Da Prebensen fra Risør satset på tankfart

Av Gaute Christian Molaug, arkivformidler, Aust-Agder museum og arkiv, avd. KUBEN. Agderposten 3. desember 2021.

På midten av 1920-tallet lå skipsfarten på Sørlandet nede med brukket rygg. Etter seilskutenes storhetstid hadde sørlandsflåten krympet. De fleste seilskutene hadde gått ut av flåten. Tilbake var en liten flåte med mindre og brukte dampskip. For disse skipene var fraktmarkedet ikke spesielt godt. Det så heller ikke ut til at det skulle lysne. Men midt i denne krisetiden, dukket det opp et forlokkende tilbud. En av de første som grep sjansen var Jacob Prebensen Jr. i Risør.

Prebensen kom fra en familie med lange tradisjoner innen rederidrift. I 1833 hadde hans bestefar Jacob Wetlesen Prebensen startet opp sin virksomhet i Risør. På midten av 1800-tallet var J.W. Prebensen et av Norges største rederier. Virksomheten gikk fra far til sønn, men på begynnelsen av 1900-tallet fikk firmaet økonomiske problemer. I 1912 forsøkte grunnleggerens sønnesønn å føre arven videre. Oppstarten skulle bli preget av store oppturer og nedturer.

Fra krigsboom til krisetid
Jacob Prebensen jr. overtok familierederiets to dampskip, «Credo» og «Spero». Begge skipene var bygget rundt 1900 og de var laget av tre. Prebensen satset også på dampskip av jern og stål, og ikke minst på seilskip. Ved utbruddet av 1. verdenskrig i 1914 disponerte rederen i Risør fem skip. Tre eldre dampskip og to seilskuter.

Krigen gikk hardt ut over den norske handelsflåten. Over 800 norske skip ble senket. Samtidig førte krigen til skyhøye fraktrater og gode muligheter for rask fortjeneste. Høye fraktrater og mange forlis førte til et stort behov for skip. Prisene på fartøy steg til himmels. I løpet av krigen forliste og strandet samtlige av Prebensens tre dampskip. I tillegg solgte han sine to seilskip. Samtidig investerte Prebensen i nyere tonnasje. Frem mot 1920 fikk risørrederen levert seks nyere dampskip. Modernisering av flåten kunne imidlertid ikke hindre at Prebensen ble rammet av krisen som traff sjøfartsnæringen etter krigen.

Prisene på frakter og skip sank. Mange redere som hadde investert i dyre skip under krigsboomen fikk økonomiske problemer. Det skjedde også med Prebensen. I 1922 måtte han selge alle sine skip.  De vanskelige tidene fortsatte. I 1926 hadde Prebensen fortsatt ingen skip. Hele Risørflåten bestod av kun fire skip. Ønsket om å drive rederi igjen, var imidlertid ikke forsvunnet.

Dypdykk i Prebensens arkiver på KUBEN
På KUBEN i Arendal oppbevares rederarkivet etter Prebensen. Arkivet dokumenterer driften til det store risørrederiets vekst og fall. Det belyser også Jacob Prebensen jr. sitt forsøk på å starte opp nytt rederi igjen på midten av 1920-tallet.

I arbeidet med en artikkel om sørlendingens satsing på tankfart til årboka Aust-Agder-Arv i 2021, ble forretningskorrespondansen til Prebensen nærmere undersøkt. Undersøkelsene viste Prebensens stadige forsøk på å skaffe seg skip i et svært vanskelig marked.

På jakt etter nye skip
Jacob Prebensen Jr. fulgte nøye med på markedet for skip og frakter. Det vanskelige fraktmarkedet førte til at mange ønsket å kvitte seg med skipene sine. Prisene på skip sank og mulighetene for å gjøre et godt kjøp økte.

Via sine kontakter ble mange skip vurdert. En av kontaktene var Salve Bech. Bech drev skipsagentur i Kristiansand og solgte blant annet skipsmaling og presenninger. Han hadde også investert penger i skipsaksjer. Som Prebensen var Bech derfor interessert i skipsmarkedet. Gjennom brevveksling delte han sine vurderinger med sin kollega i Risør.

«At kjøbe i det rette Øieblik»
11. juni 1926 gav Bech sin generelle vurdering til Prebensen: « … jeg synes dog det er daarligere nu end det nogensinde har været og skal dette holde paa, saa maa vel Priserne yderligere ned».  Markedet fortsatte å være dårlig, men prisene på skip var ikke lave nok for Prebensen. Framtidsutsiktene i fraktmarkedet var for usikre.

