Jern(verks)kvinner i en mannsverden

Av Frank Meyer, Næs Jernverksmuseum, Tvedestrand. Agderposten 26. juni 2021.

De gamle norske jernverkene, som vi hadde fem av i Agder (og fire i gamle Aust-Agder), er ofte blitt skildret som mannsverdener. Men kvinner spilte en avgjørende rolle i driften og utviklingen av jernverkene, både på topp og bunn. Vi vet fortsatt altfor lite om kvinners rolle i jernverkssamfunnene, og det er på høy tid med mer forskning på emnet!

Det er vel kjent at det ble grunnlagt og drevet 37 jernverk i Norge mellom 1622 og 1909. Med få unntak lå jernverkene i et belte langs med skagerakskysten og på det sentrale Østlandet. Fem av verkene lå i Agder: Barbu i Arendal, Baaseland/Næs ved Tvedestrand, Egeland i Gjerstad, Froland Verk i Froland og det kortvarige Vigeland Jernverk i Vennesla.

Verkene var basert på trekull og masovner, som var datidas fremste teknologi, og var blant de største, mest avanserte og komplekse førindustrielle foretakene i dobbeltmonarkiet. Jernverkene produserte blant annet kanoner og kuler, ovner, verktøy, husgeråd, skipsballast, stenger og spikre. Verdien av verkenes samlede produksjon var omtrent like stor som Røros Kobberverk og Kongsberg Sølvverk til sammen før 1814, og jernproduktene både forandret, forverret og forenklet etter hvert livet til det norske folk, alt ettersom man tenker på kanoner eller gryter.

It's A Man's Man's Man's World – eller?
Det er mindre kjent hvor viktig kvinnene var for verkene. Når du lukker øynene og tenker på ordet jernverk; hva ser du for deg da? Mest sannsynlig en mannsverden. Men kvinner gjorde seg gjeldende mange steder i verkssamfunnene. Mest åpenbart er at kvinner spilte en stor og til dels avgjørende rolle i reproduksjonen av arbeidskraften – de sto for driften av hus og hage på de små og kummerlige verksplassene rundt jernverkene, de lagde mat, fødte og oppdro barna og stelte gamle og syke.

Mindre kjent er det at kvinner spilte en omfattende, og hittil bare marginalt utforsket rolle i produksjonen også. Kvinner utgjorde sjølsagt en viktig del av tjenerskapet og annet servicepersonale på herregårdene. De vasket og gjorde rent innendørs, arbeidet i hager og parker og deltok i onnearbeidet på herregårdene. De samlet mose som tettingsmateriale under bygging av herregårdene, og de flettet kurver til kull- og malmtransporten.

Men kvinner tok del i det manuelle slitet, sjøl om vi ikke har fotografier av kvinner på jobb: De tok del i malmfarten til sjøs, de sjauet malm fra malmbryggene og opp til rosteplassen, og det var ofte kvinner og barn som utførte rostingen, en første oppvarming av malmen for å bli kvitt svovel og andre uønska stoffer. Kvinner kunne også utføre farlig arbeid: På slutten av 1700-tallet etterså og smurte arbeidersken «Kari konsten» mekanikken til en vannrenne og et vanndrevet hjul ved Spetalen Jernverk. Men en dag gikk del galt. Skovlhjulet tok tak i og drepte henne. Hvordan var det med lønn for strevet? Ifølge jernverkshistorikeren Ingeborg Fløystad, avlønnet jernverkseierne kvinnene med halve lønna som en mann fikk.

De kvinnelige jernverkseierne: Et «skjørteregimente»?
På toppen av de komplekse, nasjonale konsernene som de store jernverkene var, finner vi ikke mindre enn 23 kvinnelige ledere. Muligens var det enda flere. Som historikeren Hilde Sandvik har vist, kunne kvinner ifølge norsk lov i dansketida ikke sette i gang næringsvirksomhet, men de kunne overta og fortsette eksisterende virksomhet når ektefellen døde. Enkelte kvinnelige jernverkseiere var entreprenører og strateger av nasjonal rang. Noen av kvinnene drev og utviklet foretak som var blant de aller største og mest avanserte i det gamle dansk-norske dobbeltmonarkiet, omtrent som Equinor eller Hydro i dag.

