. Her hadde de sett imponerende lystgårder og landskapsparker. Å anlegge landsteder ble et ideal også for de rike borgerne i Arendal.

Byenes omegn under borgernes kontroll
I arendalsområdet kjøpte byborgerne gårder med skogeiendommer, og noen av dem bygde nye villaer med store hager, med tanke på rekreasjon. Det er de gamle, oppmurte hageanleggene som skiller disse byborgergårdene fra den vanlige bondegården. Disse gårdene kunne bli brukt både som avlsgård, der det var hagebruk, jordbruk og husdyr, og som lystgård, som først og fremst ble brukt til rekreasjonsformål.

Også på de rene landstedene kunne det bli drevet jordbruk. Både der og på byborgergårdene kunne en ha forpaktere eller tjenestefolk boende. I tillegg til å utvikle landbruket og skogbruket, ble det ofte anlagt industriell virksomhet ved eller i nærheten av landstedene eller byborgergårdene, som gruvedrift, sag- og møllebruk og skipsverft. Dette var næringer som en måtte være byborger med kongelig bevilling for å drive. Borgerne fikk etter hvert full kontroll over ressursene i byens omland.

Rike borgere gikk i bresjen for nye metoder og eksperimenter innen hagebruk, landbruk, og fiskeoppdrett og industri. Ved dette tok byborgerne omegnens landskap i bruk på nye måter. De fikk økt kontroll over ressursene i forhold til bøndene, og her kan vi også se paralleller til borgerskapets kontroll over arendalsvassdraget og tømmerfløtingen. I innlandet kan også jaktslottene og store utmarkseiendommer ses i denne sammenhengen.

Hvor lå de gamle landstedene?
Hele arendalsområdet med Tromøy og Hisøy hadde gamle byborgergårder som ble brukt som lystgårder på 1700-tallet. På Tromøy kan nevnes bl.a. Lofstad, Hove og Sandum, og på Hisøy Tangen, Kokkeplassen og Slåbervig. På Strømsbu gård ble det bygd landstedsbygning i 1761 og på Høgedal gård i 1770-årene. Også Langsæ gård kan ha hatt funksjon som landsted for sine eiere, som også hadde bolig- og handelshus nede i byen. Her ble også anlagt park ned mot vannet. På Havstad tok Erich Thomle i bruk et tidligere gårdsbruk som landsted i 1780-årene, som ble solgt i 1804 til dr. Alexander Chr. Møller. Amtmann Henrik Harboe (1785-1848) kjøpte et hus lenger øst på Havstad, som han og sønnen Emil Harboe tok i bruk som landsted. Det var her Wilhelm Foss (1817-1875) bygde det praktfulle Nystuen i 1872.

Utover 1700-tallet ble flere landsteder skilt ut fra gårdseiendommer. Ved Langsævannet og Longumvannet var det flere landsteder, bl.a. på Tamburodden, Harebakken, Granheien og Råna. På Holmen ble landstedet Fristuen anlagt av Nicolai Juell, som solgte det og bygde nytt landsted på Strømsbu gård. På Tromøy i Galtesund ble landstedet Lovisenlyst anlagt i 1778 og i Tromøysund ble Annaborg anlagt i 1793, senere kalt Roligheden. Alle disse husene er borte.

Landstedene fra det tidlige 1800-tallet ble for det meste anlagt ved byfjorden og på heiene øst for byen. Gimle ble bygd på gården Kallevig på Hisøy i 1805, og Sophienlund ble bygd på Tromøy 1809. Begge disse er kjent for mange der de fremdeles ligger vakkert til i grønne omgivelser ved henholdsvis Galtesund og Tromøysund. På plassen Engekjær og på Nyli gård øst for byen ble det bygd landsteder på begynnelsen av 1800-tallet. Frydentopp og Lille-Rønningen ble utskilt og bebygd med landsteder. I Songekilen anla Thomas Brønlund (1760-1851) landstedet Krona. Midt på 1800-tallet kom også Kronborg og Bakkehus.

I dag er vel de minst kjente av de gamle landstedene de som lå svært nærme byen, som bl.a. Strømsbuneset og Heimdal. Landstedet Valhalla ligger fremdeles rett over Langbryggen! Og på toppen av Barbuklev (Iullsklev) lå landstedet til Engelbrecht Fahsland (1743-1816), som eide byhus nederst i Bendiksklev og gården Nedre Barbugård nederst i Barbuklev!

Sveitservillaenes tid
Siste halvdel av 1800-tallet er sveitservillaenes tid. Byen går inn i sjøfartens gullalder, noe som avspeiles i de mange flotte landstedene som bygges. Det mest markante av disse var Nystuen på Havstad, landstedet som ble tegnet av arkitekt N.C. Thomassen for Wilhelm Foss, i praktfull sveitserstil med tårn. Den største konsentrasjonen av store, flotte landsteder i sveitserstil med tilhørende hager og parker finner vi på Hisøys sørøstre side hvor flere av byens ledende handelborgere anla landsteder som Løvli, Heimarnæs, Thorshaug, Skovsbo, Fagerheim og Havsjaa.

I denne perioden bygges også Elvely på Rød, Frilund på Bie og det lille Egelund ved Ormetjenn. Ved Sprøkilen i Longumvannet bygges flere landsteder, bl.a. Frednes og Frivold og flere landsteder på Havstad.