10. september 1926 skrev Bech igjen: «Jeg synes alt er saa nervøst for Øieblikket, det er ikke godt at vide, hvad det blir til og Tonnagen holder sig endda stiv, den som bare vidste hvordan situationen vil bli … ».

Prebensen fortsatte å vurdere skip, men det ble ingen handel. Risikoen for tap var større enn sjansen til å sikre en fortjeneste. Dermed var det bedre å vente på den rette båten, en strategi Bech hadde full forståelse for: « … endu har du ikke tabt paa at vente og er vel Bestemmelsen den, at du denne Gang skal kjøbe i det rette Øieblik og faar vi haabe det slår til.»  I november 1926 hadde Prebensen fortsatt ikke kjøpt noe skip. I slutten av måneden dukket det imidlertid opp et tilbud som virket svært forlokkende.

Anglo Saxon-tankerne
I 1926 la det britiske oljeselskapet Anglo Saxon Petroleum Co. Ltd. flere av sine eldre tankskip ut for salg. De fleste skipene var bygget mellom 1914 og 1919. Alle var dampskip og de var på 5 000 og 6 000 brt. Prisene varierte fra £ 60 000 til £ 95 000. Dette var i utgangspunktet for dyrt for mange av rederne på Sørlandet. Det som imidlertid gjorde kjøpet interessant, var at Anglo Saxon gav kreditt på inntil 80 % av prisen. Betingelsen var at skipet inngikk på en 10 år lang fraktavtale for selskapet, til en fast fraktrate. I alt 28 såkalte Anglo Saxon-tankere ble tilbudt norske redere i årene mellom 1926 og 1930.

Prebensen var en av dem som fattet interesse for tilbudet. Bech var av samme oppfatning. 26. november 1926 skrev Bech til Prebensen: «Jeg takker for dit af 24 ds. Jeg sad netop igaar og saa paa denne Tanker Speculation, Boe circulerer to Baade paa 8400 dw. «Cliona» & «Cepolis» bygget henholdsvis 18 & 19, begge skal passere No 2, men formodentlig kan de kjøbes incl. denne Survey. Prisen 60000.- og ellers paa de Betingelser du nævner … ifald det er saa, kan jeg ikke forstaa andet end at der maa være Forretning i dette … Jeg har ikke paa længe seet en Forretning som tiltaler mig saa meget som denne Tankerbusiness.»  Tilbudet virket godt, men det fantes også skeptikere.

Et tilbud for godt til å være sant
Flere shippingfolk i både Norge og i utlandet mente at risikoen ved å kjøpe disse eldre damptankerne, var stor. Hovedgrunnen var usikkerhet rundt skipenes faktiske tilstand. Mange fagblader vurderte tankskip som spesielt utsatt for slitasje og rust. Flere av dem hadde gitt nokså alarmerende opplysninger om store reparasjonsutgifter etter bare få års drift. Det gjaldt spesielt skip som gikk med bensin eller tungolje med høyt svovelinnhold. I fagbladet Fairplay kunne en lese om en tankbåt som etter 12 års drift måtte repareres for £ 100 000.

Skepsisen til de eldre damptankerne påvirket også Prebensen og Bech. I et brev til Prebensen 26. november skrev Bech: «Jeg kan ikke forstaa, at der ikke er flere efter disse Forretninger og er derfor bange for at der paa en eller anden Maade kan være et Drawback.» Dersom en ikke ønsket usikkerhet rundt vedlikeholdsutgifter til eldre damptankere, kunne en også vurdere nybygg.

En verftsindustri på tilbudssiden
Etterkrigskrisen rammet også verftsindustrien hardt. Lavere etterspørsel etter skip førte til krise for verftene. Noen verft brukte imidlertid krisetiden til å tenke nytt. Götaverken i Sverige hadde tidlig spesialisert seg på bygging av motortankere. På midten av 1920-tallet begynte de også å tilby tankskip på kreditt.

Med svenske storbanker i ryggen henvendte Götaverken seg til mindre norske rederier. Bankene tilbød lån ved kjøp. Som sikkerhet krevde de at kjøperen inngikk en lengre fraktavtale med et oljeselskap. Etter hvert var det flere verft som tilbød nybygg på liknende betingelser og Prebensen var en av rederne som vurderte deres tilbud.

