Nicolai Wergeland – Norges første influenser?

Roger Tronstad, historiker og førstearkivar ved Statsarkivet i Kristiansand. Agderposten 15. november 2019.

«… den højre Haand af hannem levendis afhuggis, Kroppen parteris og læggis paa Stægle og Hiul, og Hovedet med Haanden sættis paa en Stage.»

Denne straffeparagrafen ble Nicolai Wergeland truet med av en jurist mens de begge bodde i Kristiansand for om lag 200 år siden. Wergeland hadde forsøkt å påvirke hele det norske folk med meningene sine.

I dag kan man gå ganske langt i å påvirke opinionen og ytre seg kritisk om kongelige, politikere, byråkrater og andre uten å risikere påtale. Men når man som privatperson skulle forsøke å øve innflytelse på myndigheter eller på folks mening i ytringsfrihetsperioden fra 1814 og framover, måtte man trå varsomt for ikke å ærekrenke noen. Det var hard straff for flere typer sterke ytringer og meninger både før og etter 1814.

Sensur og dødsstraff
Under det dansk-norske eneveldet var det sensur av det som skulle trykkes. Kongen sørget for dette for å kunne stanse uønskede ytringer før de nådde ut til allmennheten, og hard straff hvis noen likevel publiserte kritiske betraktninger om blant annet konge og styresett.

Frimodige ytringer kunne føre til dødsstraff. Hvis man ytret seg slik at noen i kongefamilien følte seg ydmyket, risikerte man å tape både ære og eiendom, mens høyre hånd skulle kappes av, kroppen parteres og legges på steile og hjul, og hodet og hånden settes på en stake. Det var også dødsstraff for anonymt å ha ærekrenket en øvrighetsperson. Dette framgikk blant annet av Norske lov 1687.

Universitetssaken
I 1810 skrev Wergeland en avhandling om hvordan et universitet best kunne etableres og organiseres i Norge. Den ble utgitt høsten 1811 under tittelen Mnemosyne. Ikke minst la Wergeland vekt på det urettferdige ved at Norge ennå ikke hadde noe eget universitet. Det var gjennom dette forslaget at Wergeland for alvor ytret seg frimodig og pådro seg vrede, men også ære og berømmelse.

Følgende avsnitt som Wergeland kom med i Mnemosyne, på vegne av Norge, var en av ytringene som pådro seg størst harme hos mange dansker:

Jeg, et ældgammelt, ærværdigt Kongerige – jeg er det eneste Christelige Kongerige paa Jordkloden, som intet Universitet har!!! [...] Man kan ikke negte, siger jeg, at det jo er uanstændigt, upassende, uværdigt, at saadant et Rige er det eneste i den cultiverede Verden, som mangler den høieste Anstalt til Videnskabernes Dyrkelse. Hvo føler ikke, det er ubroderligt, at berige sig med Ære og Velstand paa sin Tvillingbroders Bekostning?

Avhandlingen var en besvarelse på en utlyst prisoppgave. Besvarelsen ble så godt bedømt av den norske kommisjonen at Wergeland fikk førstepremien på 800 riksdaler. Men i dansk presse ble Mnemosyne hardt angrepet av fornærmede dansker. Avhandlingen fikk stor innflytelse og bidro til at kongen høsten 1811 vedtok at Norge skulle få et eget universitet.

Lønnsom influering
Wergeland ga et eksemplar av Mnemosyne til kongen og fikk utbetalt 300 riksdaler som takk. Også fra privatpersoner fikk Wergeland pengegaver. Fra folk i Drammen fikk han 1500 riksdaler, fra Tønsberg 900 riksdaler og fra Porsgrunn og Skien 800 riksdaler. Dermed hadde han mottatt til sammen over 4000 riksdaler. Til sammenligning hadde han betalt 2100 riksdaler for huset som han kjøpte i Kristiansand i januar 1811. Fra Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab mottok Wergeland diplom og ble medlem.

Avhandlingen bidro også til at Wergeland, som da var adjunkt ved Kristiansand katedralskole, etter søknad fikk det ledige embetet som residerende kapellan i Øyestad høsten 1811. Kallsbrevet ble utstedt 15. november. Men noen dager etter var embetet som residerende kapellan i Kristiansand domkirke ledig. Wergeland søkte, fikk embetet, takket nei til Øyestad og tiltrådte i domkirka våren 1812. Han ville heller være i byen, for lettere å kunne fortsette det vitenskapelige arbeidet sitt.

