Med havet som fluktrute

Av Trond Bjerkås, førsteamanuensis i historie ved Universitetet i Agder og medforfatter av en kommende bok om Søgnes historie. Agderposten 19. juni 2021.

På 1700-tallet ga kysten mange agderfolk frihet til å unnslippe enevoldsstatens klamme hånd. Men frihet er ofte bare et annet ord for å ikke ha noe mer å tape.

En høstdag i 1799 snek Torkild Pedersen Tråne seg hjem til Søgne. Det var midt i november og han hadde vært i København, i Kongens by, men han hadde ikke oppnådd det han dro dit for. Nå var Torkild tilbake i Søgne, men han hadde ikke tenkt å bli der lenge. Tvert imot hadde han tenkt å forsvinne for godt. Han skulle bare hente noe, eller rettere sagt, noen. Hun het Karen, hun var 20 år og Torkilds stedatter - og hun ventet hans barn.

Disse omstendighetene gjorde at Torkild og Karen befant seg i en svært alvorlig situasjon. «Blodskam» kalte presten deres handlinger i sine rapporter til biskopen. Det var et fryktinngytende ord. I den lutherske enevoldsstaten som Norge tilhørte mellom 1660 og 1814, var blodskam, seksuell omgang mellom nære slektninger, den mest alvorlige forseelsen blant flere ulike kategorier av seksuallovbrudd, og det skulle straffes med døden.

Religiøs ensretting
Skal man bedømme enevoldsstaten etter lovverket som gjaldt, så var den et religiøst diktatur. Kun luthersk tro var akseptert, og i løpet av 1600-tallet hadde det blitt utviklet et lovverk sterkt inspirert av Moseloven. Straffene gikk i økende grad i retning av det som kalles lex talionis, det vil si at de skulle speile forbrytelsen de skulle bøte på. Øye for øye, tann for tann. Derfor skulle spottere få tungen skåret ut før de mistet hodet. Derfor skulle trollfolk brennes på bålet. I stadig økende grad ble også seksualiteten regulert rettslig med det gamle testamentet som rettesnor.

Mindre alvorlig enn blodskam, men langt mer utbredt, var såkalt leiermål, det vil si seksuell omgang før ekteskapet. I mange lokalsamfunn var leiermål langt på vei akseptert for trolovede ungdommer, selv om det var forbudt etter loven. Dermed kom også ofte bredt aksepterte folkelige normer i strid med myndighetenes krav.

Verre enn leiermål var hor, en kategori av forbrytelser som innebar at en eller begge parter var gift. Men ingenting var altså verre enn blodskam i det lutherske hierarkiet av seksualforbrytelser. I Christian den V. norske lov fra 1687 heter det at de skyldige skulle halshugges og deretter brennes på bålet. Selv om den siste posthume delen av straffen var gått ut av bruk på slutten av 1700-tallet, var faren for dødsdom reell for Torkild Tråne.

Karen, derimot, ser ut til å ha blitt betraktet som et offer av de kirkelige myndighetene som drøftet saken. Det vitner om kulturelle endringer gjennom 1700-tallet som gjør at lovverket alene ikke nødvendigvis gir det mest realistiske bildet av normer og kjønnsroller på den tiden. I økende grad kom rettspraksis og myndighetsutøvelse til å avvike fra den lutherske ortodoksiens krav. Når Karen var et offer, var det ikke først og fremst for en overgriper i rettslig forstand, men som offer for sitt kjønns svakhet og det motsatte kjønns listighet. Biskop Peder Hansen kommenterte i et brev til sognepresten i Søgne, Anders Friderichsen, med Karen i tankene: «Hvo veed ikke dette Kiøns Svaghed, naar saa haarde Angreb paa Dyd og Uskyldighed giøres.» Piken måtte derfor behandles «med Ømhed og Kierlighed», sognepresten måtte tale med henne «dog uden for haard Bebreidelse», dette til tross for at Karen ifølge sognepresten var frekk og selv ønsket å gifte seg med Torkild. Dette viser et ganske annet kvinnesyn enn lovtekstenes prat om horer og «berøgtede Quindfolk». Igjennom biskopens ord taler heller 1700-tallets opplysning, sentimentalitet og følsomhet, som fant helt nye måter å umyndiggjøre kvinner på.

«Vildfarende omkring» et sted over havet
Torkild hadde tidlig i oktober begitt seg til København for å søke om tillatelse for ekteskapet. Det var denne reisen han var kommet hjem fra i begynnelsen av november. Presten hadde bedt slektninger og venner holde et øye med Karen, for han fryktet at hun kunne finne på noe overilt. Og nå som Torkild var tilbake, fryktet han for hans innflytelse over henne. Og presten fikk rett i sine bekymringer. Torkild tok med seg Karen og forsvant. Vi kan se dem for oss der de tar seg ut til uthavna Ny-Hellesund, kanskje i ly av høstmørket. Der gikk de om bord i et svensk skip og slik rømte de. Sogneprest Friedrichsen noterte: «Således vandrer nu disse vildfarende omkring, som ulykkelige Offere for deres Lidenskaber.» Ifølge en senere opplysning skal de etter flukten ha oppholdt seg i Kragerø og Fredrikshavn.

Enten vi velger å se på Torkild og Karen som overgriper og offer eller som et ulykkelig, forfulgt par, er det klart at de benyttet seg av de fluktmulighetene kysten ga til å forsvinne. Ifølge sogneprestens egne beskrivelser var dette en frivillig handling fra begge sin side. De rodde ut til Ny-Hellesund, og der lå det skip fra andre land hvor det var lett å få skyss. Dermed var de borte, utenfor rekkevidde for rettsapparat og kirkelige formaninger.

