Et mercurialt legemiddel

Om bruk av kvikksølv som legemiddel i Lillesand på slutten av 1800-tallet

Av Anne Mette Seines, doktorgradsstipendiat ved Fakultet for humaniora og pedagogikk, Universitetet i Agder. Agderposten 20. mars 2020.

Dette er en fortelling om små blodsugende vesener som i lang tid var så og si utryddet, men som nå er på full retur – lopper, lus og skabb. Det er også en fortelling om kjønnsdriftens konsekvenser i tiden før antibiotika. Og det er en fortelling om hvorfor folk kjøpte kvikksølvsalve på Lillesand apotek på slutten av 1800-tallet. Når disse fortellingene sees i sammenheng, tegnes det et bilde av en samtid preget av hygieniske utfordringer, med en rekke sosiale, økonomiske og helsemessige konsekvenser.

I 1860 reiste Eilert Sundt rundt i Norge og studerte vanlige nordmenns levekår, med fokus blant annet på boligbygging, hygiene og renhold. Funnene hans ble i 1869 gitt ut som en bok. Det er hans beskrivelser av hverdagsliv og hygiene på Agder, i kombinasjon med mine funn i Lillesands apoteks giftbok, som danner hovedgrunnlaget for denne fortellingen. For av denne giftboken går det frem at Lillesanderne i 1867 tok i bruk et giftig legemiddel – kvikksølvsalve. De oppgir at de skal bruke den mot utøy, som var en fellesbetegnelse for dyrelus, skabb, veggelus og hode- og kroppslus. Men kvikksølvsalve var også det eneste legemiddelet tilgjengelig mot syfilisen som hadde et oppsving på Sørlandet, noe man ikke kunne oppgi at den skulle brukes mot.

Boligforholdene påvirket hygienen
For å forstå hvorfor våre forfedre havnet i ulike situasjoner og tok ulike valg, er det viktig å forstå noe om hvordan rammene rundt livene deres var. Fotografiet fra høyonna i Valle er et av få tidsriktige bilder av «vanlige mennesker ute i arbeid». Setesdøler var ekstra bevisst på å oppbevare klærne sine separat fra der de bodde og sov. Og når de reiste til byen, for eksempel for å handle på apoteket, var de kresne på hvor og hvordan de overnattet nettopp av frykt for å få utøy på kropp og klær.

Byggeskikken i Norge var riktignok i ferd med å endre seg mot slutten av 1800-tallet, flere fikk høvlede gulv og malte vegger. Men stedvis var boligene fortsatt inndelt slik at mennesker og dyr tidvis delte samme bygning, kun adskilt av tynne vegger. Mange boliger var relativt enkelt utstyrt, ofte med uhøvlede plankegulv, laftede vegger og utendørsbrønn. Menneskene bodde tett inntil hverandre på få rom, og delte for eksempel seng med foreldre eller søsken. Renhold av hus og kropp krevde langt mer tid og ressurser den gang. Det var nærmest umulig å få gjort rent i alle sprekker og åpninger hvis en bygning først hadde blitt infisert med utøy. Den gang fantes det heller ikke apotek på et hvert gatehjørne. Så da Lillesands første apotek åpnet i 1867 var det ikke bare lokalbefolkningen som handlet der, mange av kundene kom langveisfra for å kjøpe remedier mot blant annet utøy.

Ressurskrevende renslighet
Fotografiet fra Valle illustrerer også at arbeidsklærne ikke var lette å holde rene. De var oftest lagd av lin, ull og vadmel, og ble lagt til side på kvelden og brukt igjen dag etter dag. På 1800-tallet var rengjøring energi- og tidkrevende. Særlig klesvaskens mange prosesser tok flere dager fra start til slutt. Antallet klesplagg var også mye mindre enn i dag, så folk hadde dårlig med klesskift i mellomtiden og måtte planlegge klesvasken på en annen måte.