Wergeland var nå en rikskjendis. I forsøket på å influere gikk han så langt han torde i å ytre seg fritt uten å risikere påtale for ærekrenkelse. Nå hadde han erfart at grundig påvirkning kunne føre til resultat, ære, berømmelse og penger. Aldri tidligere hadde en nordmann våget og oppnådd noe som dette.

Wergeland om ytringsfrihet
Våren 1814 ble Wergeland valgt til Riksforsamlingen. Han hadde med seg et fullstendig grunnlovsforslag. Punktet hans om ytringsfrihet lød slik:

Ingen skal forfølges for sine Meninger. Enhver har Frihed til at sige og skrive hvad han vil. Der skal ingen Censur eller Pressetvang være i Riget. Intet Skrift skal underkastes nogen Examination eller Inspection førend det trykkes og publiceres. Dog saa at enhver staaer Loven til Ansvar for hvad han i Tale eller Skrift forbryder mod samme ved Krænkelse af andres Menneske- og Borger-Rettigheder.

Wergeland foreslo altså både muntlig og skriftlig ytringsfrihet og ingen forhåndssensur av det som skulle utgis på trykk. Han visste nok at han skulle komme til å ha behov for å uttrykke meningene sine de neste årene, og på denne måten ville han gjerne påvirke sin egen mulighet for å gjøre det.

Grunnlovens paragraf 100
Grunnlovens paragraf 100 om trykkefrihet ble vedtatt enstemmig og uten debatt på Eidsvoll. Den var ikke dramatisk forskjellig fra Wergelands forslag. Paragrafen lød slik:

Trykkefrihed bør finde Sted. Ingen kan straffes for noget Skrift af hvad Indhold det end maatte være, som han har ladet trykke eller udgive, medmindre han forsetligen og aabenbar enten selv har viist, eller tilskyndet andre til Ulydighed mod Lovene, Ringeagt mod Religionen, Sædelighed eller de constitutionelle Magter, Modstand mod disses Befalinger, eller fremført falske og ærekrænkende Beskyldninger mod nogen. Frimodige Yttringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand ere Enhver tilladte.

Grunnlovens paragraf 100 var ikke den eneste bestemmelsen som skulle gjelde med hensyn til trykke- og ytringsfrihet. Eldre lover skulle nemlig fortsatt gjelde og ikke settes ut av kraft, så sant de ikke stred mot Grunnloven.

Når det heter i Grunnloven at trykkefrihet bør finne sted, så må det tolkes slik at eidsvollsmennene mente at trykkefrihet skal finne sted for alle slags publikasjoner, og det uten forhåndskontroll – med andre ord at publisering heretter skulle skje fritt under eget ansvar. Det betyr at reaksjoner mot ytringer først kunne brukes etter at ytringene var framsatt eller publisert.

Første setning i paragraf 100 var oppløftende. Det var nok mange som også satte sitt håp til at siste setning kunne tøyes langt, og at man dermed kunne nyte ansvarsfrihet for meningene sine om styre og stell.

Men mellom de to setningene innebar paragraf 100 noen unntak fra trykkefriheten – på linje med mye av det som allerede i lang tid hadde vært begrensninger. Ett eksempel er ærekrenkelse. Spørsmålet var nå hvor langt man kunne gå i å publisere kritiske ytringer rettet mot offentlige organ, embetsmenn, enkeltpersoner eller grupper av personer uten å bli saksøkt. Det gjensto å se. Hvis forfattere eller trykkere etter mai 1814 kom i konflikt med eldre regelverk om ytringsfrihet, var de ikke nødvendigvis beskyttet av Grunnloven. Det var opp til politiet og særlig domstolene å vurdere hvor grensene skulle gå, altså i hvilke tilfeller Grunnloven ikke sto over eldre lovbestemmelser.

Den første inkvisisjonsretten
I Riksforsamlingen var Wergeland den som tydeligst viste en motvilje mot en fortsatt dansk-norsk union. I tillegg forsto alle at han ikke hadde sterke motforestillinger til en union med Sverige. Wergeland brukte såpass sterke formuleringer at mange følte at han gikk for langt, og noen danskvennlige følte seg direkte fornærmet. For eksempel uttrykte Wergeland at Riksforsamlingen ikke hadde sørget for å skaffe seg selv tilstrekkelig makt i forhold til Christian Frederik. Wergeland følte seg dessuten tvunget til motvillig å være med på å velge Christian Frederik til konge 17. mai.

