Nei til atomvåpen

Kald krig og varmt engasjement på Sørlandet

Bjørg Seland, professor emeritus ved Universitetet i Agder. Agderposten 3. april 2020.

Så lenge det fins masseødeleggelsesvåpen, lever vi med trusselen om at de kan bli brukt. Kampen for nedrustning kan synes håpløs. Men når gode krefter slutter seg sammen, kan noe skje.  

Hva forbinder du med 1980-tallet? Det radikale 70-tallet var over, det var klart for oljealderens første kjøpefest, for jappekultur, høyt hår og skulderputer. Underholdningsbransjen blomstret, NRK sendte sin første såpeserie: Dynastiet. Medaljens bakside bør vi også minnes – «boligboble», finanskrise, børskrakk og stigende ledighetstall.

Noe av 70-tallets samfunnsengasjement levde likevel videre. Spørsmål rundt global ressursfordeling og kjønnsmessig likestilling sto fortsatt høyt på dagsorden; miljøvernsaken fikk en nytrimmet motor i stiftelsen Bellona, og fredsbevegelsen våknet til nytt liv da NATO i desember 1979 fattet det såkalte dobbeltvedtaket.

Kald krig og terrorbalanse
Frykten for atomvåpen var sterk i etterkrigstiden. Bombene som falt over Hiroshima og Nagasaki i august 1945, var uhyggelige varsler om en krigsteknologi med potensiale til å utslette mennesket som art. Den kalde krigens supermakter, USA og Sovjetunionen (USSR), bygde sine allianser og brukte store ressurser på opprustning. Med stadig mer avanserte våpensystemer holdt de hverandre i et krampaktig grep – terrorbalanse skulle sikre fred.     

På 1960-tallet kom to viktige internasjonale avtaler på plass. Prøvestansavtalen fra 1963 bremset teknologisk utvikling av kjernevåpen. Ikkespredningsavtalen fra 1968 satte grenser for videre utbredelse. Verden kunne puste lettere – inntil striden om mellomdistanseraketter spisset seg til. 

Dette var et våpensystem som falt utenfor gjeldende avtaler. Da NATO fattet sitt dobbeltvedtak i 1979, var USSR allerede i gang med å plassere ut landbaserte raketter i Europa, med rekkevidde langt inn i NATO-landenes kjerneområder. Nå ville NATO svare med samme mynt, og vedtok utplassering av flere hundre mellomdistanseraketter i Europa. Vedtaket skulle angivelig tjene to formål: et militært framstøt som også skulle presse USSR til forhandlinger. Resultatet var skjerpet kapprustning.

Nedrustning nå!
Nå våknet opinionen. I en rekke vestlige land ble det dannet sammenslutninger med krav om nedrustning. I Norge sto den tverrpolitiske organisasjonen Nei til atomvåpen (NTA) i front, i tillegg gikk grasrotbevegelser og løsere nettverk – som Kvinner for fred (KFF) og Fremtiden i våre hender (FIVH) – med i viktige aksjoner. Som forfatter av denne artikkelen skylder jeg å gjøre oppmerksom på at jeg på 1980-tallet selv var aktiv i nevnte organisasjoner og nettverk, og delaktig i flere tiltak som er omtalt.

Det gjaldt å nå bredt ut. Opplysningsskrifter og pamfletter ble spredt, debattmøter, demonstrasjoner og underskriftsaksjoner skulle øke presset på ansvarlige politikere. Avisredaksjoner skulle overtales til å åpne spaltene for kronikker og leserbrev. Kulturarrangement som konserter, revy og gateteater hørte også med til handlingsrepertoaret.

Nei til atomvåpen fikk snart lokallag i de større byene. I Kristiansand tok et politisk uavhengig arbeidsutvalg fatt i desember 1980; året etter var laget etablert med råd og styre, begge med tverrpolitisk sammensetning. Rådet hadde representanter fra fagbevegelsen, skoleverket og kirken, og fra de større politiske partiene, med unntak av Høyre.

Omtrent samtidig tok det nordiske nettverket Kvinner for fred initiativ til en «fredsmarsj» gjennom Europa sommeren 1981. Marsjen gikk fra København 22. juni og ble avsluttet i Paris på Hiroshimadagen 6. august. En kjernegruppe på rundt 40 personer deltok fra start til mål, flere hundre sluttet seg til på en eller flere etapper underveis. Rundt større byer i Europa kunne en telle et par tusen deltakere, ved innmarsjen i Paris skal tallet ha vært rundt 20 000. De norske deltakerne bar faner med navn på alle landets fylker, og Agder var godt representert.