Likevel har deres til dels langvarige og vellykkede ledelse ikke blitt verdsatt av verken historikerne eller offentligheten. I den siste allmenne overordnete framstillingen om de gamle norske jernverkene, omtalte statsviteren H. O. Christophersen 80 år med vellykket kvinnelig ledelse ved av et av de største jernverkene, Bærums Jernverk, nedlatende som et «skjørteregimente». Dette var i 1974, like før nyfeministene stormet barrikadene for å markere kvinnens plass i samfunnet. Og enda tidligere, i oversiktsverket til Arne Nygård-Nilsen fra 1944, fant forfatteren det ikke bryet verdt å omtale alle kvinnelige jernverkseiere med sine egne navn, men bare i relasjon til en mann. Eksempler på det er den navnløse «Jacob von Hübschs enke» som ledet det krigsviktige Moss Jernverk i nesten 20 år (1724–1743) eller «Søsteren til kammerherre Herman Løvenskiold», som ledet det store Fossum Jernverk ved Skien mellom 1760 og 1764.

De mektigste jernverkskvinnene
De mektigste kvinnelige jernverkseierne styrte Bærum Jernverk, Danmark-Norges nest største og viktigste jernverk. Det var tre generasjoner Anna som ledet verket i lange perioder og gjennom tykt og tynt. Den første var Anna Krefting, født Felber, som ledet verket i hele 27 år, fra 1674 til 1701. Anna (også kalt Annichen Jacobsdatter Felber og Anna Krefting d.e.) var en kvinne det står respekt av. I løpet av 22 ekteskapsår (mellom 1652 og 1674) fødte hun ikke mindre enn 14 barn, det vil si omtrent så raskt som det biologisk sett er mulig. Da hun ble enke, overtok hun ledelsen av jernverket og kjøpte et titalls gårder. Dette var et strategisk viktig trekk fordi jerntilvirkningen i masovnen slukte enorme mengder med trekull, og skogen på gårdene ga råstoff til det.

Neste kvinne ut var Anna Felbers svigerdatter, Anna Paulsdatter Vogt Krefting (1683–1766). I 1712 ble hun enke i en alder av 29 år. Som sin svigermor og navnesøster, overtok Anna Vogt ledelsen av jernverket, inkludert handel med eiendom, framstilling av trekull og gruvedrift. Flere ganger måtte hun forsvare gruven på Langøy mot urettmessig malmbryting av andre jernverkseiere. Alt i alt drev hun jernverket i 54 år – lenger enn de fleste, ja kanskje alle mannlige jernverkseiere. I «patriarkalsk» ånd opprettet hun verksskole for arbeiderbarna, og hun ga sjenerøse gaver til Tanum kirke, blant annet en prekestol, døpefont med baldakin, knelebenk og lysekrone. Hun fikk også laget gravkapell og gravkjeller for sin familie.

Som om det ikke var nok å drive det enorme jernverket i Bærum, fikk Anna Vogt i 1719 privilegium til å drive Dikemark Jernverk i Asker. I førstningen ledet hun verket sammen med ektemannen til sin datter, Anna Katarina Krefting. Da ektemannen døde i 1742 drev de to kvinnene, mor og datter, Dikemark Jernverk sammen i tre år. Deretter overtok dattera, Anna Katarina, ledelsen alene og fram til sin død 33 år senere.                    

Fire år før Anna Vogt, eier av Bærum Jernverk, døde, brant store deler av jernverket, blant annet hovedgården. Anna var da nesten 80 år gammel. Likevel brettet hun opp ermene og tok til å gjenoppbygge verket. Da hun døde like før sin 83-årsdag, var det ingen av arvingene som ville overta, og verket ble solgt på auksjon.

