La oss snakke om Arendal og rasisme

Av Thomas V.H. Hagen, forsker og avdelingsleder ved ARKIVET freds- og menneskerettighetssenter. Agderposten 20. mars 2021.

Det mest komfortable ville være å si at Arne Myrdal ikke var rasist eller hadde en høyreekstrem ideologi, og at oppslutningen om hans bevegelse i Arendal for tretti år siden kan avfeies som en parentes i byens historie. Men det ville være uklokt både av hensyn til fortida, nåtida og framtida.

Sensitiv historie

Arendals forhold til Arne Myrdal og Folkebevegelsen mot innvandring (FMI) er et sensitivt tema, hentet fra nær fortid. Gjermund Orrego Bjørndahl (2020) har skrevet den første biografien om Myrdal, og har dermed åpnet et vindu til fortida som for mange har vært lukket i flere tiår. Bjørndahls store fortjeneste er at denne boka nå foreligger. Myrdals datter hadde helst sett at boka ikke ble skrevet, kan vi lese i Agderposten 29. januar d.å. Det er ikke vanskelig å ha sympati med synspunktet, men for lokalsamfunnet forholder det seg motsatt. Det er på høy tid at denne historien utforskes.

Selv er jeg østlending bosatt i Kristiansand, og har sånn sett et utenfrablikk på Arendals historie. Formålet med denne artikkelen er ikke å moralisere eller påføre skam. Det er det heller ingen grunn til. Tvert om håper jeg at framtida kan bringe større åpenhet, nysgjerrighet, klarhet og mangfold inn i diskusjonene om hvordan denne nære fortida i Arendals, men også Agders historie, skal forstås.

Lokal historie, men ikke provinsiell

Var Myrdal og FMI et lokalt og tidsbegrenset fenomen eller peker betydningen utover dette? Jeg vil argumentere for at historien om Myrdal og hans støttespillere viser kontinuitet med ekstremistiske trusler både før og etter. Ja, i den grad at det er vanskelig å se for seg utviklingen av høyreekstremisme i Norge fra 1990-årene uten Myrdals toneangivende rolle som innvandringsmotstander i nasjonale medier i en relativt kort periode fra slutten av 1980-tallet.

Høyreekstrem ideologi kan forstås som antidemokratiske holdninger til forsvar for sosial ulikhet basert på etnisitet eller «rase». Det er ut fra en slik tilnærming at Myrdals virke som politisk ideolog bør analyseres i sin historiske sammenheng, for det er nettopp som del av en høyreekstrem utvikling FMI må forstås.

Det er synd at denne utviklingen av norsk høyreekstremisme etter andre verdenskrig ikke er noe sentralt perspektiv i Bjørndahls biografi, for dermed får en heller ikke med seg hvordan Myrdal er vevd inn i den større historien. Nettopp av den grunn ønsker jeg å gi noen korte riss av denne utviklingen her, basert på en fersk artikkel av ekstremismeforsker Jakob Aasland Ravndal.

Norsk høyreekstremisme etter 1945

Fram til 1970 var det NS-veteraner og tidligere frontkjempere som utgjorde trusselen fra høyre. I tråd med dette var motstanden mot kommunismen den viktigste enkeltsaken for de revolusjonært anlagte høyreekstremistene i Norges første nazistiske parti etter NS, Nasjonal Front (1975–1979). I 1980-årene oppsto imidlertid en ny form for rasistisk voldskultur, preget av at mange av de som ble rekruttert kom fra borgerlige kretser og universitetsmiljøer. FMI passer godt inn i dette bildet. Den viktigste enkeltsaken for høyreekstreme i denne perioden var kritikk av innvandringspolitikken. Volden var ikke spektakulær, men preget av gatevold rettet mot både innvandrere og antirasister. Etter hvert vokste det fram en skinheadkultur, som førte til dannelsen av blant annet Boot Boys. Generelt kan en si at den typiske høyreekstremisten gikk over tid fra å være ressurssterk til å bli ressurssvak. Den ressurssvake høyreekstreme var kjennetegnet av utenforskap, svak tilknytning til arbeidslivet, mangelfull skolegang, rus og kriminalitet. Dette gjaldt også for en del av ungdommene som Myrdal knyttet til seg.

Drapet på Benjamin Hermansen 26. januar 2001 ble et vendepunkt. Begge gjerningspersonene var tilknyttet Boot Boys. I den neste tiårsperioden ble innvandringsmotstanden primært rettet mot muslimene. Dette hadde bakgrunn i terrorangrepene i New York 11. september 2001.

