Å være forberedt på det verste

Nina Kjølsen Jernæs, malerikonservator ved Norsk institutt for kulturminneforskning.
Agderposten 6. september 2019.

Gjennom tidene har kirker blitt skadet i brann forårsaket av blant annet lynnedslag, feil på elektrisk anlegg og bruk av levende lys. Mange kirker er derfor gjenoppbygget, påbygd og endret gjennom historien. I dag arbeides det på flere plan i forvaltningen for å hindre at slike kriser rammer denne viktige delen av vår felles kulturhistorie.

Se for deg en maidag i år 1900 ved Øyestad kirke. De fleste i bygda har nettopp vært til gudstjeneste i den gamle steinkirken fra middelalderen, som både i gode og dårlige tider hadde vært et samlingspunkt for bygda. På en vanlig søndag i mai, sto sola opp bak koret og fikk de utskårede detaljene i portalene til å gløde i varm stråleglans. Folk hadde bokstavelig talt et eierskap til det gamle gudshuset: Som så mange andre kirker, ble også Øyestad kirke solgt av kong Fredrik IV på 1720-tallet, for å utbedre de dårlige statsfinansene etter Den store nordiske krig. Men kirken fikk ikke én eier; det nye skjøtet fra 1725 var stilet til allmuen i fellesskap. Folk helt fra Hisøy og Froland kom etter dette til å høre preken i noe som bokstavelig talt var deres egen kirke. Antagelig har dette gitt en spesiell oppfatning av eierskap til utsmykningene og det vakre inventaret med opphav fra middelalderen og opp til 1700-tallet. Spesielt fint for de som kom langveisfra var at man hadde fått kirkebenker, for fra gammelt av måtte nemlig alle oppmøtte stå under gudstjenesten. Betalte man kirken ekstra i tillegg til grunnbyrden, kunne man faktisk få sin familiebenk plassert lengst fremme ved presten. De som ikke var så bemidlet fikk sitteplass lenger bak.

På denne maidagen varmet sola godt da kirkegjengerne gikk hjemover etter en litt kjølig stund med gudstjeneste i steinkirken. Man gjorde lurt i å ha ull innerst på søndager. Men med ett var det mer enn bare sola som varmet. Folk snudde seg og trodde ikke det de fikk se; kirken sto i full brann. Den 18. mai 1900 brant Øyestad kirke ned til grunnen, kanskje på grunn av en bråtebrann som hadde kommet ut av kontroll i nærområdet. Selv om middelalderkirken var bygget i stein, sto flammene høyt mot den blå himmelen. Noen av de nærmeste naboene rakk å hente brannbøttene som de hadde hengende under mønet på huset i tilfelle brann. Men de fant raskt ut at det ikke gikk å temme flammene, som snart dekket både tårn og tak. Etter noen kaotiske og dramatiske timer sto kun deler av de tykke murveggene igjen. Mye interiør og inventar ble slukt av flammene. Den nærmeste naboen sto igjen med alterkaret fra 1542 i hånda. Folk gikk inn i det som var igjen av det tidligere så hellige kirkerommet og så opp mot himmelen. Hvordan kunne dette skje?

Kirkebranner i Norge
Vi har hatt mange kirkebranner i landet vårt igjennom historien, Øyestad kirke er kun ett eksempel. I min beskrivelse av brannen er noen detaljer oppdiktet for å formidle den tragiske maidagen i Øyestad. En brann er alvorlig, uansett brannobjekt, og denne typen hendelser utløser utvilsomt sterke følelser. Men når en kirke brenner får katastrofen en egen symbolsk dimensjon. Kirken var og er fremdeles mange steder selve rota i lokalsamfunnet, og i etterkant av denne typen hendelser har folk gitt uttrykk for at de har mistet en del av sin historie.

I Norge finnes det i overkant av 1600 kirker. De aller fleste eies av sognet, i tillegg til at kommunene har et økonomisk ansvar for vedlikehold. De fleste norske kirker er fredet eller verneverdige, og som bygninger har de stor betydning både lokalt og nasjonalt. For fredede kirker har Riksantikvaren myndighet, mens samme direktorat har en rådgivende funksjon for de 800 som er listeført som verneverdige. Siden Øyestad kirke ble bygget i middelalderen, er den en av Norges 160 steinkirker fra samme tid som alle er fredet.

Selv om nordmenns og den norske statens forhold til kirken har endret seg over tid, vil kirkebyggene alltid være en viktig del av vår historie, vår identitet og felles kulturarv. Det er ofte en kollektiv sorg som knyttes til materielle tap ved en kirkebrann. Derfor er det mange som arbeider for å heve kunnskapen rundt brannforebygging og et godt beredskap. Det er flere som også har spesialkompetanse innen kirkebygg og kirkeinventar, og det arbeides med dette på flere plan; lokalt, regionalt, nasjonalt og internasjonalt. Siden arbeidet ofte foregår i kulissene, fikk nok allmennheten et innblikk i beredskapsarbeidet for første gang da de så Notre Dame stå i brann i april i år.