Kvinnelige jernverkseiere i Agder
Og hvordan var det så på jernverkene i Agder? Jo, det var kvinner på toppen av jernverkshierarkiet her også. Da Baaseland Jernverk ble solgt i 1682, var en av medeierne Marine Mortensdatter. Hun tilhørte byborgerskapet i Kristiansand, og var enke etter Peder Jensen Lind, som var byfogd i Kristiansand fram til 1670. Dersom Jensen Lind døde i 1670 var hun medeier i verket i hele 12 år! Det er lite sannsynlig at hun var en «aktiv eier»; hun bodde langt unna verket, og det ble dessuten lite drevet i mange år før det ble solgt igjen. Men likevel skal hun være nevnt, på linje med mannlige eiere. Og fortsatt vet vi nesten ingenting om henne.

Neste kvinne i Agder var Margrethe Thommesen, født Hansdatter (1677–1747), som ble enke etter Ellef Thommesen i 1725. Hun styrte Egeland Jernverk, ifølge verkshistorien fra 1903, i 15 år og «med stor Dygtighed», fram til 1740. Mye av tida gikk med til å løse konflikter med lokale bønder om levering av trekull, og med en annen kvinnelig jernverkseier, Elisabeth von Hübsch (omtrent 1690–1761) som ledet Moss jernverk, om gruverettigheter ved Solberg gruve i Arendal. Ifølge historikeren Anne Tone Aanby, flyttet Margrete etter hvert til Bota, i gamle Flosta kommune. Hennes økonomi ble da vendt mot aktivitetene i Oksefjorden, med en skipsfartsnæring i vekst og med større skip i trelastfart på Holland og England. Margrete fikk giftet barna sine inn i innflytelsesrike familier, og ifølge Aanby, kan 3 av 4 rederier fra Bota føres tilbake til Margrete og hennes etterkommere.

Til slutt var det også en kvinnelig leder på Froland Jernverk. Det var Magdalene Marie Smith, født Classen (1760–1838), som arvet verket i 1804 og drev det videre til 1820, det vil si i 16 år. Før hun ble enke fødte hun ikke mindre enn 17 barn, og da hun overtok verksledelsen var elleve av disse i live, det minste på bare et halvt år. Under Napoleonskrigene arbeidet hun intenst for å skaffe korn, salt og andre varer til arbeiderne og bøndene som var knyttet til jernverket, og hun dro veksler på fartøyer som hun enten eide sjøl eller der hun var medreder: Briggen Fidissima og Ann Carolina, sluppene Nicoline, Frigge og Ceres, og de store skipene Cronprinds Friedrich, Hebe og Nor. Dessuten leide hun inn skip for å frakte de nødvendige varene til de trengende. Likevel kom det til opprør blant bøndene, og disse krevde å få kornmagasinene åpnet.             

Behov for forskning
Jernverkene, som steder for industrialisering før industrialiseringen, var på denne måten laboratorier for nye kjønnsrollemønstre. Når dette er nevnt, skal en likevel ha i bakhodet at det var enorme stands- og klasseforskjeller mellom kvinnene høyt og lavt i jernverkssamfunnene rundt omkring. Tilhørighet til stand og klasse satte nokså tydelige grenser for hva som var mulig og hva som ikke var det. Og likedan skal en huske på at det utviklet seg litt ulike lag blant de kvinnelige arbeiderne, for eksempel tjenere på hovedgårdene, koner til de best og de dårligst lønnede arbeiderne, og enslige, eldre «pensjonister», særlig fra og med annen halvdel av 1700-tallet. Hvordan kvinneroller og -identiteter, innad i kvinnekollektivet og i relasjon til mannskollektivet, utviklet seg over tid – alt dette venter fortsatt på å bli utforsket. Mye av det vi vet om jernverkskvinnene, høyt og lavt, ble skrevet av menn og i ei tid før kvinne- og kjønnsperspektivet ble brukt på historien. På denne måten er jernverkenes kvinne- og kjønnshistorie ennå ikke skrevet.