I dette var de langt fra alene. I 1802 rømte 26 år gamle Christiane Elisabeth Jochumsdatter og mannen hennes, matrosen Petter Olsen, fra deres hjem i Ny-Hellesund, etter at hun hadde blitt dømt for hor. Christiane hadde blitt anmeldt av den nidkjære sogneprest Friderichsen etter at hun bar et «uekte» barn til dåpen og utla en tysk sjømann som barnefar. Hun ble dømt til «straff på ytterste formue», som etter en forordning fra 1743 betydde 1/10 av formuen.

Kysten var med andre ord fluktvei for mange som hadde grunn til å ønske seg vekk. Bare i det lille uthavnssamfunnet Ny-Hellesund var det opp mot 300 skipsanløp årlig i årene før Napoleonskrigene, så det var lett å få skyss hvis man først ville bort.

Sjøen hadde på den tiden vært fluktrute i lang tid. Etter en visitasreise i 1738, over 60 år før Torkild og Karen rømte, skrev Kristiansandsbiskopen Jakob Kiærup bekymret til sine overordnede i København:

«ved Søe-Kanterne her i Stiftet forefalder [det ofte], at besovede Qvindfolk, imod Tiiden, at de skal giøre Barsel, overfare med fremmede Skippere til Holland, England og andesteds, uden Pass, og ligesaa hjemkomme uden Pass og Beviis, hvor de have født deres børn, og hvo Barnefaderen ere […]»

Kristiansands stift, som Kiærup administrerte, dekket et område fra Rogaland til Telemark, en lang kystlinje med ofte svak myndighetskontroll og lett tilgang til kontinentet via Skagerak. Biskopens rapport avdekker en praksis hvor gravide ugifte kvinner tok seg til utlandet for å føde, for deretter å vende tilbake til bygda. Ifølge biskopen gjorde kvinnene dette for å unndra seg kirkens disiplin. Disse opplysningene reiser flere spørsmål. Én ting er hvem som hjalp kvinnene i barsel i utlandet. Oppsøkte de kanskje slektninger eller bekjente? Det er meget mulig. I denne perioden var det stor utvandring fra Agderkysten til steder som Holland.

I tillegg, hvordan ble kvinnene mottatt når de vendte tilbake? Og ikke minst, hadde de barna med seg tilbake? Hvis barna ble igjen i utlandet, var kvinnene villige til å betale en svært høy pris for å unndra seg øvrighetens straff. Men det var nok som oftest ikke tilfelle. Karen fra Tråne var for eksempel tilbake i Søgne med to «uekte» barn noen år etter flukten. Der giftet hun seg med en lokal gårdbruker, selv om sognepresten protesterte. Det var altså mulig for Karen å bli reintegrert i lokalsamfunnet etter flere år på rømmen på grunn av et tabubelagt lovbrudd. Torkild, derimot, forsvinner ut av historien den novemberdagen i 1799.

En reaksjon på økt kontroll
Kysten ga en vei ut. Besvangrede kvinner var ikke de eneste som prøvde å unnslippe prestens kontroll ved å stikke til havs. I den samme visitasrapporten fra 1738 skriver biskop Kiærup at mange som skulle konfirmeres, særlig unge gutter, dro med fremmede skippere til England, Holland, Frankrike og andre steder, for å slippe konfirmasjonsundervisningen.

Dette var i perioden for den såkalte statspietismen. To år tidligere, i 1736, hadde det kommet en ny konfirmasjonsforordning, som gjorde konfirmasjon obligatorisk. Konfirmasjonen var inngangsporten til voksenlivet, til å kunne motta nattverd, til mulighetene for å gifte seg og for å skaffe seg en gård. Og kunnskapskravene var i ferd med å bli høyere. Guttene som reiste ut, forsøkte å lure det statspietistiske systemet. Når de kom tilbake til Norge, påsto de at de hadde mottatt opplæring i utenlandske lutherske kirker, og dermed ikke trengte konfirmasjonsundervisning hjemme – «skiønt de endnu ere meget vankundige», som biskopen skrev i sin rapport.

Biskopen ba derfor kongen om å forby skippere å ta ukonfirmerte gutter om bord på skip og at ingen måtte få reise ut uten attest fra presten. Dette var et ankepunkt mot både kvinnene og guttene, at de reiste uten reisepass eller attest.

I likhet med mange av kvinnene, kom også guttene tilbake. Et fellestrekk er at hensikten ikke var å bli borte for alltid, men å være fraværende på strategisk viktige tidspunkter, da staten og kirken hadde en særlig interesse i å kontrollere og registrere menneskenes handlinger og kunnskaper. Tolket vidt, kan disse praksisene sees på som ledd i et folkelig system for å unnslippe kirkens og statens kontroll, i en periode da statens ambisjoner om kontroll over undersåttenes kropper og sinn var økende.

Den lette tilgangen til havet vanskeliggjorde enevoldsstatens kontrollambisjoner. Sjøen var en naturlig ferdselsvei som bandt kystfolk sammen over landegrenser og på tvers av regimer og religiøs tilhørighet. Kystfolk i ulike stater utgjorde slik et fellesskap som er lett å glemme når vi betrakter fortiden fra den senere nasjonalstatens perspektiv. Midlertidige opphold over havet var en utbredt erfaring, enten man var skipper, matros eller flyktning fra lovens lange arm.

Kilder
Riksarkivet: Generalkirkeinspeksjonskollegiet; Visitasrapporter.
Statsarkivet i Kristiansand: arkivet etter biskopen i Kristiansand.