Xantippene

Lillesands-kvinner på barrikadene på 1970-tallet

Av Berit Eide Johnsen, professor i historie, Universitetet i Agder. Agderposten 14. februar 2020.

I 1973 ble en avdeling av Kvinnefronten etablert i Lillesand. Medlemmene var unge og ville ha barn og familie. Men de ville også være yrkeskvinner og likestilte med mannen. Det skapte rabalder.

Året var 1968. Noen unge kvinner i Lillesand kom sammen for å drøfte samfunnsspørsmål og litteratur. Fem år senere, våren 1973, etablerte de en avdeling av Kvinnefronten. Men allerede høsten 1975 meldte de seg ut av Kvinnefronten sentralt. I stedet dannet de en ny selvstendig kvinnegruppe, Xantippene. Hva var bakgrunnen for den lokale kvinneaktivismen? Svaret finnes i spennet mellom internasjonale politiske strømninger og lokale forhold. Det var den store internasjonale kampsaken – kvinnesaken – som avspeilte seg i lokalsamfunnet Lillesand. Men den fikk sin helt særegne form og utvikling der. 

Studentopprør

I begynnelsen av mai 1968 protesterte 600 studenter ved Sorbonne-universitetet i Paris. Det utviklet seg til massedemonstrasjoner og gatekamper. Uroen spredte seg videre til Berlin og London. Og til Norge.

Ved norske universiteter, der antallet studenter hadde økt sterkt, var det først og fremst kampen mot EEC fram mot folkeavstemningen i 1972 som virket mobiliserende.

Men også hippiebevegelsen og protestene i USA mot Vietnamkrigen var velkjent.

Politisk radikalisering, ungdomsopprør, studentopprør og kvinnefrigjøring skulle de neste årene prege den vestlige verden og endre den for alltid.

Nå var det snakk om bevisstgjøring, kampanjer, aksjoner og demonstrasjoner.

Ny kvinnerolle

1960-årene var husmorens glansperiode med hjemmeværende mor og utearbeidende far. I kontrast til det var 1970-årene preget av oppbrudd og forandring. Over hele landet vant kvinnene innpass på alle nivåer i vårt politiske liv.

1970-tallet var også tiåret da kvinnene virkelig kom inn på arbeidsmarkedet. Unge jenter satset på utdanning. Kvinner som hadde vært hjemme med små barn, gikk ut i yrkeslivet igjen. Mange fikk seg utdannelse i voksen alder.

På denne tiden var småbyen Lillesand preget av en borgerlig kultur ispedd sjøfartskultur, arbeiderkultur og tradisjonelle religiøse normer.

Folk som kom utenfra og bosatte seg der, kunne gjerne føle at tiden hadde stått stille, at småbyen hadde noe «gammeldags» ved seg. Men Lillesand var i sterk vekst fra 1960-tallet, drevet fram av bedrede kommunikasjoner, industrietableringer og nye arbeidsplasser. Kommunens innbyggertall økte med nærmere 50 prosent fra 1960 til 1980.

For de fleste kvinner som hadde giftet seg i 1950- og 60-årene, var det selvsagt at de skulle være hjemmeværende og ta seg av hus og barn, selv om de hadde en utdannelse og hadde hatt et yrke før de giftet seg. De var svakt representert i lokalpolitikken. Men nå kom en ny generasjon kvinner på banen. De ville noe annet enn sine mødre.

Unge tilflyttere

De var født i 1940- og -50-årene, og tilhørte etterkrigstidens babyboom-generasjon. De hadde vokst opp i tradisjonelle familier. Mange hadde fått seg en relativt kortvarig – og noen en litt lengre – utdannelse fra lærerskole, høyskole eller universitetet. De tok sikte på en fulltids jobb, de fleste innenfor det offentlige og mange som lærere. De kom til – eller kom tilbake til – Lillesand på 1960- og 70-tallet. De kom til et samfunn med tradisjonelle kjønnsroller.

Nå var de nygifte. Småbarna kom. Men de ville ikke inn i det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret. De ville ut i arbeidslivet. De visste at formell likestilling for lengst var gjennomført i Norge. Men reell likestilling var det likevel ikke, verken i privatlivet eller i yrkeslivet.

Kvinnefronten etableres

Historien til Kvinnefronten i Lillesand kan føres tilbake til året 1968. Et par kvinner som var kommet til Lillesand som lærere midt på 1960-tallet, ble med i en «engelsk-klubb» der det ble diskutert samfunnsspørsmål og litteratur, og der det viste seg å være store politiske motsetninger. De ble kjent med et par andre kvinner som også nylig var kommet til Lillesand. De fikk etter hvert kunnskaper om den nye kvinnebevegelsen i Norge og internasjonalt, og anså seg som kvinnesakskvinner. Men ikke alle var i utgangspunktet politisk radikale og heller ikke aktive i lokalpolitikken.

Da Nyfeministene ble startet i Oslo i 1970 og Kvinnefronten to år senere, ble kvinnene i Lillesand raskt klar over det.