Når det gjelder øyene, byfjorden og Havstad-området, må det ha vært en kombinasjon av utsikt, sjø og bynær beliggenhet som var viktig for lokaliseringen av landstedene. Hit var det lett kommunikasjon fra byen med båt. Landstedene var et supplement til byboligen, og den bynære beliggenheten muliggjorde en gjestfri og fleksibel bruk, med middag i byen den ene dagen, og på landstedet den neste. Lokaliseringen ved Langsævannet og Longumvannet bød på attraktiv tilgang og utsikt til vannene, men hit måtte en reise med hest og vogn. Utover på 1800-tallet ble flere landsteder lettere tilgjengelig med dampskipsrute og bedre veier.

Det tilbaketrukne og det private
Ordene «fri», «fred» og «fryd» er sterkt representert i landstedenes navnevalg. Dette er et uttrykk for de individuelle behovene for tilbaketrekning fra bylivet, ro og naturopplevelser og lek og selskapelighet.

Flere av de gamle lystgårdene ble i tillegg oppkalt etter hustruen, som Marienlund, Annaborg og Lovisenlyst. I noen tilfeller ble landstedene gitt som morgengave eller bryllupsgave til bruden. Denne skikken understreker landstedenes intime og private funksjon og bidro til å styrke de ekteskapelige og familiære bånd.

Et uttrykk for det samme er skikken med å anlegge private gravsteder. På Hisøy var det private gravsteder på Tangen og Kokkeplassen. I byen hadde Engelbreth Fahslan sitt private gravsted ved sitt landsted. I tillegg hadde familien Røer sitt gravsted på Vollene fra 1860. Denne skikken kan også ses i sammenheng med borgenskapets ønske om å distansere seg fra allmuen ved å privatisere en del kirkelige handlinger på slutten av 1700-tallet.

Å synliggjøre sin stand
Byborgerne levde i sin egen sfære i et samfunn preget av store forskjeller og fattigdom blant vanlige folk. Også landstedene kan ses i dette perspektivet. Landstedene var en viktig markør for eiernes høye sosiale posisjon i samfunnet. Ved å anlegge flotte hus beliggende synlig ved byfjorden og med parker rundt, markerte de sin stand, både overfor allmuen og sitt eget nettverk. Landstedene krevde tjenestefolk, kusker, gartnere, vaktmestre og forpaktere.

Det var spesielt viktig å markere at en tilhørte eliten overfor tilreisende og utenlandske gjester og forretningsforbindelser. Å invitere gjester ut til landstedet var en viktig strategi både i forbindelse med inngåelse av handelsavtaler og ekteskap. Kanonene salutterte, mens glassene ble løftet med ønske om gode frakter og heldig seilas. Landstedseierne, som besto av forretningsfolk og embetsmenn, utgjorde eliten i byen, og de hadde sosial omgang med hverandre både i byen og på landstedene. Flere var også med og styrte byen. Denne eksklusive eliten av byborgere kjente hverandre godt og dannet nettverk gjennom sin familie, næringsvirksomhet, naboskap og det sosiale liv i den lille byen. Mange av de nevnte landstedeierne var giftet inn i hverandres familier, og i enkelte tilfeller hopet formuene seg opp på få hender. Enkelte familier var dominerende i flere generasjoner.

Alle landstedene hadde hage, og mange hadde flotte parker, som en overgang til den virkelige naturen. Her vandret borgerne med sine gjester etter en bedre middag, damene drakk te i lysthuset, mens herrene spilte kjeglespill, eller de nøt ro og fred og vakker utsikt. Den franske, symmetrisk oppbygde hagestilen på 1700-tallet med snorrette alleer, skapte en kontrollert natur. Disse ble erstattet av den engelske landskapsstilen med slyngede grusganger og romantiske elementer, som broer, utsiktspunkter og lysthus, og også med primitive elementer som hytter og grotter på begynnelsen av 1800-tallet. Disse parkene skulle forestille naturen i dramatisert form, tilpasset selskapelige sammenkomster og med elementer som skulle framkalle stemninger og følelser. De formelle hagene ble ofte beholdt foran hovedbygningen. Båter spilte en viktig rolle ved landstedene, både som framkomstmiddel og, fra midten av 1800-tallet, også ved lystseilas.

Landstedene i byutviklingen
De fleste av landstedene ble med tiden tatt i bruk som helårsboliger. Den rene funksjonen som landsted eller lystgård varte oftest bare en kortere periode, før eierne måtte velge mellom byboligen og landeiendommen på grunn av vanskelige tider og dårligere økonomi. Dette inntraff for mange på slutten av 1800-tallet. En del av landstedene ble tatt bruk som helårsbolig der huset i byen var gått tapt ved brann.

De gamle landstedene spilte også en viktig rolle i den tidlige byutviklingen. I tillegg til de flotte bygningene og parkene ble det bygd veier og bryggeanlegg. Dagens navn på veier, bydeler eller skolekretser vitner om landstedenes betydning, da de utgjorde den mest markante bebyggelsen i byenes utkanter. På Hisøy har vi veien Fagerheim, på Strømsbu Egelundsveien, på Stinta boligområdet Heimdal, og også boligområdet Frydentopp har fått sitt navn etter et landsted. På Tromøy har Roligheden skole navn etter det gamle landstedet ved Tromøysund. Og gjennom Langsæ gårds område går Parkveien.

Mange av de gamle landstedene er bevart, både i privat og offentlig eie, noen også med sine parker, som Sophienlund og Gimle. Det offentlige har tatt flere gamle landsteder i bruk som kirkegård, skoler og andre typer institusjoner. På grunn av de store parkene kom en del av landstedene også under press ved planer om bolig- og veiutbygginger. Men navnene lever videre, selv om mange av landstedene ikke lenger eksisterer.

Kilder
Hilde L. Austarheim. «'Fri, fred og fryd', gamle landsteder i Arendal.» Aust-Agder-Arv 2018.