Historien etter forliset

Da slaveskipets mannskap søkte tilflukt i Hastensund

Av Ingvild Velure, historiker og rådgiver ved KUBEN/Aust-Agder museum og arkiv. Agderposten 22. januar 2021.

Dokumentaren «Slaveskipet – Norges mørke kolonihistorie», formidlet i fjor høst historien om slaveskipet «Fredensborg» til NRK-seere over hele landet. Slaveskipets historie sluttet ikke med forliset ved Gitmertangen 1. desember 1768. I flere måneder ble mannskapet værende i arendalsområdet.

Da fregatten «Fredensborg» forliste utenfor Arendal, skjedde det etter en nesten fullført reise i trekantfart. Dette mørke kapitlet i historien er, og bør være, et naturlig fokus i formidlingen av historien om «Fredensborg». Slaveskipet deltok i det som ofte kalles den transatlantiske slavehandelen.  Dette uttrykket refererer til frakten av mennesker som ble kjøpt eller tatt til fange i Afrika, og solgt som slaver i Nord- og Sør-Amerika, fra 1500-tallet til ut på 1800-tallet. Som et av verdenshistoriens mørkeste kapitler, er dette et tema det er viktig å løfte frem og skape bevissthet om. At forliset skjedde akkurat ved Gitmertangen, var først og fremst en ren tilfeldighet. Likevel bør hendelsene etter forliset belyses nærmere. Takket være et usedvanlig godt kildemateriale, er disse svært godt dokumentert.

Under hele reisen hadde kapteinen og skipsassistenten på «Fredensborg» dokumentert alt som foregikk, og da skipet forliste, ble både kapteinens journal og assistentens protokoll berget. Disse kildene gir på den ene side detaljrik informasjon om hele trekantreisen. Men kildematerialet fra den siste ferden slutter ikke med forliset. Siste innførsel er 30. april 1769, datoen da de omsider gikk i land i København. I fem måneder oppholdt altså mannskapet seg i arendalsområdet. I denne fasen kan vi følge mannskapet på slaveskipet i en overgangsfase, inntil de vendte hjem. Og i samme fase kom lokalbefolkningen i nærkontakt med mannskapet, både personlig og forretningsmessig. Det var mye som skulle organiseres og tas hånd om etter et forlis, og alt dette utspilte seg med utgangspunkt i de små lokalsamfunnene i nærheten. Like mye som det er en naturlig del av verdenshistorien, er fredensborgforliset dermed også lokalhistorie for flere små nærmiljøer. Og et av de første lokalsamfunnene som ble berørt av forliset var Hastensund nord-øst på Tromøy, drøyt halvannen kilometer i luftlinje fra stedet hvor «Fredensborg» havarerte.

Sceneskifte
Dersom vi tenker oss at vi befinner oss i Hastensund på kvelden 1. desember 1768, er det først og fremst uværet og forliset som står i fokus. I mørket og vinden må det ha vært et svært forkomment mannskap som tok seg frem mellom kratt og svaberg.

Dette var det samme mannskapet som et halvt år tidligere kastet døde slaver over bord på overfarten fra Afrika til St. Croix. De var fremdeles mannskap på skipet. Og skipet hadde riktignok havarert, men i dagene som fulgte hadde mannskapet fortsatt håp om at det kunne berges. Det er derfor viktig å huske at historien om «Fredensborg» ikke slutter med grunnstøtingen mot klippene på Gitmertangen. Det er først og fremst et sceneskifte. Kompaniet i København skulle ha sitt, og menneskene som var med på reisen, var fortsatt de samme.

På samme tid er det et møte med lokalbefolkningen. Mannskapet ble nå innkvartert hos ulike familier i Hastensund. Kanskje ble enkelte allerede samme kveld skysset over til Narestø, der det meste av besetningen kom til å bo. I denne fasen preges kildene av mange mennesker som kommer og går, men i vår sammenheng er det naturlig å dvele ved John Nielsen, en av de vi vet kom i berøring med mannskapet svært tidlig, og som ble en sentral lokal kontakt i tiden som fulgte.

Nøkkelperson
John Nielsen var reder og skipper i Hastensund, og tilhørte et relativt velstående sjikt i tromøysamfunnet i andre halvdel av 1700-tallet. Det kan også forklare at det nettopp var han som ble vertskap for kapteinen, styrmennene og skipsassistenten den første natten. De ble boende der i tre uker. I motsetning til andre som også stilte med losji, var inntektene fra innkvarteringen antagelig ikke så viktige for Nielsen. Derimot ser vi at han har stilt seg til rådighet på andre måter i forbindelse med bergingen. Han forblir en sentral person i kildene helt frem til kapteinen og skipsassistenten igjen kunne sette beina på dansk jord.