Katastrofen i Notre Dame
I april i år skjedde det som ikke skulle skje, Notre Dame brant. Vi kan ikke se bort ifra at brannen satte et uønsket søkelys på viktigheten av dette arbeidet. Men var det noen som egentlig fikk med seg hvor mye inventar som forsvant i katastrofen? Dette er en kirke som har en særstilling i verdens kulturarv, og det fantes selvsagt beredskapsplaner. Med grunnlag i kirkens historiske og kunsthistoriske verdi var det i tillegg et ekstra fokus på kirken som et mulig terrormål. Derfor var de lokale brannmannskapene drillet i ulike scenarier. Det var investert i solid beredskap, som ikke bare hadde en økonomisk side, men som også kom til uttrykk i form av engasjement og vilje. Under brannen klarte man derfor å redde ut inventar av kunsthistorisk, historisk og økonomisk verdi, for ikke å snakke om den affeksjonsverdi alt dette hadde for folk flest. To relikvier, flere gjenstander og malerier ble båret ut og reddet fra å bli ødelagt av flammer, varme og vann. Slik sett er redningsarbeidet i Notre Dame enkelt å forsvare ettertid. Generelt er det uttalt at for hver krone som investeres i forebyggende arbeid, sparer man mellom 4 og 7 kroner i opprydning etter en krise. Det er dermed god butikk å tenke forebyggende.

Evakuering av de viktigste gjenstandene i Notre Dame vitner om et svært godt forberedt brannmannskap. Uten en plan som var drillet på forhånd, ville det ikke vært mulig å gå inn i en brennende kirke og finne de gjenstandene som ble reddet ut.

Forebyggende arbeid
Å være forberedt på en mulig krisesituasjon i en kirke er annerledes enn vanlig beredskap i en kommune, av mange grunner. Først og fremst er det helt uerstattelige verdier som tilskrives både bygning og inventar i kirkene våre. I tillegg er det beliggenhet, tilgjengelighet og bygningskonstruksjon som gjør at man må ha en særegen beredskap for disse bygningene.

Ved god beredskap har man etablert gode rutiner og et bredt forankret arbeid der forvaltere og brannmannskap er orientert om kirkens interiør og inventar. Brannmannskapet kan øve på scenarier og ha kjennskap til hva som skal prioriteres ved en eventuell evakuering. Kirkens naboer kan også være gode støttespillere og bidra til at en eventuell brann kan oppdages tidlig. Ved deres hjelp kan deler av slukningsarbeidet påbegynnes allerede mens utrykningskjøretøy er på vei. De kan også bistå med lokaler dersom man har behov for å evakuere gjenstander til et tørt sted i god avstand fra kirkebygget.

God beredskap inkluderer også informasjon om hvordan man kan skaffe nok vann til slukningsarbeid i den enkelte kirken, hvor brannbilen kan plasseres, og hva som skal gjøres med gjenstander dersom man må redde noe ut av bygningen. Målsettingen med et godt forberedt brannvern er først og fremst å hindre at brann og branntilløp skal oppstå. Hvis det skulle skje, er målet å hindre tap av liv og kulturminner, samt redusere materielle skader.

God beredskap lokalt og regionalt er viktig når krisen oppstår. Men uten et bredt og tydelig nasjonalt forvaltningsorgan, med tilhørende økonomiske midler til fordeling, er dette utfordrende. Uten ekstra midler blir det trått med oppfølging av gode retningslinjer for gjennomføring av tiltak, beredskapsøvelser og ved å fordele ansvarsoppgaver.

Pågående arbeid i Agderkirkene
I 2019 gjennomføres et beredskapsarbeid i utvalgte Agderkirker. I dette arbeidet skal det utføres en vurdering av kunst, inventar og interiør slik at de utvalgte kirkene i prosjektet får et godt beredskapsnivå for å kunne håndtere eventuelle krisesituasjoner. Det er mye forebyggende og forberedende arbeid som kan gjøres før en krise. Tiltakene kan bidra til at slukkerarbeid og evakuering går etter planen, og det gjør at tapene ikke blir så store som i Øyestad kirke i år 1900. Det skal gjennomføres en såkalt realistisk restverdiredningsøvelse for å være best mulig forberedt. Dette innebærer at rekvisitter plasseres i Tromøy kirke, mens originalt inventar dekkes til. Rekvisittene skal simulere plassering, utseende, vekt, sårbarhet og utfordringer ved håndtering. Erfaringene fra arbeidet presenteres og diskuteres på en fagdag i januar 2020. Dette gjør vi for å kunne overføre erfaringene våre til andre kirker i andre kommuner og regioner.

Øyestad kirke i moderne tid
La oss tenke oss et nytt scenario. Denne gang ikke i år 1900, men i vår egen tid, med et brannmannskap som er drillet for en kirkebrann. Varmeutvikling fra sikringsboksen oppdages av brannvarslingssystemet. Det går direkte alarm til 110-sentralen og første brannbil er på stedet etter fem minutter. De konstaterer overtenning og etter ytterligere noen minutter er stigebil og tankbil på plass. Innsatsleder kaller ut restverdiredningsenheten i området som bistår med inventar. De sjekker innsatsplan og tiltakskort for gjenstandene, og så fort bygningen er sikret og ingen liv er i fare, dekkes altertavlen til slik at vannskader fra slukkearbeidet minimeres, døpefonten blir båret ut og malerier og sølvtøy tas ned og reddes i sikkerhet et godt stykke unna kirken. Godt forarbeid bidrar til at et effektivt og godt forberedt brannmannskap, med lokalkjente rundt seg, redder det som reddes kan. Man står igjen med et bygg som trenger restaurering, men som likevel bærer med seg forhistorien i form av de gjenstandene som er reddet og, ikke minst, det hellige rom.

Kilder
CNNs dekning av brannen i Notre Dame.
Bjarne Karsten Nenseter, 1994: På kirkevandring i Aust-Agder. Trekk fra kirkebygningenes historie. Kilden Forlag.
Sigrid E. Nilsen, 1992: Glemte mestere. Kirkekunst og inventar i gamle Nedenes prosti. Eget forlag.
Aust-Agder Fylkeskommune, Øyestad kirke som månedens kulturminne september 2012 (her).