Zacharias Allewelt – kinafarer og slavekaptein

Av Gunnar Molden, historiker, Tromøy. Agderposten 11. desember 2021.

Blant nordmenn som var med på å bemanne de dansk norske slaveskipene, finner vi Zacharias Allewelt, «Kinakapteinen» med tilknytning til Neskilen og Merdø.

I perioden 1670 til 1804 ble det fraktet 110.000 slavegjorte mennesker fra Afrika til Amerika, på skip som hørte hjemme i det dansk-norske kongeriket. Så å si alle skip som deltok i denne transporten tilhørte et kompani som holdt til i København og som hadde enerett på slavehandelen i Danmark-Norge. De som bemannet disse skipene var et «blandet selskap», men i mannskapslistene finner vi jevnlig nordmenn som gikk i kompaniets tjeneste i kortere eller lengre tid.

En av disse var Zacharias Allewelt, «Kinakapteinen» som eide hus på Merdø – det huset hvor Merdø-museet holder til i dag – og som var gift med Gjertrud Andersdatter Dahll fra Neskilen. Allewelt hadde tilknytning til Bergen og bodde ved sin død i København, men hadde også tilhold i Arendals omegn i perioder. I 1728 ble det opplyst i skiftet etter foreldrene at sønnen Zacharias var bosatt i Neskilen ved Arendal.

Pionér i Kinafarten
Allewelt trekkes ofte fram som en av pionerene i den dansk-norske kinafarten, som ble innledet på 1730-tallet. Før sin død i 1744 rakk Allewelt å gjøre fem reiser fram og tilbake til Kanton, de fire siste som kaptein på skipene «Kongen af Danmark» og «Dronningen af Danmark».

Men før han dro ut på den første reisa til Asia – i 1734 – hadde Allewelt vært på seks reiser til «Guinea og Vestindien», som han opplyste da han ba om å bli utnevnt til kaptein på slaveskipet «Christiansborg», i en søknad datert Arendal 1730.

«Guinea» ble brukt som betegnelse på den delen av Vest-Afrika, hvor så å si all dansk-norsk slavehandel foregikk på denne tida. Sentrum for virksomheten var fortet Christiansborg, som i nyere tid har vært brukt som presidentpalass i Ghana. Med «Vestindien» siktet man allment til det vi kaller Amerika, eller mer spesifikt til Karibia, hvor Danmark-Norge – i Allewelts fartstid – hadde to besittelser hvor det foregikk plantasjedrift basert på slaveri, nemlig øyene St. Thomas og St. Jan.

Afrika – Karibia
I arkivet etter «Vestindisk-Guineisk Kompani» finner vi Allewelts navn i flere mannskapslister.

I 1704 er han oppført som oppløper på skipet «Fredericus Quartus», som på dette tidspunktet var i ferd med å bli gjort klar for ei direktereise til St. Thomas. Som oppløper var han nesten nederst på rangstigen og hyra var beskjeden, bare én riksdaler i måneden.

I 1722 er han oppført som understyrmann på skipet «Christiansborg», som gjorde seg klar til å foreta en «triangelreise», det vil si at de først skulle gå til Afrika for å ta om bord slaver som i neste omgang skulle fraktes til Karibia.

I et rettsforhør opplyste dessuten Allewelt selv at han hadde vært på reise på Afrika-kysten i 1709, med skipet «Gyldenløve».

På minst to av reisene til «Guinea og Vestindien», var Allewelt direkte involvert i frakten av slaver, som styrmann på skipet «Christiansborg» 1722–25 og som kaptein på galioten «Den unge Jomfru» 1725–28.

«Den unge Jomfru»
I det sistnevnte tilfellet hadde Allewelt også en rolle som oppkjøper av slaver på Afrika-kysten. Dette henger sammen med at «Den unge Jomfru» var tiltenkt en annen rolle enn det som var vanlig i den typiske trekantfarten som vi kjenner så godt fra Hartvig Dannevigs og Leif Svalesens bøker om «Fredensborg» og fra «Slavegjort»-utstillingen på KUBEN i Arendal.

Når skipet kom fram til Afrika skulle det så lenge som mulig seile omkring på kysten, for å drive oppkjøp av slaver, elfenben og annet. Det som var innkjøpt skulle så fraktes til Christiansborg, hvor «varene» skulle tas om bord i slaveskip og fraktes videre til Karibia.

Da Allewelt ble utnevnt til kaptein på galioten i 1725, var planen at fartøyet skulle oppholde seg på Afrika-kysten i to og et halvt år. «Den unge Jomfru» må ha vært atskillig mindre enn de skipene som gikk i trekantfarten. Ifølge lista som ble satt opp ved avgangen fra København, utgjorde offiserer og mannskap tretten personer. Dersom det passet sånn, var det meningen at fartøyet skulle returnere via St. Thomas, og da med så mange slaver om bord som mulig.

Gift i Tromøy kirke
8. januar 1726 var «Den unge Jomfru» endelig framme ved fortet Christiansborg. I et brev fra kompaniledelsen i København, kan vi lese at de syntes det hadde tatt lang tid, men at de hadde slått seg til ro med «at ingen uden Vinden og Seyladsen derfor kand beskyldes».

Skal tro om ledelsen hadde vist det samme storsinnet om de hadde visst at Allewelt hadde benyttet utreisa til å gjøre et stopp ved Arendal for å gifte seg! Under forutsetning av at han var til stede i sitt eget bryllup, ser det nemlig ut til å ha vært tilfellet. Den 30. august 1725 er vielsen til Zacharias Allewelt og Gjertrud Andersdatter Dahll innført i kirkeboka for Tromøy sogn (folk som bodde i Neskilen hørte til dette kirkesognet). Fjorten dager tidligere hadde «Den unge Jomfru» forlatt Helsingør for å begi seg til Afrika.

