Historiske gatenavn i en blindgate

Av Thomas V.H. Hagen, avdelingsleder og forsker ved ARKIVET freds- og menneskerettighetssenter. Agderposten 5. mai 2019.

I 2018 ble det bestemt at Peder Claussøns gate i Mandal skulle få nytt navn: Marta Steinsviks gate. De som fikk det med seg, reagerte ikke på det. Det var først etter at det nye navnet ble gjort kjent gjennom nasjonale medier nylig, at reaksjonene kom. Marta Steinsvik var forfatter, oversetter, samfunnsdebattant, antroposof og en kulturpersonlighet med sterk tilknytning til byen – og hun var antisemitt. Navnekomiteen hadde ikke oversett dette, men vurdert det som mindre betydningsfullt. Byens politikere, derimot, ga raskt etter for presset og skrotet navnet de først hadde vedtatt.

Gatenavn oppkalt etter historiske personer fungerer som minnesteder. De representerer historiske og kulturelle verdier, og skal minne om usedvanlige personers prestasjoner og fortjenester med tilknytning til stedet. Hvilke verdier som motiverer slike navnevalg, er hele tida i endring.

I tida som kommer vil det garantert komme mange flere slike diskusjoner, også i Norge. Ikke bare på grunn av begivenhetene i Mandal. Klima- og miljødebatt, voldelig ekstremisme, migrasjon, falske nyheter og #metoo er eksempler på globale saker og fenomener som forandrer synet vårt på fortida. I en rekke land foregår diskusjoner om stedsnavn bør endres ut fra moralske og normative vurderinger.

Moralske vurderinger

Vurdering av forhold i fortida er en viktig og relevant del av historisk kunnskap. Når vi overhodet interesser oss for noe i fortida og finner det minneverdig, skyldes det nettopp slike vurderinger. Ettersom mennesker har ulike oppfatninger og gjør ulike vurderinger, oppstår det tolkningskonflikter. Potente diskusjoner om gatenavn er ett eksempel på hvordan slike tolkningskonflikter utspiller seg.

Denne konteksten forandrer også historikernes rolle. En viktig samfunnsoppgave for historikere i dag er å bidra til at politisk og moralsk ladde tolkningskonflikter kan bearbeides på en meningsfull måte. Å komme til større klarhet om hvordan kontroversielle historiske fenomener skal bedømmes – ikke bare klarhet om hva som faktisk hendte – er et viktig aspekt ved meningsfull bearbeiding. Denne kompetansen må ivaretas også i navnesaker.

Stedsnavn er i kontinuerlig endring

Stedsnavn er hele tida i endring. Et ferskt eksempel på dette fikk vi den 20. mars, da Kasakhstans hovedstad siden 1998, Astana, plutselig endret navn til Nur-Sultan, for å ære den nylig avgåtte presidenten Nursultan Nazarbajev, som regjerte i 29 år.

Det er lang tradisjon for symbolske navneskifter for å framheve politisk makt. En annen årsak til navneskifter er innføringen av nye administrative grenser, som i Norge vil føre til hundrevis av nye gatenavn i forbindelse med kommunesammenslåingen i 2020.

I en rekke land foregår for tida heftige diskusjoner om endring av stedsnavn ut fra moralske vurderinger. I USA har dette særlig foregått i tilknytning til navn på universitetsbygninger oppkalt etter personer som fremmet rasisme. Ved prestisjefylte Yale University skiftet Calhoun College, oppkalt etter tidligere visepresident og slaveritilhenger John C. Calhoun, navn i 2017. Dette skjedde etter massivt press fra studenter. Avgjørelsen ble tatt etter en lengre prosess, der en komite ble satt ned for å utarbeide prinsipper for vurdering av navneskifte. I desember 2018 ble navnet Julian Carr fjernet fra Historisk institutt ved Duke University i Nord-Carolina. Carr var Ku Klux Klan-medlem som stilte til valg som senator i 1900. Ved University of Minnesota ble fire navn fjernet fra bygninger i februar 2019, etter forslag fra en spesialrapport. Alle fire bygningene var oppkalt etter personer som i universitetssammenheng hadde fremmet antisemittisme og rasisme. Rapporten understreket at disse ideene ikke bare var et produkt av sin tid, men at de fire aktivt hadde fremmet rasisme som del av universitetets politikk.