Et havarert skip ga muligheter for inntekter. Og et havarert skip med det danske kongelige Octrojerede Guineiske Compagni i ryggen var en potensiell gullgruve. I smått og stort har folk i lokalområdet visst å utnytte dette. Da kaptein Ferentz en stund senere fikk problemer med å betale for mannskapets losji, visste noen av utleierne råd: de truet med å ta mannskapets klær i pant, og ikke å utlevere plaggene før de fikk pengene de hadde krav på. Det endte med at kapteinen selv måtte legge ut, i håp om at han senere kunne få kompaniet til å dekke utgiftene. 

Da kaptein og styrmenn flyttet over til resten av mannskapet i Narestø om kvelden den 22. desember, ble skipsassistent Hoffmann værende hos Nielsen i Hastensund. Han følte seg ikke frisk, og ble sengeliggende store deler av julehelga. Det later til at han trivdes godt hos sine verter, for han flyttet heller ikke etter de andre da han kviknet til mot nyttår, men ble boende hos familien Nielsen helt til 8. april året etter, tre uker før han forlot Norge for godt.

Bergingsarbeid
Det var ikke bare losji John Nielsen kunne bidra med. Dagen etter forliset startet det vanskelige arbeidet med å forsøke å redde skipet, og ikke minst med å få hentet opp mest mulig av den eksklusive lasten. Sukkeret gikk tapt i saltvannet, men det dyrebare elfenbenet hadde man håp om å få tak i. De som bidro skulle ha lønn for innsatsen, så også på denne måten ga slaveskipets uhell de lokale innbyggerne muligheter for inntekt. 

I dette bergingsarbeidet var Nielsen en sentral aktør. Han lånte ut utstyr som kunne være til hjelp for mannskapet, og lot mye av det som ble tatt opp lagres og tørkes i sine bygninger. Han var i tillegg ofte med i selve bergingsarbeidet. Da skipet brøt sammen den 21. januar, og en av de som holdt vakt over det midt på natten kom med bud om at deler av skipet var i drift til havs, var Nielsen blant dem som kom til unnsetning. Sammen med sønnene sine og Hoffmann hev han seg i båten for å bistå med å berge mest mulig av last og skip før det forsvant for godt.

I tillegg har folk i Nielsen-familien hatt spesielle oppgaver knyttet til ettersyn av bergingsarbeidet. Ingenting skulle gå til spille. Hver dag førte en av mannskapet nøyaktige lister over alt som ble tatt i land av skipsdeler og last. Og som ekstra sikkerhet fikk Nielsens sønn i oppdrag å føre kontrajournal. Hver kveld ble de to journalene sammenliknet, for å kontrollere at alt var kommet med i oversikten. Kompaniet som eide «Fredensborg» var opptatt av å maksimere utbyttet av bergingsarbeidet, og forlangte oversikt over hver minste lille gjenstand.

God og dårlig kjemi
Også på andre måter viser kildene at John Nielsen ble en viktig samarbeidspartner for kapteinen og skipsassistenten i hele den perioden de befant seg i Hastensund og Narestø. Da skipsrådet i midten av desember skulle avgjøre hvorvidt de skulle forsøke å flytte skipet fra strandingsstedet, var Nielsen en av fire utenforstående som deltok, sannsynligvis fordi man hadde stor tiltro til hans kompetanse som skipper. Nielsens hus ble også stilt til disposisjon for ulike rettsmøter som ble avholdt i tida etter forliset.

I motsetning til dette oppsto det tidlig en anstrengt tone mellom kapteinen og arendalsborgeren Rasmus Lassen, som kompaniet hadde utnevnt til å være deres kommisjonær. At Lassen var kommisjonær innebar at han hadde fått rett til å administrere bergingsarbeidet på kompaniets vegne, noe som ofte kunne være en innbringende affære.

Det gode forholdet til Nielsen viser seg både i små og store detaljer. Nielsen ble for eksempel tiltrodd nøkkel til rommet hvor varer fra vraket ble oppbevart, siden han ifølge Hoffmann var «en Mand hvis Redelighed man ikke tore bære Tvivl». Da Nielsen i februar var i beit for en pertline (en pertline er et tau eller vaier som henger under en rå. Denne sto sjøfolkene på når de arbeidet med seilene), ville Hoffmann og Ferentz til gjengjeld la ham kjøpe en av slaveskipets pertliner. Da kommisjonær Lassen protesterte mot et slikt salg, tok kapteinen og skipsassistenten kraftig til orde for å tvinge sin vilje igjennom.