22. juli 2011 ble 77 mennesker drept i Oslo og på Utøya. På avstand kan det virke opplagt at AUF var et mål for en høyreekstremist. Like opplagt var det ikke for folk flest den gangen, og mange måtte bruke lang tid på å fatte hva som var gjerningspersonens «logikk». 22. juli ble et vendepunkt ikke bare i norsk høyreekstrem sammenheng, men også internasjonalt. Framveksten av høyreekstreme subkulturer på nett har ført til et helt annet trusselbilde enn før. Radikalisering kan skje meget raskt, og hendelser på den andre siden av kloden kan få lokale konsekvenser som ikke kan forutses og vanskelig kan forhindres. I 2019 fulgte flere angrep over hele verden inspirert av Christchurch-angriperen, som hadde livestrømmet angrepene som kostet 51 mennesker livet. Philip Manshaus hyllet angrepene i New Zealand på et nettforum kort tid før han selv gikk til angrep mot moskeen i Bærum 10. august. 

Myrdal og FMI er viktig for å forstå den historiske utviklingen av norsk høyreekstremisme, og denne historiske konteksten er viktig for å forstå Myrdal. Jeg vil trekke fram to poenger.

Myrdal som forbilde for DNM

For det første: Myrdal har vært en inspirator for sørlendinger som i dag er sentrale aktivister i Den nordiske motstandsbevegelsen (DNM). Tommy Olsen, opprinnelig fra Kristiansand, er leder av DNM i Norge. Som ung kom han med i Boot Boys og var involvert i flere grove voldshendelser, som han også ble dømt for. I podkasten Hold fanen høyt har Olsen forklart at det var Myrdal som lærte ham betydningen av å organisere seg. En annen sentral aktivist, Jan-Christopher Pedersen, vokste opp på Tromøya. Olsen og Pedersen var begge med på aksjonene i Kristiansand natt til 9. april 2018, der de blant annet heiste naziflagg og banner med hakekors og slagordet «Vi er tilbake» utenfor ARKIVET. Olsen er åpent holocaustfornekter og fanatisk opptatt av en konspirasjonsteori som går ut på at det fins en plan om å blande «hvite» europeere med andre «raser» gjennom innvandring.

Jakten på samfunnets indre fiender

For det annet: Alle høyreekstreme har det til felles at de dyrker forestillingen om samfunnets indre fiender. I norsk sammenheng har dette kommet til uttrykk på ulike måter. Ett kontinuitetselement fra mellomkrigstida til i dag er hatet mot Arbeiderpartiet (Ap).

I Aps fødeby kunne man kanskje forvente en særlig sensitivitet overfor Ap-hatet? Historiker Hallvard Notakers nye bok (2021) om Arbeiderpartiet og 22. juli viser hvordan statsminister Stoltenbergs forsoningslinje fortrengte ønsket om et bredt ideologisk oppgjør med tankegodset som hadde frembrakt en norsk massemorder.

I mellomkrigstida propaganderte Fedrelandslaget mot Ap og kommunismen. Ildsjelen i Agder var Anders Lange. Han beskyldte Ap for å samarbeide med «jødekapitalen», advarte mot invasjon av jøder og «de farvede raser» og var tilhenger av konsentrasjonsleirer for politiske motstandere.

Mange innen NS dyrket forestillingen om at Ap hadde gitt all makt til jødene. En av dem var antisemitten Sigurd Saxlund, som var rektor på Arendal gymnas og en kort periode byens ordfører.

I 1973 stiftet Anders Lange partiet som senere ble kjent som Fremskrittspartiet (FrP). Lange var på det tidspunktet erklært tilhenger av apartheidsystemet i Sør-Afrika. Arne Myrdal ga sin støtte til det nye partiet ved etableringen. Som Bjørndahl viser godt i sin bok, kom Myrdal til å bli en tradisjonsbærer for Ap-hatet.

I sin mest ekstreme form peker dette Ap-hatet framover mot massemorderen Anders Behring Breivik. Men det er ikke bare blant farlige høyreekstremister at vi finner dette tankegodset. Referanser til det fins også i populærkulturen og innenfor politikken. Terje Emberland, forsker ved HL-senteret, kaller dette konspirasjonssnakk. Det var lefling med dette som i 2018 førte til at daværende justisminister Sylvi Listhaug (FrP) måtte gå av etter å ha postet et Facebook-innlegg som påsto at Ap er mer opptatt av rettighetene til terrorister enn nasjonens sikkerhet.