Mange vasket kroppen skikkelig kun én gang i uka, så de var rene til de skulle i kirken på søndag. Og i badestampen var det fra gammelt av et strikt hierarki for hvem som skulle vaske seg først. Ofte var husfaren først oppi, deretter badet alle i samme vannet til siste person på rangstigen fikk gjøre seg så ren som mulig i et vann som neppe kan ha vært særlig hygienisk. Kombinasjonen av alle de nevnte elementene, boligforhold, klessituasjon og standard for kroppshygiene, gav grobunn for allslags utøy, skabb, lus og lopper.

En menneskelig buffet
Det var den lave frekvensen på hus-, kles- og kroppsvask, samt det sparsomme utvalget av klær, ofte oppbevart i nærheten av senga, som gjorde forholdene ideelle for disse ekle krypene. Generasjon på generasjon med utøy levde i kontinuerlig symbiose med sine høyst ufrivillige vertsfamilier, tett på en evig buffet av ferskt, varmt blod.

På 1800-tallet skiltes det hovedsakelig mellom plantelus, hodelus, kroppslus og lus på dyr, som for eksempel høns. Lus smitter ikke fra mennesker til dyr, ei heller mellom ulike typer dyr. Men lus smitter lett fra individ til individ. Å ha lus på kroppen var både ubehagelig og plagsomt, og førte unektelig til nedsatt livskvalitet. Uansett form lever lusen av å suge blod fra levende vesener, slik det er beskrevet her i Dokterbogen, en over 100 år gammel legebok:

Fremme i lusens mund er der nogle korte kroge, og længer inde i munden er der paa den nedre side en indposing, næsten som en dyb sæk. I bunden af denne mundpose staar der en lang fin dolk. Lusen har klør og kan holde sig fast i haarene. Naar den vil bide, vrænger den forreste del af munden ud og hager sig fast i huden med mundkrogene. Saa skyder den dolken frem og borer et fint hul i huden. Og saa begynder den at suge og pumpe blod ind i sin mund. [...] Mennesker, som længe har været befængte med lus faar eksem, pustler (materiefyldte blegner), ja furunkler og abscesser samt opsvulmede lymfeknuder og huden bliver mørkere og mørkere brun. På de værste lusefanter kan den nesten være sort ... (s.24ff)

Den mercuriale salven
Lus var ikke noe nytt fenomen. I nærmere 500 år ble et av universallegemidlene i vestlig medisin, mercurialsalven, også brukt mot lus. I Skandinavia besto salven som oftest av 30 % kvikksølv (mercury) blandet med svine- og oksefett. Salven ble smurt på sår og infiserte områder forårsaket av ulike sykdommer på mennesker og dyr. Den levde virkelig opp til det mest brukte navnet sitt, «gråsalve», for i tillegg til å angripe utøyet så ble alt den kom i kontakt med farget grått, og både kropp og tekstiler ble bortimot umulig å få rent igjen. Kvikksølv er et giftig tungmetall. Ved gjentatt, langvarig eksponering gjennom hud, fordøyelsessystem eller som damp (som er det farligste) kan mennesker utvikle kronisk kvikksølvforgiftning. Symptomene på dette er mange og sammensatte, men muskelsvakhet, mental ustabilitet, utslett og generell tretthet er noen av dem.

På grunn av sin giftighet er kvikksølv i dag et av de tungmetallene som er strengest regulert. Det er ett av tre metaller som er flytende ved romtemperatur og har derfor i flere tusen år vært omspunnet med både fascinasjon og myter. Interessant nok ble kvikksølv allerede i antikken ansett som for farlig å bruke, slik det bl. a. kommer til uttrykk hos fedrene for gresk og bysantinsk medisin, Galenos og Paul av Ægina. Kvikksølv var derfor ikke særlig utbredt i vesten før på 1500-tallet. Da endret Theophrastus Bombastus von Hohenheim (1493–1542), bedre kjent som Paracelsus, vestlig medisin med sin nye medisinske lære, inspirert av alkymi. Han mente at løsningen på menneskets plager lå i kjemien, der kvikksølv var et sentralt element. Samtidig som Paracelsus ideer om medisin slo rot, spredte en ny sykdom seg som en ildebrann gjennom Europa – syfilisen var på fremmarsj. Paracelcus og legevitenskapen anbefalte da også universalmiddelet kvikksølvsalve mot syfilis.