Et spørsmål om penger
Men til syvende og sist handlet alt dette om penger. For handelskompaniet som eide «Fredensborg», det danske kongelige Octrojerede Guineiske Compagni, var skipets forlis en økonomisk katastrofe. I håp om litt inntjening, ga kompaniet kapteinen beskjed om at det som i månedene etter forliset var berget av last og utstyr, skulle selges på offentlig auksjon. Unntatt fra dette var elfenbenet, fargetreet, mahognyplankene og bomullen, som skulle bringes til København. Hele 260 slavebøyler var blitt hentet ut av vraket, men disse ble heller ikke solgt på auksjonen. Man antok vel at det ikke ville være stor etterspørsel etter slikt i arendalsområdet.

I midten av mars 1769 ble det holdt auksjoner både i Narestø og Hastensund. Totalt endte det med inntjening på 2108 riksdaler og 16 skilling. Allerede en knapp måned etter forliset var utgiftene knyttet til bergingsarbeidet oppe i 637 riksdaler. Tatt i betraktning at det da gjensto fire måneder med liknende utgifter, må en kunne anta at beløpet i hvert fall må firedobles. Inntektene fra auksjonen kan dermed knapt ha dekket de totale omkostningene for bergingsarbeidet. De mest verdifulle varene ble imidlertid ikke auksjonert vekk. Tanken var vel at de kunne sikre en noe bedre fortjeneste i København.

«Quind Anne»
Helt siden desember hadde medlemmer av mannskapet blitt sendt hjem fortløpende så snart det var praktisk mulig å skaffe dem skyss. Med auksjonene unnagjort, nærmet det seg omsider hjemreise også for de siste av besetningen som fremdeles var igjen i Hastensund og Narestø.

Igjen fikk Nielsen en viktig rolle. Kommisjonær Lassen hadde først avtalt med en skipper Arne Olsen at han skulle ta på seg transportoppdraget, men det viste seg at Olsen ikke hadde plass til så mye ekstra last. Kapteinen henvendte seg derfor til Nielsen, og inngikk avtale med han om å bringe både mahognyplankene, fargetreet, elefanttennene, bomullen, samt de gjenværende av mannskapet til København. Lassen protesterte både på kapteinens egenrådighet og summen som var avtalt med Nielsen, men nok en gang fikk Ferentz det som han ønsket. Det var John Nielsens skip «Quind Anne» som den 30. april 1769 omsider satte kaptein Ferentz og de andre i land i København.

Transporten av folk og berget last til Danmark, var den siste i den lange rekken av oppgaver John Nielsen ble involvert i, et oppdrag han fikk 150 riksdaler for. Dette var en betydelig sum. Til sammenlikning kostet en ku omkring 3 riksdaler på denne tiden. Hvor mye han tjente på de andre oppgavene, vet vi ikke, men det er rimelig å anta at det samlet sett har vært en del å hente. Da Nielsen tok avskjed med Ferentz og Hoffmann, var det ganske nøyaktig fem måneder siden han første gang traff de strandede danske sjøfolkene i uværet hjemme på Tromøy, et møte som altså skulle vise seg å avstedkomme god forretning for skipperen fra Hastensund.

Innvevd i den store fortellingen
Det danske kongelige Octrojerede Guineiske Compagni hadde sendt «Fredensborg» ut på trekantfart i 1767 i håp om omfattende økonomisk avkastning. Slik gikk det ikke. Til tross for at halvparten av de verdifulle mahognyplankene og en del av fargetreet kunne selges etter hjemkomsten, ble «Fredensborgs» siste reise et gedigent tapsprosjekt for eierne. Av de eksklusive elfenbentennene hentet i Afrika, var det kun 17 av de opprinnelig 42 som ble berget. Fremfor alt var det en katastrofe at samtlige av de 277 fatene med sukker gikk tapt, tatt i betraktning at sukker var den desidert viktigste eksportvaren for Danmark. For innbyggerne i Narestø og Hastensund derimot, som helt tilfeldig havnet midt i begivenhetenes sentrum etter forliset, hadde tragedien gitt inntekter i noen mørke vintermåneder. På denne måten er lille Hastensunds helt lokale historie innvevd i den store, viktige og dypt tragiske fortellingen om den 350 år lange perioden med tvangsforflytting av flere millioner afrikanere til Amerika.

Kilder
Rigsarkivet i København: Guineiske Kompagni (arkivnr. 447), skibsjournaler og skibsprotokoller.
Leif Svalesen: Slaveskipet Fredensborg og den dansk-norske slavehandel på 1700-tallet. Oslo 1996.
Molden, Gunnar: Tromøyfolk gjennom tidene, bd. 1. Arendal 1999.