Mangfold og kreativitet
Politiske møter, lobbyvirksomhet, studiesirkler, flygeblad, aviskronikker, underskriftslister og massedemonstrasjoner – dette var viktige virkemidler for fredsbevegelsen. Men bredden i oppslutning skyldtes ikke minst de mer kreative ytringsformer denne bevegelsen kunne oppvise. Kulturkvelder, gateteater og konserter er alt nevnt. Her var det ofte KFF som tok initiativet, og det var nok dem – også blant fredspolitikkens grå eminenser – som kom med nedlatende bemerkninger om alt det rare «kvinner i flagrende gevanter» kunne finne på.

Det var nok heller joggesko og tursekk som kjennetegnet kvinnegruppa Xantippene da de dro i gang en minifredsmarsj fra Lillesand til Birkenes. Dette var ett av mange lokale tiltak i forkant av den europeiske fredsmarsjen sommeren 1981. Sørlandsavisene hadde større og mindre oppslag om tilsvarende arrangementer i bygd og by. Fra Kristiansand ble det rapportert om 500 deltakere i den lokale fredsmarsjen. En «plakatstafett» sørget for at hver eneste kommune på Agder satte sitt merke på fylkesfanene gjennom avtrykk av en barnefot. Slik skulle politikere og andre beslutningstakere minnes om at dette handlet om vårt ansvar for kommende generasjoner!

«Atomkappløpet er den mest alvorlige trussel mot menneskeheten, men trenger vi dermed å være gravalvorlige selv?» spurte en gruppe kreative NTA-medlemmer i Kristiansand. For visst trenger vi stedig og strategisk politikk, men skal en nå fram til det brede publikum med et viktig budskap, kan humor være den beste døråpner. I samarbeid med friteatergruppa Fabelteateret inviterte de i 1986 til premiere på revyen Fred O’Hoi, der de harselerte over utenriksminister «Sven Svai», den konservative presten «Salve Fredheim» og mange flere. Revyen ble også vist i Grimstad og på Tromøya, og på Runde ved Ålesund, der NTA hadde et større møte sommeren 1986.

NTAs ansikt utad, Ole Kopreitan (1937-2011), var i seg selv en fargeklatt i det politiske landskapet. Fra unge år hadde han vært engasjert i utenomparlamentarisk opposisjon, og han bar mye av ungdommens entusiasme med seg inn i arbeidet for NTA, der han fra 1981 fungerte som leder på landsplan. Parallelt med pliktene på et høyst nødtørftig sentralkontor og flittige reiser rundt til lokallag, stilte han trofast med sin tralle – en ombygd barnevogn – på Karl Johan. Her møtte han folk til samtaler, delte ut informasjonsmateriell og tilbød salg av jakkemerker og andre symboleffekter.

Se opp for femtekolonister!
Et sveip gjennom avisene fra dette tiåret viser at overalt hvor NTA eller KFF var tydelige i det offentlige rom, kom beskyldningene om undergraving av NATO og Norges sikkerhetspolitikk. De hardeste motstanderne skumlet om femtekolonister, de fleste nøyde seg med antydninger om naivitet og kom med spitord om «nyttige idioter» for Sovjetregimet. Regionavisen Fædrelandsvennen åpnet nok spaltene for kronikker og debattinnlegg fra begge sider, men gikk kanskje lengre enn andre media når det gjaldt å sette inn redaksjonell motskyts mot «fredsaksjonistene».

Det spesielle var at en av avisens faste journalister, Harry Strokkenes (1933-2012), så det som sin fremste sak å overbevise folk om hvor farlig det var å stille spørsmål ved NATO-alliansens strategi. På sine premisser handlet han ganske sikkert ut fra ideelle motiv. Men han framsto som hardbalen militarist, og styrkeforholdet i det som skulle være et åpent ordskifte, ble drastisk forskjøvet når avisen ga ham fri spalteplass til mistenkeliggjøring av motparten. Det gikk så langt at Arne Skouen – som på denne tiden hadde en populær kommentarspalte i Dagbladet – ga et spark til Fædrelandsvennens redaksjon, som nedverdiget seg til å la en av sine egne journalister bruke spaltene til brønnpissing (11.12.1982).