I mars 1927 vurderte Prebensen blant annet en byggekontrakt på en tanker fra et dansk verft i Helsingør. Prisen var £ 128 000 der 40 % måtte betales under byggetiden. Resten ble gitt som lån.  Men selv om kalkylene indikerte at dette ville bli en god forretning, ble det ikke noe kjøp. For Prebensen var kravet til egenkapital for høyt. Det viste seg rett og slett umulig å skaffe så mye penger. Dermed virket det som tilbudet om de eldre damptankerne var Prebensens beste sjanse til å komme i gang igjen.

Nøye vurdering av skip, last og fart
Frem mot sommeren vurderte Prebensen flere eldre damptankere. To av dem var «Cassis» og «Melania». I følge Bech var «Cassis» en av de bedre tankerne, men det fantes utfordringer. Tankeren gikk i fart i Østen, og dette kunne føre til problemer med å skaffe nok kapital til skipskjøp.

Selv om kravet til egenkapital ved kjøp av de eldre damptankerne var relativt liten, var det likevel en betydelig sum. En var helt avhengig av flere investorer. Mange av Bech sine kontakter leverte utstyr og tjenester til skip i Europa. Investeringsviljen deres var avhengig av om de kunne sikre seg leveranser til skipet de investerte penger i. Dersom skipet ikke gikk til Europa, var det ifølge Bech lite sannsynlig at de ville bli med.

«Melania» gikk heller ikke til Europa, men her synes usikkerhet rundt skipets stand å være en større bekymring. Båten ble tilbudt for £ 70 000, men dette inkluderte ikke gjennomføring av 3. survey og da var det ifølge Bech ikke særlig aktuelt.  19. april 1927 kom Bech med sin vurdering til Prebensen: « … det er mange som mener, at man skal la Anglo Saxon være i fred, saa kommer de ned med sine Priser og op med sine fragter … ».  Men ikke alle var av samme oppfatning.

Sigurd Herlofson aksepterte oljeselskapets betingelser. Allerede i februar kjøpte han «Chiton».  Herlofson holdt til på Moss, men han var ikke den eneste på Østlandet som kjøpte en Anglo Saxon-tanker. Gjennom sine kontakter ble Prebensen informert om at både T. Lodding og N. Chr. Evensen i Oslo hadde inngått kontrakter om kjøp. I juni var det også Prebensen sin tur. 

Prebensen blir tankreder
Selv om «Melania» fortsatt var til salgs og prisen var redusert til £ 65 000, var det et annet skip Prebensen endelig gikk for. Gjennom meglerfirmaet Stephansen & Torgersen gikk Prebensen i forhandlinger om kjøp av D/T «Akera». Skipet var bygget i 1918 og målte 5 277 brt. Det kostet £ 60 000 der egenkapitalen var satt til £ 20 000.

I starten av juni ble forhandlingene sluttført. 9. juni sendte Bech sine gratulasjoner. «Kjære Jacob. Ja jeg vil gratulere og haaber dette Kjøb vil føre til, at du snart igjen faar flere Baader at stelle med.»  Prebensen ble dermed den første rederen i Aust-Agder som kjøpte en Anglo Saxon-tanker. Han skulle imidlertid ikke bli den eneste.

Sørlandets satsing på tankfart

I alt 17 Anglo Saxon-tankere ble i perioden 1927 til 1930 kjøpt av redere på Sørlandet. Et skip havnet i Risør, to skip ble kjøpt til Grimstad og hele syv skip fikk hjemmehavn i Arendal. Videre ble i alt 10 nyere motortankere bestilt av sørlendinger i årene mellom 1928 og 1930. Ingen andre regioner i Norge satset like mye på tankfart sett i forhold til flåtens størrelse. Satsingen kom også til å bære frukter.

I 1939 hadde Sørlandets andel av den norske handelsflåten blitt fordoblet. Videre var den sørlandske flåten blitt modernisert der nyere motortankere dominerte. I årboka Aust-Agder-Arv 2021 kan du lese mer om da sørlendingene satset på tankfart.

Kilder
Arkiv PA-1437a, Prebensen Rederi 1. 27. L0037.
Det norske Veritas Skipsregister (DnV) 1910–1939.
Molaug, Gaute Christian: Det sørlandske Anglo Saxon-eventyr. Hovedoppgave UiB 2001.