På vårparten i 1973 skrev en av Lillesands-kvinnene et brev til Nyfeministene i Oslo, og 9. april fikk hun et entusiastisk svarbrev vedlagt informasjon med «søsterlig hilsen» Mai Bente Bonnevie. Hun takket for «søstertilliten». Disse begrepene, sammen med «søsterskap» og «søstersolidaritet», var blitt tatt fra den amerikanske kvinnebevegelsen, og pekte på positive sider ved kvinners evne til å stå sammen, på fellesskap og oppvurdering

Hvordan arbeidet Nyfeministene? «Første fase er bevisstgjøring», begynte Bonnevie sin redegjørelse.  I Norge kom «bevisstgjøring» tidlig til å bety innsikt i forholdet mellom kjønnene, ikke bare relasjonen mellom samfunnsklassene.

Etter en stund ville bevisstgjøringen skape behov for utadrettede aksjoner, fortsatte Bonnevie, for eksempel aksjon for ungdomsaktivitetshus, barnehage på hjemstedet eller lønnsaksjon på en arbeidsplass.

Bevisstgjøring og aksjoner

Både sakene og arbeidsmåtene som ble nevnt i brevet fra Bonnevie er lett gjenkjennelige i Kvinnefronten i Lillesand. De jobbet både innad i bevisstgjøringsgrupper og utad gjennom aksjoner. Barnehagesaken skulle bli den største og viktigste de følgende årene.

I april 1973 ble så de to første kvinnefrontgruppene dannet i Lillesand. «Kvinnefronten i Lillesand […] arbeider for økt likestilling og trivsel for kvinnene, uansett stilling, status og alder», skrev de.

Og så, mandag 22. oktober 1973, inviterte Lillesand Husmorlag til et møte på Tingsalen, et av byens forsamlingslokaler. Anledningen var at den 20 år gamle kvinnefrontrepresentanten Gro Hansen skulle komme fra Oslo og holde foredrag. «Er kvinnesak nødvendig i dag?» var den retoriske overskriften i annonsen i Lillesands-Posten. Etter det steg temperaturen – og aktivitetsnivået.

Ulike virkelighetsforståelser

Noe nært samarbeid mellom Kvinnefronten i Lillesand og Lillesand Husmorlag kom det aldri til. Tvert imot. Til det var de altfor forskjellige. Kvinnefrontaktivistene var politisk radikale, unge småbarnsmødre med forholdsvis god utdannelse. De arbeidet i full jobb, ikke deltid, eller hadde ønske om å komme ut i full jobb. Kvinnene i husmorlaget representerte i langt større grad tradisjonelle samfunnsverdier og mer moderate, til dels konservative politiske standpunkter. Selv om medlemmene der hadde utdannelse, hadde det vært naturlig for de aller fleste av dem å bli hjemmeværende da de giftet seg og fikk barn.

Kvinnefronten og Husmorlaget representerte to svært ulike livsverdener, virkelighetsforståelser og veivalg.

Fulltids barnehager

Fra november 1973, etter det vellykkede møtet på Tingsalen, tok aktivitetene i Kvinnefronten i Lillesand seg opp.

Det er tydelig at den lokale kvinnebevegelsen var sterkt inspirert av det som skjedde nasjonalt og internasjonalt. De var selvsagt opptatt av den nye kvinnerollen. De var også opptatt av miljøvern. Og fra første stund hadde de daginstitusjoner (dvs. fulltids barnehager) på agendaen. Det var den saken som ble ofret mest tid og oppmerksomhet gjennom 1970-tallet. De la press på ordføreren og andre lokalpolitikere.

De fleste medlemmene var jo i en alder der de hadde omsorg for småbarn, og barnehagespørsmålet hang selvsagt nøye sammen med kvinnenes muligheter til å kombinere jobb og familieliv. Fulltids barnehave ble det til slutt, i 1979, men ironisk nok drevet av Frikirken i Lillesand!

Ut av Kvinnefronten

Noe som la en demper på aktivitetene i 1975, var de motsetningene som utviklet seg og den radikaliseringen som skjedde i Kvinnefronten i Oslo. Marxist-leninistene hadde fått sterkere innflytelse der.

På et allmøte i Kvinnefronten i Lillesand 17. mars 1975 kom det for første gang fram en uttalt kritikk av Kvinnefronten sentralt. 10. november samme år sendte de et brev om utmelding. I stedet dannet de en ny selvstendig kvinnegruppe, Xantippene.

Hvorfor kalte de seg Xantippene? Navnet var tatt etter Sokrates’ hustru Xantippe, som var kjent for å være en hissig kvinne. Men hvorfor var hun så sint på Sokrates? Kanskje fordi han brukte hele sin tid og energi utenfor hjemmet og viste liten forståelse for sin families ønsker og behov, funderte de. Navnet var fra deres side ment både ironisk og humoristisk, men i Lillesand ble det ikke oppfattet slik!