Nødvendig korreks

I debatten i Mandal har jeg registrert at navnekomiteen har forsvart seg med at Steinsviks antisemittisme bare var utslag av tida hun levde i. Det er nøyaktig en slik tankegang som er problemet. Det å fjerne navn fra minnesteder i slike tilfeller, enten det er snakk om gatenavn på Agder eller amerikanske dormitorier, er ikke sensur av fortida, men bidrar til å avsløre historier om urett, diskriminering og overgrep.

I Tyskland ble tusenvis av stedsnavn endret etter 1945. Den som reiser til Berlin i dag, finner naturligvis ikke lenger Adolf-Hitler-Platz, Hermann-Göring-Strasse, Horst-Wessel-Platz eller Reichskanzlerdamm. Men Mohrenstrasse fins (Mohren = «maurere»). Dette er kontroversielt, fordi mange oppfatter at navnet representerer en rest av tidligere imperialistisk og rasistisk tenkning, dog ikke knyttet til nazismen.

Kommunal saksgang for adressenavn

Hvordan blir så nye adressenavn til i Norge? Normalt skjer denne prosessen i seks trinn. Først reiser kommunen navnesak. Deretter skal navnesaken forberedes. Normalt overlates dette til en navnekomite, med en forventning om at lokale organisasjoner, språkkyndige og personer med lokalhistorisk ekspertkompetanse konsulteres underveis. Så sendes navneforslaget på høring. Etter stedsnavnloven er det først og fremst lokale organisasjoner «med tilknytning til navnet» som har uttalerett; dette vil typisk være velforeninger, historielag osv. Kommunen har plikt til å gjøre saken og høringsfristen kjent for «alle parter som har rett til å uttale seg», og sakspapirene skal være tilgjengelige for gjennomlesning, for eksempel via servicetorg eller kommunens nettsider. Etter høringsrunden sendes saken til den regionale stednavntjenesten, som gir sin anbefaling.

Forslag til nytt navn fremmes for det organet i kommunen som har vedtaksrett i navnesaker. Dette kan være kommunestyret i plenum, formannskap eller driftsstyre, et kulturutvalg, teknisk etat eller et annet organ. Etter loven skal vedtak om nytt navn kunngjøres i minst to aviser som er alminnelig lest på stedet. Det er ikke et krav om at kunngjøringen skjer digitalt, selv om dette praktiseres av de fleste kommuner.

Hvem kan klage på et vedtak? Etter stedsnavnlovens § 10 er det først og fremst «lokale organisasjoner med tilknytning til navnet» som har klagerett, i tillegg til andre offentlige organer som skal bruke navnet i sine tjenester, som for eksempel Statens kartverk. Når det er slik, har det særlig sammenheng med det neste spørsmålet: Hva kan en klage på? Etter loven er det nemlig kun skrivemåten som kan påklages, ikke selve valget av navn.

Prinsipper for god navneskikk

På Språkrådets nettsider presenteres åtte prinsipper for navngivning av adressenavn, som i første rekke er rettet inn mot å være til hjelp for de saksforberedende organene. Kilden er håndboka Adresser og stadnavn, som igjen bygger på Håndbok i kommunal adressetildeling, utgitt av Statens kartverk, Miljøverndepartementet og Kommunenes Sentralforbund i 1986, og Botolv Hellelands Stadnamn i offentleg og privat bruk, utgitt i 1993.

Prinsippene reflekterer at dette saksområdet primært ses som noe som angår språk, ikke historie. Bare ett av prinsippene berører kulturelle aspekter ved stedsnavn. Prinsipp 5 lyder: «Navnet bør ikke virke støtende eller komisk». I eksempelet som er brukt for å illustrere hva som kan være en relevant problemstilling her, framgår det imidlertid tydelig at man først og fremst har sett for seg at et adressenavn kan være støtende ut fra kulturelle konnotasjoner knyttet til selve navnet, og ikke også ut fra historiske vurderinger.

Jeg har stor sans for tenkningen i stedsnavnloven om at valg av stedsnavn skal ta hensyn til de som bor der. Det er et viktig prinsipp. Men et prinsipp om at navn også må tåle å bli kritisk gransket av mennesker som ikke bor der, fordi navnet ikke tilfredsstiller krav til respekt for demokratiske verdier og menneskerettighetene, bør også knesettes.