Hva skjedde egentlig i Arendal?

Bjørndahls biografi er på sitt beste når den viser hvordan Myrdal greide å mobilisere et «lokalpatriotisk engasjement» blant arendalsungdom mot tilreisende blitzere og antirasister fra Oslo. Myrdal fikk innpass i skolene, der han møtte ungdommen direkte. Samtidig ble han et slags «fritidstilbud» for rotløse og eventyrlystne ungdommer. Men var denne støtten Myrdal opplevde fra ungdommer i distriktet bare et uttrykk for sosialt ungdomsopprør?

Problemet med en slik forklaring er at den leder oppmerksomheten bort fra det politiske og ideologiske. Bjørndahl argumenterer for at Myrdal var mot innvandring, men at han ikke var rasist. Visse passasjer er ren apologi. Tross alt advarte Myrdal mot «borgerkrig» og en utvikling som ville ende med «mørkhudede setesdøler». Den egentlige trusselen var ikke innvandrerne selv, mente Myrdal, men de «nasjonale forrædere». Bjørndahl vrir dette til å hevde at Myrdal ikke hadde noen ideologi, men kun søkte oppmerksomhet.

Om dette er det mer å si, og flere historier å fortelle. En storstilt muntlig minneinnsamling bør gjennomføres.

Behov for mer kunnskap

Studiet av Myrdal og FMI kan brukes som linse til å kikke både bakover og framover i historien. Her er et knippe aktuelle spørsmål og problemstillinger: Hva fins av arkivmateriale som kan kaste lys over denne delen av Arendals historie? Hvordan har lokale medier dekket dette sakskomplekset? På hvilken måte har denne historien preget livene til de som ble berørt av den? Hvordan har lokalsamfunnet håndtert den antidemokratiske utfordringen dette innebar? Hvordan har denne delen av historien blitt undervist om på skolen? Hva ble egentlig resultatet av den erklærte etableringen av Arendal som antirasistisk sone? Hvordan har organisasjoner og institusjoner engasjert seg? Hvem engasjerte seg mot FMI den gangen, og hvordan ligner dette engasjementet på antirasismen som kommer til uttrykk i kampen mot SIAN i dag? Og på hvilken måte er dette relevant i dag, for hvem og hvorfor?

Fra nåtid til framtid

Under markeringen av Holocaustdagen i Arendal for ett år siden opplevde jeg at det i en klasse var noen elever som åpent tilkjennega rasistiske og antisemittiske holdninger på en sjeldent frimodig måte. Det var frimodigheten som overrasket meg, og begrunnelsen: «Slik snakker vi hjemme hos oss, det er ikke noe galt med det». Dette er kun én referanse, men jeg har tross alt møtt mange tusen skoleelever, og har aldri hørt maken. Jeg vil ikke generalisere ut fra dette, bare forsiktig minne om at politiske erklæringer om rasismefri sone kan ha lite å stille opp mot betydningen av nære familierelasjoner og lokale gruppedynamikker.

Studier har vist at mange ungdommer i dag ikke ser på nazismen som spesielt tabubelagt lenger, noe som delvis kan forklares med at det begynner å bli lenge siden andre verdenskrig. Men det er ikke lenge siden 22. juli 2011 eller 10. august 2019.

Det er naivt på tro at svarene på dagens trusler ligger i en forståelse av Arne Myrdal. Men det er lite som er viktigere for et lokalsamfunn enn å forstå og reflektere rundt sin egen historie og mulighetene som ligger i framtida.

Litteratur 

- Gjermund Orrego Bjørndahl (2020). Arne Johannes Myrdal 1935-2007: et liv i kamp. Arendal: Gaveca forlag, 2020.
- Terje Emberland (2019). ‘Hat og del’: om Arbeiderpartiet, konspirasjonssnakk, subversjonsmyter og Sylvi Listhaug, i Arr 3/2019.
- Harald Klungtveit (2020). Nynazister blant oss: på innsiden av den nye høyreekstremismen. Kagge forlag.
- Jakob Aasland Ravndal (2020). Fra landssvik til «trollterror»: utviklingen i det norske høyreekstreme trusselbildet fra 1945 til 2019, i Nytt Norsk Tidsskrift 4/2020.