Peter Norden Sølling og losene

Therese Strupstad Hagen, formidlingsansvarlig ved Sjøfartsmuseet i Aust-Agder, Aust-Agder museum og arkiv. Agderposten 3. juli 2020.

Peter Norden Sølling (f. 1758) var en kystens velgjører som arbeidet for å bedre forholdene til losene langs kysten. Ja, så fornøyd med innsatsen sin var han, at han selv fikk oppført sitt eget minnesmerke i Grimstad. Av god grunn vil mange hevde. Han fikk nemlig konstruert den første norske, dekkede losbåten i 1799. I år feires 300 år med statlig styrt losvesen i Norge. Det er en god anledning til å se nærmere på Sølling og hans arbeid for losene.

I storm og i farlig farvann har de vært der i uminnelige tider. Losene: de lokale kjentmenn som har satt eget liv på spill for å berge skip og mannskap trygt i havn – en svært farlig, men viktig jobb. Første gang vi leser om dem er i år 1276, i Magnus Lagabøtes lov. I århundrene som har fulgt har losene blitt pålagt mange lover og regler fra statlig hold – på godt og vondt.

Rett til å lose ble gitt av kongen ved losbrev. Men det var i 1720 at Gabriel Christianssøn, født og oppvokst i Fredrikshald (Halden), fikk gjennomslag for å etablere en statlig styrt losadministrasjon. Nyordningen ble forordnet og underskrevet av kong Fredrik den 4, og var starten på vårt Losvesen. Dermed var det også starten på det som i dag er Kystverket. I dag er lostjenesten en moderne del av Kystverket, og det finnes 18 losstasjoner og ca. 290 loser i Norge. Losene har fremdeles som sin viktige oppgave å gjøre seilingen langs kysten vår trygg. Og i dag, idet vi feirer 300 år med statlig lostjeneste i Norge, har det heldigvis blitt et langt tryggere yrke enn tidligere.

Men til tross for at losvesenet i 1720 ble organisert i statlig regi, ble ikke betingelsene for den enkelte los særlig bedret. Losene måtte fremdeles konkurrere om oppdragene. Den som først fikk «kapret» et innkommende skip fikk oppdraget med å lose skipet trygt i havn. Slik var losene selv ansvarlig for sin egen inntekt, mens det offentlige fastsatte regler og gebyrer og sertifiserte losene. Skip ba om los ved å heise et bestemt flagg. Losen bordet skipet i rom sjø fra en liten, åpen båt – ikke helt ufarlig! Årlig krevde losyrket tallrike menneskeliv.

En redningens mann
En offiserssønn fra Kristiansand skulle bli losenes redningsmann. Peter Norden Sølling vokste opp i København. 16 år gammel gikk han til sjøs, og tilbrakte blant annet 24 år i Det ostindiske kompani. Under et av sine opphold i Norge, værfast i nærheten av Mandal, la Sølling merke til de dårlige, åpne båtene som losene gjennomførte sin farlige tjeneste fra. Men det var en annen reise som skulle føre ham på sporet av en redning for de utsatte losene. I 1797 var han med som fører av skipet Henriette, bestemt til Ostindien. Han opplevde imidlertid havari i Nordsjøen og var tvunget til å søke inn på Themsen, hvor han ble syk og måtte gå i land – en stor skuffelse for Sølling. Men aldri så galt at det ikke er godt for noe! Han fikk nemlig et uventet utbytte av det ufrivillige oppholdet. I England la han la merke til noen ualminnelig velseilende og sjødyktige dekksbåter som etter hans mening måtte egne seg utmerket som losbåter på norskekysten. Sølling kjøpte en av de dekkede båtene. Så tok han den med seg hjem og arbeidet videre med å forbedre den og tilpasse den til norske forhold. I 1799 hadde Sølling konstruert en dekket loskutter.

Fem unge og lovende
Hvorfor Sølling havnet akkurat i Grimstad er noe usikkert. Det kan ha vært en tidligere kontakt mellom Sølling og den grimstadfødte Peter Dahl i miljøet rundt de ostindiske kompanier. Men det kan også ha vært at stedets gode rykte som produsent av losbåter, prammer og skipsbåter hadde nådd Sølling uavhengig av Dahl. Til Grimstad kom han i alle fall. Og i Grimstad plukket Sølling ut fem unge båt- og skipsbyggere fra egnen. De unge, lovende ble sendt til København for utdanning i blant annet teknisk tegning, konstruksjon og beregning av deplasement (vekten av et skip ut fra mengden vann som fortrenges av skroget.) Et slikt teoretisk grunnlag var sjelden kost i den tids skipsbygging. De fem utvalgte var Gunder Thorsen Ulenæs, Per Stenersen, Andrea Aslebakke, A. Grefstad og Osuld Torgrimsen. Snart var de i gang med å bygge loskuttere. «Lods. No. 1», den første dekkede norske loskutteren etter Søllings konstruksjon fra 1799, ble bygd av Gunder Thorsen ved Ulenæs i Vikkilen i Grimstad i år 1800.