De fornærmede gikk så langt at de sørget for å innkalle Wergeland til forsamlingen 18. mai for å stå til rette for formuleringene sine. De danskvennlige hevdet at det ikke var Wergelands meninger de var ute etter, men uttrykksmåtene hans, og at han hadde fornærmet hele forsamlingen. Flere sto nå imidlertid fram og erklærte at de ikke var fornærmet. Presset fra de fornærmede avtok, og episoden endte ikke med annet enn at Wergeland følte seg svært urettferdig og ubehagelig behandlet. Han har selv karakterisert hendelsen som

… den første Proces under Liberalitetens Tænke-, Tale- og Skrive-Frihedens Skjold. Blækket var neppe tørt af vore Underskrifter til Constitutionen, da denne Jury eller rettere Censur- og Inqvisitions-Ret blev holdt.

I Riksforsamlingen var Wergeland altså den som provoserte mest i forsøkene sine på å utøve innflytelse på representantene.

En politisk tale
Stortinget godtok i prinsippet en union med Sverige 20. oktober 1814. Grunnloven fra 17. mai ble, med mindre justeringer, underskrevet 4. november, og den svenske kong Karl 13. ble valgt også til norsk konge under navnet Karl 2.

Dette må ha kommet Wergeland for øre i løpet av få dager. Søndag 30. oktober skulle han preke til høymesse i Kristiansand domkirke. Han bestemte seg for å bruke prekenen til å formidle tankene sine om det politiske som Norge hadde gått gjennom det siste året. Etter få dager utga han prekenen under tittelen En politisk tale til det norske folk. Skriftet ble trykt i Kristiansand og annonsert i byens avis 9. november. Dette var det første skriftet som ble utgitt i Norge etter at landet gikk i union med Sverige.

Hensikten med Wergelands politiske tale var nok i utgangspunktet å analysere Norges situasjon på en slik måte at allmuen kunne føle seg beroliget. Og siden han trolig anså seg som den fremste – eller i hvert fall den djerveste – talsmannen for de svenskvennlige, tillot han seg å rette talen til hele det norske folk. Men det er tydelig at Wergeland også benyttet anledningen til å rettferdiggjøre sine subjektive resonnementer og holdninger og til å ta et oppgjør med de dansksinnede.

Talen bar tydelig preg av at Wergeland mente det beste for Norge var at landet nå gikk i union med Sverige, og at en union med Danmark var både urealistisk og uønsket.

Gjennom dette skriftet hadde Wergeland framstått som rikssynser og en som gjerne ville påvirke hele folket til å slå seg til ro og se det positive i den nye situasjonen.

Blant dem som leste og satte pris på talen, var Jacob Aall på Næs Jernverk og sogneprest Hans Jacob Grøgaard i Vestre Moland. Begge var Wergelands venner og meningsfeller fra Riksforsamlingen.

I midten av desember 1814 skrev en gruppe bønder i Valle prestegjeld, inklusiv Hylestad og Bykle, til Wergeland og ba ham om å søke presteembetet der siden de nå var uten prest. Wergeland takket nei på grunn av barnas skolegang. Talen kan ha bidratt til at allmuen i Valle ville ha Wergeland.

Et ord til publikum
Men noen lot seg provosere av Wergelands tale. Særlig gjaldt det jurist, overkrigskommissær og kjøpmann Wincents Lassen Sebbelow i Kristiansand. I et utgitt skrift i desember 1814 med tittelen Norges Hæder og Held kom Sebbelow med kraftige angrep på Wergeland. Og i avisa julaften 1814 truet Sebbelow med rettssak fordi Wergeland angivelig skulle ha fornærmet mange høytstående menn ved de kritiske synspunktene på perioden fram til høsten 1814.

Wergeland så seg da nødt til å komme med enda en redegjørelse. Det gjorde han i form av et nytt skrift som ble trykt i Kristiansand i romjula 1814 under den lange tittelen Et Ord til Publikum foranlediget af de Fornærmelser hvormed Wincenz Sebbelow i Anledning af Norges Hæder og Held har angrebet Forfatteren til den politiske Tale til det norske Folk.

I skriftet forsvarte Wergeland synspunktene sine overfor det norske publikum.