Minnet om Hiroshima og Nagasaki ble i en årrekke markert med en kulturkveld på Festningen i Kristiansand. NTA, KFF og FIVH sto bak arrangementet. Den historiske bygningen – på 1600-tallet reist som militært forsvarsverk – fungerte nå mest som kulturhus. Men symbolikken krig-fred lå nært på et sted som dette, og i 1983 ga dette opphav til konfrontasjoner. Forsvarsforeningen slo på skjoldene og fikk støtte av generalmajor Hope, sjef for distriktskommando Sørlandet – og fra Fædrelandsvennen.

«Når fredsfolket har skaffet seg plass til sitt arrangement på Christiansholm, er det tydeligvis skjedd ved en krigslist», skrev avisens redaktør Jens Vetland (1929-2015). Han hadde rett nok flyttet seg fra redaktørstolen og over til spalten «For egen regning», men talte jo like fullt med den tyngde han faktisk hadde som respektert avisleder (12.08.1983). Han mente ingen måtte få bruke den ærverdige bygningen til politisk markering. Debatten stilnet da det kommunale kulturutvalget, som hadde ansvar for utleie av Festningen, kunne opplyse at Kristelig folkeparti nylig hadde tinget lokalet til et av sine arrangementer.

«Generalen i spissen for Nei til atomvåpen»
I 1985 kom det til strid om 17.mai-feiringen i Kristiansand. NTA hadde meldt seg på for deltakelse i folketoget, der frivillige organisasjoner tradisjonelt har gått under sine faner. Da dette ble kjent, protesterte generalmajor Hope og truet med å trekke Forsvarets distriktsmusikkorps – uten tvil byens flotteste musikanter – fra borgertoget. Nå var det ikke bare «fredsfolket» som reagerte. Nær 600 mennesker skrev under på en fullsides annonse i Fædrelandsvennen, i protest mot at forvarsmyndighetene ville styre borgernes feiring av nasjonaldagen (15.05.1985).

Ordføreren vek unna og oppfordret NTA til å stille blant «Kvinner og menn under det norske flagg». Rundt 300 mennesker fylte denne avdelingen i toget dette året – «de fleste med merket ‘Nei til atomvåpen’ lett synlig ved siden av 17. mai-sløyfen», skrev Fædrelandsvennen dagen derpå, og føyde til: «En snev av ironi var det også at de fremste av dem kunne marsjere til musikken fra Forsvarets Distriktsmusikkorps.». Avisen Sørlandet dro poenget litt lengre: «Generalen i spissen for Nei til atomvåpen», var overskriften som dominerte forsiden 18. mai. For fremst i avdelingen «Kvinner og menn…» marsjerte en stram generalmajor Hope med fulle pontifikalier.

Tøvær mellom stormaktene – og ny kald front
Internasjonalt press ga endelig resultater da stormaktenes statsledere, Mikhail Gorbatsjov og Ronald Reagan, i desember 1987 undertegnet den såkalte INF-avtalen: Intermediate-Range Nuclear Forces. Gjennom denne avtalen var USA og Sovjetunionen forpliktet til å fjerne og destruere sine landbaserte mellomdistanseraketter, og til å avstå fra nyanskaffelse av denne typen våpen. Ved inngangen til 1990-tallet så det ut til at den kalde krigen var over. En hel verden fattet håp om varig nedrustning.

Siden har mangt skjedd. Sovjetunionen er oppløst, men Russland er fremdeles en militær stormakt. I USA har «haukene» vunnet fram i utenrikspolitikken. I februar 2019 kunngjorde president Trump at USA ville trekke seg fra INF-avtalen. President Putin erklærte fra sin side at med dette var heller ikke Russland forpliktet av løftene fra 1987. Håpet om nedrustning har dårligere kår enn på lenge. Men – som det heter i en poengtert boktittel – Det er for sent å være pessimist nå!

Kilder
Nasjonalbibliotekets digitalarkiv, aviser.
Nei til atomvåpen, Kristiansand lokallags arkiv.
Store norske leksikon - www.snl.no
www.peacelink.nu (lastet februar 2020)
Tønsberg, Knut. I. (red.) Det er for sent å være pessimist nå. Oslo: Emilia 2007.