Sølling må ha vært svært fornøyd med Thorsens arbeid, for 16 år senere skjenket han båtbyggeren en gave. Gaven var et bilde av Lods. No. 1 med følgende dedikasjon på baksiden:

«P. N. Sølling Inventor. Forestilling af en Norsk Dæks Lots Cutter som fisker i Nord-Søen. Af disse Nye Lots-Fahrtøyer har Gunder Thorsen forestaaed som en Brav og Redelig Mand. Bygning af 10, foruden 2de Post-Fahrtøyer, derfore og af Wenskab gives ham dette til Erindring af mig. P. N. Sølling. (...) den 11 july 1816.»

Losenes motstand
Søllings dekkede losbåt skulle bedre losenes arbeidsforhold og sikkerhet betraktelig. Så skulle en tro at losene langs kysten tok imot den dekkede båten med stor jubel. Men den gang ei. «Losene vilde paa ingen måade bruge den, hver vilde bruge sin aapne båd», skriver en overrasket Sølling. Videre skriver han:

«Skippere og Lodser lo mig ud, og på min Bag gjorde de Nar af mig og var stolte nok til at spørge om jeg vilde komme op og lære den gamle og vidt berømte norske Lods at sejle! (…) Ha, ha, jo, jo, hvad jeg døjede med disse gode Mænd og haarde Gutter, for at bringe dem til Raison – det ved jeg nok bedst selv!».

Men hvorfor denne motstanden? For det første, og kanskje viktigst, ble det dyrt for losene å investere i det nye og tryggere fartøyet. Losene var vant til å operere hver mann for seg, i en konkurransepreget hverdag. Slik sett satt det også langt inne å gå sammen i kjøp av en dekket losbåt. I tillegg kan losenes motstand ses som et opprør mot en selvutnevnt autoritet, som tross for sine sjømannsklær var en marineoffiser. Losene mente nok at de selv, gjennom et liv i båt og på hav, best visste hva de trengte.

Losene på Svenner var blant de første som mottok en dekksbåt. De hadde imidlertid en følelse av å bli påtvunget denne nyskapingen. I et brev til sin overlos skriver de at de finner den dekkede båten ganske så ubrukelig. De ønsker å bli kvitt den med det samme, da deres egne båter er langt mer dugende både i hardt og minnelig vær. Gammel vane, vond å vende…  Det gikk imidlertid ikke lang tid før losene så hvor mye tryggere de dekkede båtene var. Kort tid etter skriver nemlig Svenner-losene et nytt brev:

«Vi forsikrer Deres Velbaarenhed at benævnte Lodsbaad eller Challouppe er saa god til Lodsvæsenets Brug, som vi ønsker os, og aflægger vi allerunderdanigst vor pliktskyldige Taksigelse til de høye Herrer der haver bestemmet forrundet os denne (…) Baaden er meget god at borde skib med i søen (…)»

Ved Lindesnes var mottakelsen umiddelbart positiv. Og snart fulgte losene langs hele kysten etter. Fiskerne tok også båtene i bruk. Endelig hadde Sølling oppnådd det han ønsket – å bedre forholdene til losene langs den norske kyst.

Innsatsen hugget i marmor
I 1825 reiste Sølling et minnesmerke i Grimstad. Han reiste minnesmerket over seg selv, og, så langt vi vet, bekostet han det selv. Med ord hugget i marmor gir han en oppsummering av sin innsats for losene langs kysten. Marmortavlen ga ingen mulighet for viskelær og korrekturlakk. Hans ord fikk stå for hva de var verdt. Opprinnelig ble minnesmerket reist på Biodden, den gang et karrig utmarksbeite for Ytre Bie gård. Plasseringen, med front mot innseilingen, forteller at han ønsket å henvende seg direkte til de sjøfarende. Så viktig var synligheten av minnesmerket for Sølling at han attpåtil tinglyste følgende bestemmelse for det:

«Til mindesmerket er knyttet et tinglæst servitut, som bestemmer om dets vedlikehold og sikrer mot at der på eiendommen blir bygget eller beplantet saaledes, at ikke «Mindet» vil kunne sees fra Byen og hele Havnen.»

Slik gikk det ikke. Med årene kom hvite hus på Biodden. Hager vokste fram og «Søllings Minde» gikk mer og mer i ett med bakgrunnen. Med tiden ble det stående i en privat hage. I 1996 ble imidlertid den originale tavlen flyttet til Grimstad Bymuseum (i dag Grimstad bys museer). Selskapet for Grimstad bys vel foreslo å flytte minnesmerket fra Biodden til Kirkeheia som en gave til Grimstad by ved 175-årsjubileet i 1991. En kopi ble reist på Kirkeheia, med front mot havnen og innseilingen slik at teksten fortsatt møter de sjøfarende. Ordlyden er den samme:

«Her lod jeg i 1800 efter min Plan ved Skipsbygger A. Nilsen paa 23 Fods Kjøl bygge de første Dæks-, Lods- og Fiskeslupper og fordelte Aar for Aar 17 i havnene. Omsider kjendtes Nytten heraf, Skibene fik Lodserne bestandig. Lodsernes Liv sparedes, og et almindeligt Havfiske opkom. 1825 besøgte jeg igjen Norge og forefandt her i Stiftet over 200. Fordommen var opløst, og den fra Arilds Tid brugte Uskik med aabne Sprydseilbaade næsten forsvunden.»

Kilder
Jarle Georg Bjørklund og Arne Emil Christensen: Peter Norden Sølling: Den dekkede losbåtens far. Utgitt av Kystverksmusea i samarbeid med Kystverket i 2012.
Dansk biografisk leksikon.
DigitaltMuseum.