Verdens første flytur over Sydpolen

Yngve Schulstad Kristensen. Arkivar/rådgiver ved KUBEN, Aust-Agder museum og arkiv.
Agderposten 22. november 2019.

Den 28. november er det 90 år siden en amerikanskledet ekspedisjon gjennomførte verdens første flygning over Sydpolen. Polarbragden ble utført med god hjelp av en ung pilot fra Kristiansand og en gamle selfangstskute fra Arendal. Dette er historien om da flypioneren Bernt Balchen og barken «Samson» hjalp amerikanerne til Sydpolen.

En mild høstdag i 1927 kom to unge kristiansandere, Bernt Balchen og Oskar Omdal, til Bålerud brygge ved Svartskog i Oppegård kommune. De hadde tatt rutebåten opp Bunnefjorden og på brygga ble de møtt av selveste Roald Amundsen. Sammen med den gamle polarhelten spaserte de den korte veien opp til Amundsens hjem, Uranienborg.

Den to-etasjers høye sveitservillaen i dragestil var hjemmet Amundsen hadde bygget seg i 1908, etter at han ble den første i verden til å lede en ekspedisjon gjennom Nordvestpassasjen. Villaen var stedet hvor han planla sine mange polarekspedisjoner.

Hans siste bragd var å fly over Nordpolen med luftskipet «Norge» i 1926. Det var imidlertid en mer tilbaketrukket polarfarer som fikk besøk denne høstdagen. Amundsen hadde brukt året på å skrive den selvbiografiske boken «Mitt liv som polarforsker». I boken så han tilbake på sine mange triumfer, men tok også et bittert oppgjør med alle han følte hadde behandlet han urettferdig.

Luftfart var fremtiden
Tonen var imidlertid god mellom Amundsen og de to unge gjestene. Både Omdal og Balchen hadde utmerket seg som dyktige piloter og hadde bistått Amundsen på tidligere ekspedisjoner. Begge hadde vært med til Ny-Ålesund på Svalbard som var startpunkt for ekspedisjonen med luftskipet «Norge». Det var imidlertid kun Omdal som ble med på luftskipets ferd over polpunktet.

Balchen skulle ha deltatt, men ble i stedet lånt ut til en amerikansk ekspedisjon ledet av Richard E. Byrd. Der bistod han amerikanerne med å klargjøre flyet «Josephine Ford», som Byrd og hans pilot Floyd Bennett angivelig brukte til å fly over Nordpolen 9. mai 1926. I ettertid har det blitt sådd tvil om de faktisk nådde polpunktet.

Som takk for hjelpen ble Balchen invitert med til USA av Byrd, hvor han etter hvert fikk flere flyoppdrag. Det meste kjente var da han sammen med Byrd og to andre piloter krysset Atlanterhavet i postflyet «America» i juni 1927. Denne bragden, i tillegg til Nordpolflyvningen, hadde gitt Byrd mersmak. Han ønsket å utføre det umulige og bli den første til å fly over Sydpolen. Balchen ble derfor sendt til Norge for å søke råd hos den som kjente forholdene i Antarktis best. Roald Amundsen hadde i 1911 ledet en ekspedisjon som ble den første på Sydpolen. Han kjente til alle utfordringene som ventet i isødet og hadde invitert de to unge flyverne på middag for å dele av sin kunnskap.

Gode polarråd
Under besøket på Uranienborg fortalte Amundsen om hvordan man kunne overleve i Antarktis omgitt av voldsomme stormer og sviende kulde. Amundsen hadde flere forslag til både hva slags utstyr og hvilke ekspedisjonsmedlemmer de burde ha med. Ekspedisjonen trengte også et skip som kunne frakte mannskap og utstyr gjennom pakkisen, og her hadde Amundsen et konkret forslag: Han mente at av alle skuter som var tilgjengelige i Europa, så var selfangstskuta «Samson» den som var best konstruert og best utstyrt for en slik ferd. Amundsen tilbød seg å høre med skutas eiere om den var tilgjengelig for salg.

Balchen fikk med seg mange gode råd da han, kort tid etter middagen på Uranienborg, returnerte til USA. Flere av rådene ble også fulgt. Blant annet kom ekspedisjonen til å hyre inn en del nordmenn som deltakere. Richard E. Byrd stolte også så mye på Amundsen at han kjøpte selfangstskuta «Samson» av eierne i Tromsø, usett per telegram.