Menneskerettsbasert tilnærming

European Network of National Human Rights Institutions (ENNHRI) karakteriserer menneskerettsbasert tilnærming som en praksis som vektlegger deltakelse, etterprøvbarhet og transparens, likestilling, myndiggjøring og legalitet. En slik tilnærming bør legges til grunn for navnesaker i framtida. Inspirert av den belgiske historikeren Antoon de Baets’ bok Crimes Against History (2018), vil jeg ta til orde for at en navnekomite ved siden av å ivareta lokalhistoriske og språklige forhold også bør vurdere om navngivningen vil bidra til å:

1. beskytte utsatte grupper
2. bekjempe rasisme
3. sikre minnet om ofre for menneskerettsbrudd i fortida
4. sikre minnet om ofre for folkemord
5. protestere mot misbruk av historie
6. tilbakevise historiske myter
7. bekjempe fornektelse av folkemord og andre forbrytelser mot historien

Denne «testen» ville i tilfellet Marta Steinsvik ha ført til negativt svar på punkt 1, 2, 5 og 6. Tilfellet Steinsvik er også et eksempel på at kravet om transparens ikke var oppfylt første gang driftsstyret i Mandal fikk navnesaken til vedtaksbehandling; hadde politikerne da blitt orientert om de sidene ved Steinsviks virksomhet som alle i dag er opptatt av, men som få eller ingen visste om den gang, er det rimelig å anta, men dog ikke sikkert, at resultatet hadde blitt annerledes.

Navngivningsinstituttet trenger å revideres slik at historiske verdier blir like viktige som de språklige verdiene, og at universelle hensyn blir like viktige som de lokale. Det er like naturlig at vi i dag setter nye navn på steder rundt oss ut fra moralske vurderinger, som at ettertida vil erstatte våre foretrukne navn med atter andre navn som vil gjenspeile verdier og ideer som ikke er selvsagte for oss.

Marta Steinsviks vei og noen forslag for framtida

Det ble aldri noe av Marta Steinsviks gate i Mandal. Men Marta Steinsviks vei fins allerede, på Mortensrud i Oslo, og fikk sitt navn så sent som i 2005. I kjølvannet av hendelsene i Mandal er det grunn til å tro at det vil finne sted en bred diskusjon rundt veinavnet også i Oslo, med mulig endring som resultat også her.

For å unngå fragmentering og mangel på prinsipiell tenkning rundt framtidige diskusjoner, burde vi som samfunn tenke strategisk og langsiktig. Herved tre forslag:

1. Personhistoriske stedsnavn i Norge bør kartlegges

Dette er nødvendig for å finne ut hvilke motiver som ligger bak de enkelte kommunenes navnevalg. Hva slags type bakgrunn har en typisk person som får en gate oppkalt etter seg? Hvilken tilknytning til stedet er det snakk om? Er begrunnelsen knyttet til spesielle prestasjoner eller livslang tjeneste for bestemte saker? Hvilke verdier brukes eksplisitt i begrunnelsene? Hvor lang tid går det vanligvis fra en person er død til navnesaker reises? Hvordan fordeler personene seg med hensyn til kjønn, levealder, sosioøkonomisk status, etnisk og religiøs tilhørighet, politisk affinitet osv.? Hvilke historiske perioder er representert? Hvor fins opphopninger og vanetenkning? Og hvor mange personer med innvandrerbakgrunn har fått en gate oppkalt etter seg?

2. Krav til kompetansesammensetning i saksforberedende organ

Navnekomiteen eller tilsvarende organ må selv inneha eller sørge for å innhente nødvendig historiebrukskompetanse og kompetanse på menneskerettighetstilnærming i tillegg til lokalhistoriske kunnskaper og språkkyndighet.

3. Gjeldende retningslinjer for kommunal navngivning må suppleres med et prinsipp om at «navn ikke bør knyttes til personer som fremmet antisemittisme og rasisme»

Ordet «bør» er viktig her. Det må fremdeles være rom for skjønn. Knut Hamsuns plass i Grimstad, foran rettsbygningen der saken mot Hamsun ble ført etter krigen, er for meg et godt døme på et potensielt anstøtelig navnevalg som faktisk bidrar til meningsfull fortidsbearbeidelse, og ikke det motsatte. For min egen del finner jeg det mer problematisk at den videregående skolen på Hamarøy, den fremste utdanningsinstitusjonen på stedet, (b)ærer Hamsuns navn.

Om hundre år vil lite være glemt. Jeg spår at det vil finnes få gatenavn i Norge oppkalt etter fremgangsrike nordmenn – som tilfeldigvis også viste seg å være «klimaverstinger». Men dette gjenstår å se – og det er mulig jeg tar feil.

KILDER
berliner-kurier.de
eu.usatoday.com
insidehighered.com
sprakradet.no
twincities.com