Rettssaker
I januar 1815 ble Wergeland tildelt Nordstjärneorden av kong Karl. Nettopp nå startet imidlertid flere rettssaker i Kristiansand, hvor Sebbelow var den ene parten og Wergeland og boktrykkeren den andre parten. Sakene gikk i både forliksrådet, byretten og stiftsoverretten i 1815–1816. Wergeland ble verken dømt til dødsstraff, tukthusopphold eller bøter, slik som Sebbelow gikk inn for. Men selv om Wergeland ikke gikk tapende ut av sakene, fikk han nå merke hvor mye ubehag og energi det kunne koste å være en engasjert opinionsdanner.

Etter hard kritikk for Mnemosyne, ubehagelig episode i Riksforsamlingen, voldsomme personangrep fra Sebbelow i publikasjoner og krevende rettssaker vokste det tydeligvis fram et behov i Wergeland for å ta et kraftig og endelig oppgjør med den politikken som Danmark hadde ført overfor Norge gjennom flere hundre år. Han bestemte seg for å utarbeide en oversikt over de fornærmende handlingene Danmark hadde påført Norge gjennom tida.

Danmarks politiske forbrytelser
Boka ble annonsert til salgs som nyutkommet 22. oktober 1816. Den fikk den lange og kraftfulle tittelen En sandfærdig Beretning om Danmarks politiske Forbrydelser imod Kongeriget Norge fra Aar 955 indtil 1814, eller fra Hakon Adelsteens Krig med Harald Blaatand, indtil Fredsslutningen i Kiel. En historisk Skisse. Wergeland valgte å utgi boka anonymt, og det sto bare at den var utgitt i Norge. Dermed ble forfatteren ansett for å uttale seg på vegne av hele Norge.

Wergeland mente at han gjennom krøniken hadde funnet beviser nok på at Norge var blitt fornærmet av Danmark gjennom århundrene og ikke hadde vunnet noe, men tvert imot tapt alt, «... tapt sine Konger, sin Frihed, sin Domstol, sin Flaade, sit Flag, sit Sprog, sine Provindser, sine Midler, sit Navn i den politiske og litterære Verden».

Boka vakte voldsomme og utallige kommentarer i norske og danske aviser. En sær reaksjon mot boka fant sted i Brevik. Der ble et eksemplar av boka slått opp på gapestokken med en dobbeltnagle. Noen anonyme syntes derimot at naglingen var en avskyelig handling og oppfordret den skyldige til å melde seg. En annen, derimot, hadde stor sans for nagleaksjonen – han ville bruke som juleskål: «Hil være Manden i Brevig!»

Engasjementets bakside
I årene 1817–1848 var Wergeland prest i Eidsvoll. I selvbiografien fra 1830 forteller Wergeland om hvor tungt han fortsatt hadde det på grunn av de litterære feidene i årene 1814–1816. Motstanderne «... havde haft dets skadeligste Virkning paa mit af Naturen maaske altfor emfintlige Gemyt og meget saaret drog jeg mig tilbage til det Sted, hvor Striden begyndte, til Eidsvold».

Wergeland tøyde strikken så langt at den måtte slippes. Det var ikke mulig å gå tilbake til noen form for saklig debatt i 1817, eller å gjenopprette den tilliten og sympatien som han nøt hos mange etter Mnemosyne. Før Wergeland anonymt utga boka om Danmarks politiske forbrytelser, må han ha skjønt at alle ville gjennomskue at han var forfatteren. Likevel trodde han tydeligvis at anonymiteten ville bidra til at debatten ville konsentrere seg saklig om innholdet i boka, men det ble opplagt mer ødeleggende støy rundt Wergelands person enn han hadde sett for seg.

Ubehaget og slitasjen som Wergeland må ha følt gjennom pennefeide og særlig rettssaker, må ha vært en sterkt medvirkende årsak til at han søkte seg bort fra Kristiansand.

I universitetssaken, der Wergeland ble den mest kjente meningsytreren i Norge, var hensikten å øve innflytelse på sentralmyndighetene. Våren 1814 var målet hans å påvirke medlemmene i Riksforsamlingen. Fra høsten 1814 tok han steget helt opp – nå ble målet å være meningsdanner for hele det norske folket. Det var ikke tilfeldig at nettopp Nicolai Wergeland ble den første og mest kontroversielle rikssynseren i det nye Norge fra 1814, da ytringsfriheten åpnet for å være en slags influenser – uten forhåndssensur.

Kilder
Stoffet i denne artikkelen er hentet fra Roger Tronstads bok Frimodighet med etterspill. Nicolai Wergeland i meningskamp og rettsstrid (Vest-Agder-museet 2018).