Selfangeren fra Arendal
Det var ikke et hvilket som helst skip Amundsen hadde anbefalt. Barken «Samson» ble bygget i Arendal på midten av 1880-tallet og hadde lang erfaring fra arktisk farvann. Den ble bygget ved Løgebergskåret verft av den lokale båtbyggeren Tjøstolv Bastian Larsen. Skipet var en av tre selfangstskuter tilhørende rederiet T. Thommesen & sønn (senere Smith-Thommesen). Rederne fra Arendal hadde på 1880-tallet sett mulighetene som fantes i ishavsfangst i nord. «Samson» ble bygget spesielt med tanke på å kunne bryte seg gjennom isen og det har blitt sagt at skipet var et av verdens sterkeste fartøy da det ble bygget.

«Samson» hadde flere gode sesonger i Nordishavet, men på begynnelsen av 1900-tallet var selfangsteventyret over for arendalsrederne. Overbeskatning, økte driftsutgifter og prisnedgang på selskinn førte til at det var vanskelig å gjøre næringen lønnsom. Rederne Smith-Thommesen solgte derfor «Samson» i 1908 til et fangstfirma i Trondheim. Skipet skiftet både navn og eiere flere ganger før Richard E. Byrd kjøpte det i 1928. Byrd gav det også et nytt navn ved ankomsten til USA. Ekspedisjonens flaggskip fikk navnet «City of New York» til ære for sin nye hjemmehavn.

Flyving var livsfarlig
Ekspedisjonens mål om verdens første flygning over Sydpolen var et vågalt og livsfarlig prosjekt. Luftfart var fortsatt på barnestadiet på slutten av 1920-tallet. Verken flyene eller det tekniske utstyret var ikke beregnet for langdistanseflyving. Mange hadde mistet livet i dristige forsøk på å fly over hav og ugjestmilde landområder.

Fire måneder etter middagen på Uranienborg omkom Oskar Omdal i en flyulykke lille julaften 1927. Omdal hadde blitt hyret inn av en kvinnelige eiendomsinvestor fra USA for å fly over Atlanterhavet. I dårlig vær forsvant flyet de satt i utenfor østkysten av Newfoundland i Canada.

Roald Amundsen led samme skjebne et halvt år senere. I juni 1928 forsvant han og flyet hans i et forsøk på å redde den italienske polfareren Umberto Nobile, som hadde havarert i Arktis med luftskipet «Italia». Verken Omdal eller Amundsen ble noen gang funnet. Av de tre middagsgjestene på Uranienborg var det høsten 1928 kun Bernt Balchen som var i live. Og han var på vei sørover for å fly over et islagt og ubebodd kontinent.

Mot Antarktis
«City of New York» satte seil mot Antarktis i slutten av august 1928. Skipet hadde blitt betydelig oppgradert før turen, da det viste seg at det var i dårligere stand enn hva Byrd hadde forventet. Et annet skip, «Eleanor Bolling», inngikk også i ekspedisjonen siden «City of New York» hadde begrenset med lagringsplass. I tillegg til mannskap, nødvendig utstyr, ferdigfabrikkerte hus og trekkhunder, skulle ekspedisjonen også ha med tre demonterte fly.

Den gamle selfangeren fra Arendal brukte flere måneder på turen til Antarktis. Med god hjelp av et norsk hvalfangstskip som brøytet vei gjennom pakkisen, kom «City of New York» og «Eleanor Bolling» frem til Rossbarrieren i Hvalbukta i slutten av desember 1928. I januar 1929 ble ekspedisjonsbasen etablert. De to skipene forlot basen i februar og returnerte ikke før året etter. Byrds ekspedisjon var den første amerikanske ekspedisjonen til Antarktis siden 1840.

I Amundsens fotspor
Byrds plan var å følge Amundsens rute frem til polpunktet. Mens Amundsen hadde brukt hundespann og ski for å nå målet, skulle nå Sydpolen erobres fra luften. Ekspedisjonens base, «Little America», ble anlagt i nærheten av der Roald Amundsens hytte «Framheim» hadde stått i 1911. Amundsens gamle leir hadde imidlertid forsvunnet i havet sammen med bre-isen.

Sammenlignet med Amundsens spartanske hytte, fremstod Byrds base mer som en landsby. «Little America» bestod av laboratorier, messe, administrasjonsbygg, hangarer og en gymnastikksal. Det ble også satt opp tre radiomaster som kunne sørge for kontakt med omverden. Byrds ekspedisjon var også betraktelig større enn Amundsens. Den amerikanske «kolonien» i Antarktis omfattet både vitenskapsmenn, håndverkere, flyver og ingeniører, men også en journalist og et filmteam fra Paramount Pictures.