Den farlige skammen
På 1800-tallet begynte legevitenskapen sakte, men sikkert å forstå at enkelte sykdommer smittet mellom mennesker via de nyoppdagede bakteriene. På Sørlandet var myndighetene tidlig ute med å sette inn tiltak mot bakterielle kjønnssykdommer som syfilis. Havnetrafikken og antallet sjømenn som var tilhørende i regionen, førte i årene 1867 til 1870 til et dramatisk oppsving i registrerte og behandlede syfilistilfeller. Nå er det ikke slik at antallet smittede var ekstremt, i 1870 var det 2239 smittede i Norge, av disse var 469 fra vår region.

Men sykdommens konsekvenser var så alvorlige at hvis myndighetene oppdaget at en person hadde syfilis, så ble den smittede registrert og tvangsbehandlet på det offentliges regning. Mange, særlig i indre strøk, forsøkte å skjule sykdommen fra myndighetene for på denne måten å unngå den pålagte behandlingen. Ved folketellingen i 1910 var både min tippoldemor, hennes mann og deres ett år gamle datter innlagt på Kristiansand sykehus med diagnosen syfilis. Han ble værende på sykehuset i fire måneder, hun mye lengre. Familiens andre barn var plassert hos hennes foreldre, der de kom til å bli boende store deler av oppveksten. Syfilisbehandling kunne være langvarig og føre til en potensiell økonomisk katastrofe for familien. Det fantes ingen velferdsordninger som kompenserte for tapt arbeidsinntekt, eller for de oppgavene den syke skulle ha gjort i hjemmet. I ytterste konsekvens måtte familien søke hjelp hos fattigvesenet.

Syfilis er en snikende sykdom spredt av en bakterie som smitter hovedsakelig ved seksuell omgang. Og den er en spesielt skummel sykdom fordi den smitter fra mor til ufødt barn, noe legene var godt klar over på 1800-tallet. Barn ble født med en rekke misdannelser. Av 55 norske dødsfall med syfilis som oppgitt dødsårsak i 1870, var 40 barn. I den første av sykdommens tre stadier får mennesker som pådrar seg syfilis et meget karakteristisk velavgrenset og smertefritt sår, med opphøyd kant og rød bunn, en såkalt hard sjanker, på hender, munn eller kjønnsorganer.

I nærmere 500 år var «kuren» å smøre kvikksølvsalve på sårene som oppsto over alt på kroppen. At noen ble oppfattet som «kurert» etter å ha brukt kvikksølvsalve kan forklares ved at enkelte faktisk blir spontant friske av sykdommen. Men i motsetning til lusen, som dør av kvikksølvet, så tar kvikksølvet ikke livet av syfilisbakterien som finnes i blodstrømmen. Hos de smittede som ikke blir spontant friske utvikler sykdommen seg gradvis over flere år. Den fører blant annet til håravfall, som av enkelte regnes som grunnen til parykkmoten på 1600- og 1700-tallet. Men verst av alt var skjemmende, verkende og invalidiserende sår i ansiktet og på kroppen, psykiske lidelser og skader på nervesystemet. Og illevarslende nok, i likhet med det førnevnte utøyet, ser vi i våre dager en ny økning i antall syfilistilfeller i Norge. Heldigvis kan sykdommen nå behandles med antibiotika.

Gråsalven, en unik bestselger
Uavhengig av om familien var plaget av utøy, eller kanskje hadde et tilfelle av uregistrert syfilis, så fantes det hjelp på apoteket. I 1867 åpnet Gustav Gottwald Lillesands første apotek. Han drev apoteket fra 1867 til 1880, da han på grunn av sviktende helse bortforpaktet virksomheten til Vilhelm Nærup. Apotek i Norge hadde helt siden 1796 vært forpliktet til å føre en egen giftbok for omsetningen av giftstoffer til privatpersoner. Stoffer som arsenikk, stryknin, cyanid, fosfor, kvikksølv og bly, hadde apotekene enerett på å selge til privatpersoner. Det må sies at leger, dyrleger og større bedrifters omsetning av giftstoffer var unntatt dette apotekmonopolet, og denne omsetningen og er derfor ikke registrert i disse giftbøkene. I Lillesands giftbok finner en allerede i 1869 opplysninger om hva kjøperen skulle bruke giften til.