Kvinnebevegelsen på retur

Høydepunktet for den nye kvinnebevegelsen, både i Norge og internasjonalt, ble markert gjennom FNs internasjonale kvinneår i 1975. Fra da av ble kvinnedagen 8. mars markert over store deler av Norge. Dette året var det riktignok ikke noe eget arrangement i Lillesand. Lillesandskvinnene reiste til Kristiansand, der 8. mars ble markert for første gang. Men fra siste del av 1970-tallet ble også 8. mars markert i Lillesand.

Fra slutten av 1970-årene avtok den nye kvinnebevegelsen både i USA og Europa. Den holdt i rundt ti år, noe som i teorien passer inn i et klassisk mønster for sosiale bevegelser. Det politiske ble fra da av tonet ned, og kvinnebevegelsen fant nye former, ikke minst innen kulturfeltet. Teatertrupper, band og orkestre, radiostasjoner og nye tidsskrifter blomstret. Det samme gjorde kulturfestivalene. Arbeid for fred ble en stor, samlende sak for kvinner, det samme gjorde krisesenter-bevegelsen og kampen mot pornografi. Utviklingen i Lillesand passer godt inn i det store mønsteret.

I årene 1976-1978 var aktiviteten i Xantippene relativt laber. Våren 1982 ser det ut til at det organiserte arbeidet i Xantippene døde ut.

Viktige kvinnepolitiske krav innfridd

Mye av luften var nå gått ut av den radikale ballongen. Mange viktige kvinnepolitiske krav – og blant dem enkelte som hadde blitt ansett som urealistiske å få innfridd i 1970 – ble faktisk innfridd i løpet av 1970- og første halvdel av 1980-årene.

Kvinnenes stilling generelt, både på den offentlige arena og på det private plan, var blitt kraftig forbedret i løpet av et drøyt tiår. I juni 1975 kom Lov om barnehager. I mai 1978 ble Lov om svangerskapsavbrudd (abortloven) vedtatt. I juni samme år ble Lov om likestilling mellom kjønnene (likestillingsloven) vedtatt. Den trådte i kraft 15. mars 1979. Ved nyttår 1978-79 ble det første likestillingsombudet, Eva Kolstad, oppnevnt. Mange kommuner oppnevnte også likestillingsråd på denne tiden. 1970-tallet med politisk steile fronter ble avløst av 1980-tallet med et langt roligere politiske klima.

Hvilken rolle spilte Xantippene?

Xantippene provoserte. Men på mange måter ble de marginalisert i Lillesand. De var heller aldri mange. På det meste var det snakk om vel 40 kvinneaktivister, kanskje opp mot 50-60 på begynnelsen av 1980-tallet, dersom alle som deltok på møter og arrangementer regnes med. Men i lange perioder på 1970-tallet var det bare rundt ti aktive. Det høye aktivitetsnivået gjorde likevel at oppmerksomheten som kvinneaktivistene ble til del – både i Lillesand og andre steder i landet – langt oversteg det som oppslutningen i seg selv skulle tilsi.

Xantippene representerte den nye kvinnerollen, den de fleste synes er selvfølgelig i dag. De var med på å bane veien for nye måter å fungere på som kvinne i Lillesand, både i privatlivet, i offentligheten og i yrkeslivet. Likestilling og arbeidsdeling i hjemmet ble diskutert og praktisert. De frontet viktige kvinnepolitiske saker, ikke minst barnehagesaken, og tok fatt i nye og voksende politiske temaer som fredsarbeid og miljøvern. På den måten var de det vi kan kalle sosiale entreprenører. De organiserte seg, hadde ideelle motiver og satte i gang prosesser med det siktemål å skape varige samfunnsendringer.

I tråd med samfunnets behov

Den kvinnevennlige norske velferdsstaten kan betraktes som et resultat av kvinnebevegelsens kamper. Men de institusjonelle endringene var likevel bare delvis kvinnebevegelsens fortjeneste. At norske kvinner i større grad ble yrkesaktive, skjedde nemlig ikke bare fordi kvinnene selv ønsket det. Jenter ble oppfordret til å ta utdanning, fordi samfunnet hadde behov for arbeidskraft.

Kvinnebevegelsens krav ble formulert i en tid der den norske staten – inkludert det lillesandske lokalsamfunnet – trengte flere yrkesaktive. Denne erkjennelsen på nasjonalt, politisk nivå gjorde også at det ut over 1970- og 80-tallet ble tilrettelagt for familier med to yrkesaktive på en helt annen måte enn tidligere. Barnehageutbyggingen er ikke minst et uttrykk for det. Nettopp dette sammenfallet mellom kvinnebevegelsens krav og samfunnets behov førte til at spørsmål knyttet til likestilling ble mindre kontroversielt enn tidligere.

Kilder

Berit Eide Johnsen: Xantippene: Lillesands-kvinner på barrikadene på 1970-tallet. I Bjørg Seland (red.): Opprør og opposisjon under enevelde og demokrati. Cappelen Damm Akademisk 2018. Open Access.

KUBEN, arkiv PA-2378, Kvinnefronten i Lillesand og Kvinnesaksgruppen Xantippene. Arkivportalen.