Dramatisk flytur
Ekspedisjonens tre fly ble brukt til kartlegging og rekognosering. Flyet som skulle brukes til polpunktet var et tremotors-fly fra produsenten Ford. Flyet bar navnet «Floyd Bennett» etter Byrds tidligere førstepilot. Bennett hadde sittet bak spakene under Nordpolflyvingen i 1926, men hadde blitt alvorlig skadet etter en flyulykke året etter. Da Bennett døde av skadene i 1928, rykket Balchen frem som Byrds førstevalg. Det var han som skulle føre flyet over polpunktet.

Etter måneder med forberedelser tok «Floyd Bennett» av fra basen i 15-tiden 28. november 1929. Om bord var Balchen, Byrd, andreflyger/radiotelegrafist Harold June og fotograf Ashley McKinley. Under flyturen oppstod det dramatikk da et fjellpass på over 3000 meter måtte forseres. Balchen slet med å få flyet opp i høyde. Flyet var for tungt, så mannskapet ble nødt til å lempet ut proviant og utstyr som var tatt med i tilfelle nødlanding. «Floyd Bennett» vant etter hvert høyde og Balchen klarte å manøvrere flyet trygt over fjellpasset.

Den største utfordringen var unnagjort og den resterende ferden mot polpunktet forløp uten problemer. Da flyet nådde Sydpolen en time over midnatt, slapp Byrd ned det amerikanske flagget festet med en stein. Steinen hadde han hentet fra graven til den avdøde piloten Floyd Bennett. Balchen returnerte flyet tilbake til basen der de ble møtt med stormende jubel. Ferden hadde tatt 18 timer og 40 minutter. Til sammenligning hadde Amundsen brukt 99 dager med ski og hundesleder.

Hyllest i New York          
I juni 1930 ankom «City of New York» sin navneby til en stormende mottakelse. Nyheten om den vellykkede ekspedisjonen hadde nådd USA via radiosignaler fra «Floyd Bennett», allerede da flyet passerte polpunktet. Nyheten hadde da blitt formidlet over høyttalere til et fullstappet Times Square. Et halvt år senere hadde folk møtt frem i hopetall for å få et glimt av polarheltene og ekspedisjonens flaggskip. Det vanket parader, mottakelser, konfetti og «medaljedryss». Richard E. Byrd ble til og med forfremmet til admiral i marinen, som den yngste i amerikansk historie.

Balchen mottok ingen medaljer for polarbragden, men takket derimot ja til et tilbud om å bli amerikansk statsborger. Han gjorde senere karriere i US Air Force og under 2. verdenskrig ledet han flyvåpenets operasjoner i Arktis. Etter krigen var han en markant skikkelse i både sivil og militær luftfart. Balchen døde i 1973 og ligger begravet på æresgravlunden Arlington i Virginia. Her er han gravlagt ved siden av polfareren Richard E. Byrd.

Fra ekspedisjonsskip til museum
En annen «sørlending» som gjorde karriere i USA etter polarekspedisjonen var flaggskipet «City of New York». Skuta tjenestegjorde som museumsskip over polferden på verdensutstillingen i Chicago i 1932-1933. Tusenvis av amerikanere besøkte skipet under utstillingen, deriblant den nyvalgte presidenten Franklin D. Roosevelt. Skipet var også en av hovedattraksjonene under utstillingen The Great Lakes Exposition i Cleveland i 1937-38. Under krigen gikk den i fraktfart på Canadas østkyst, men ble etter hvert ansett som tregt og ble lite brukt.

Skipet møtte sin endelige skjebne 29. desember 1952, da det tok fyr og sank utenfor den canadiske byen Yarmouth på Nova Scotia. En storm noen dager senere slet skipet i stykker. Selfangeren fra Arendal som var bygd for å tåle isen, kunne ikke trosse flammene.

Skipet skulle imidlertid få ny aktualitet i 1962, da det i et BBC program kom frem at det hadde passert passasjerskipet «Titanic» da sistnevnte holdt på synke i 1912. Men det er en helt annen historie.

Kilder
Balchen, Bernt. Kom nord med meg. Gyldendal forlag, 1958.
Halse, Geir. Isens menn – under fremmed flagg. Vega forlag, 2008.
Aalholm, Olav Anton & Vevstad, Andreas. Handelshuset Thommesen-Smith: T. Thommesen & Søn - Smith & Thommesen. Rygene-Smith & Thommesen, 1983.