I apoteker Gottwalds giftbok avsløres hans unike bestselger mot utøy til det private marked, - gråsalven. Den gikk under flere navn: gråsalve, mercurialsalve og ryttersalve. Formelt var navnet Unguentum Hydrargyri. Lillesands giftbok inneholder innledningsvis dokumentasjon fra Svelvik apotek. Der drev Gottwald sitt første meget ulønnsomme apotek i fem år, før han flyttet virksomheten til Lillesand. Fra disse årene er det kun notert 111 salg av giftstoffer, og av disse var 68 % mercurialsalve.

Gottwald var apoteker i Lillesand i 13 år og hadde der 1299 salg av gift, av disse var 75 % mercurialsalve. Etter 1880, da Gottwald ikke lengre drev apoteket, gikk salget av kvikksølvsalve fra 75 % av apotekets giftomsetning til 0 %. Andre produkter mot utøy ble heller ikke solgt etter dette. Jeg har undersøkt 42 ulike Skandinaviske giftprotokoller, giftattester, giftbøker og politiattester for kjøp av gift fra perioden 1796 til 1972, og det forunderlige er at jeg ikke har funnet noen andre som har registrert salg av kvikksølvsalve.

Hva forteller disse historiene oss?
1800-tallets hygiene skapte optimale forhold for lus, skabb og andre små blodsugende plageånder. Samtidig herjet syfilisen i hele Europa og rammet menn, kvinner og barn. Beskyttende prevensjon fantes ikke. Konsekvensene av utilstrekkelig hygiene gjorde at livet ofte ble tøft for familier og enkeltindivider som måtte leve med de fysiske, psykiske og følelsesmessige lidelsene dette medførte. Konsekvensene av å leve med ubehandlet syfilis må ha vært skremmende. Men tvangsbehandlingen man ble utsatt for, dersom sykdommen ble oppdaget, kunne få fryktinngytende økonomiske og sosiale konsekvenser. For kundene på Lillesand apotek fantes det imidlertid et vidundermiddel – nemlig kvikksølvsalve. Det samme legemiddelet ble brukt både mot den stigmatiserte kjønnssykdommen og det allestedsnærværende og normale utøyet. Etter at apoteker Gottwald åpnet sitt apotek i Lillesand, solgte han kvikksølvsalve til bruk mot utøy hos mennesker og dyr i store mengder. Det kan forklares med at kundekretsen var spesielt hardt plaget av utøy, at apoteker Gottwald hadde en eksepsjonelt god pris, eller at kundene smurte på i tykke lag. Men kan det ikke også tenkes at enkelte selvmedisinerte mot syfilis? At de ikke ville tvangsbehandles, men ønsket å bli kurert? Kuren var tilgjengelig på apoteket, kundene måtte ganske enkelt oppgi at kvikksølvsalven skulle brukes mot utøy, ikke mot syfilis.

Uansett hvordan dette skulle forholde seg, forklarer det ikke fraværet av salg av denne salven i andre giftprotokoller. Det er derfor et åpent spørsmål hvorfor salget flatet helt ut etter at Gottwald sluttet som apoteker. Mine nåværende kilder gir ikke noe svar på om dette mercuriale fenomenet skyldtes Gottwald eller kundene.

Kilder
Sundt, Eilert: Om Renligheds-stellet i Norge, til opplysning om flid og fremskritt i landet. Abelsted, 1869.
Handgard, Idar: Dokterbogen. En veiledning for folket. Lunde & Co, 1914.
Ohman Nielsen, May-Brith: Mennesker, makt og mikrober. Epidemibekjempelse og hygiene på Sørlandet 1830-1880. Fagbokforlaget, 2008.