Vi kan uansett konstatere at Allewelt var nyutnevnt slavekaptein – underveis til Afrika – da han ble gift. Og det nybakte ekteparet må ha vært innforstått med at det kunne bli lenge til de fikk se hverandre igjen.

På Afrikakysten
Etter ankomsten til Afrika ble «Den unge Jomfru», som planlagt, brukt til å foreta reiser opp og ned på kysten. Ifølge en «Ordre og Instruction for Skipper Zacharias Allewelt», datert 21. februar 1726, skulle galioten seile til Qvitta (Keta) og andre steder for å kjøpe slaver, elfenben og annet. Det var Allewelt som hadde ansvaret for handelen, men han fikk med seg en person fra fortet som assistent.

I instruksen ble det presisert at man måtte være nøye med «kvalitetsvurderingene». Når det gjaldt slaver, måtte man ikke kjøpe de som var gamle, syke og svake, eller hadde «filede Tænder». Prisen måtte stå i forhold til alder og tilstand. «En god ung og anseelig Mandslave», som det står, kunne man betale 76 riksdaler for, men en som «allerede har Skieg» burde være fire riksdaler billigere. En kvinne med «staaende Bryster» kunne koste 44 riksdaler, men hvis hun hadde født barn gikk prisen ned til 40 riksdaler.

I instruksen kommer det også fram at galioten skulle ta med seg noen slaver fra fortet, med tanke på å bruke dem som byttemidler i handelen. Hvis Allewelt fikk problemer med å få avsatt de andre varene de hadde med seg, skulle de dra til Fida (Ouidah) og bytte slavene mot gull og tobakk.

Krigføring og forsyningsproblemer
«Den unge Jomfru» gjennomførte flere lignende oppkjøpsturer i løpet av Afrika-oppholdet, som varte i overkant av et og et halvt år. Men resultatet av reisene var ikke alltid i tråd med de forhåpningene kompaniledelsen i København hadde hatt, da galioten ble kjøpt inn og gjort klar til utreisa.

I februar 1727 ble det rapportert fra Christiansborg at Allewelt «aldeles ingen Slaver» hadde fått på ei reise til området ved Qvitta. Årsaken til dette ble sagt å være at det var utbrutt krig i nærområdet, noe som på kort sikt skapte problemer for slavehandelen. At krigføringen på lengre sikt kunne være en fordel for handelen, ble nevnt ved samme anledning.

I kompaniarkivet finner vi et brev fra Allewelt, skrevet ombord i galioten og datert 4. mars 1727, hvor han forteller om sine bestrebelser på å gjøre «nogen profitabel Tieneste» for kompaniet. Han beklaget at handelen ikke hadde vært like vellykket hele tida, men framhevet også at han på ei av reisene hadde kjøpt 106 slaver, som «synderlig» hadde bidratt til at skipet «Haabets Galley» hadde kunnet forlate Afrika med en slavelast. Man får inntrykk av at Allewelt følte behov for å forsvare seg mot mulige påstander om at han ikke hadde vært flink nok som slavehandler.

Til Karibia
I brevet informerte Allewelt også om at «Den unge Jomfru» nå var blitt i så dårlig stand, at det var behov for reparasjoner. Derfor var det bestemt at fartøyet skulle sendes til St. Thomas «med saa mange Slaver som ieg kand føre».

Det kom til å drøye ei stund, men den 11. september 1727 kunne «Den unge Jomfru» sette kursen mot vest, med 47 slavegjorte afrikanere om bord. Ledelsen ved Christiansborg noterte ved avgangen: «... vi haaber med Slaverne kand giøres et godt Marchet [salg], om Gud give Lyche, de maatte saa friske overkomme [til St. Thomas] som de nu ere, og her er indkjøbt».

I kildene er skipets mangel på vanntønner nevnt som begrunnelse for at man «bare» hadde med seg 47 slaver på denne reisa (ledelsen hadde kalkulert med 100). Trivielle ting som dette kunne innimellom føre til tap for kompaniet, som alltid ønsket å utnytte lastekapasiteten maksimalt.

Det er grunn til å tro at fra et «forretningsmessig» synspunkt, hadde ikke «Den unge Jomfru» helt innfridd de forventningene kompaniledelsen hadde hatt. Sånn sett ble heller ikke avslutningen på reisa noen suksess. Da galioten kom fram til St. Thomas var den i så dårlig stand at den rett og slett måtte kondemneres. De 32 slavene som hadde overlevd overfarten ble nå solgt (som vanlig var det mange som hadde dødd underveis).

I Arendal
Mer enn tre år etter at han hadde forlatt København, og nesten like lenge etter vielsen i Tromøy kirke, vendte Allewelt tilbake fra denne reisa. I løpet av denne perioden hadde han hatt erfaringer og opplevelser med mange sider ved slavehandelen, noe som innebar at han utmerket godt visste hva som foregikk. Vi kan lure på hva slags tanker han gjorde seg om det han hadde vært med på, observert og opplevd. Når det gjelder sånne spørsmål er det lite å hente i kompaniarkivets dokumenter og protokoller.

Det vi kan konstatere er at han neppe hadde sterke motforestillinger når det gjaldt å fortsette karrieren i kompaniets tjeneste. Et og et halvt år senere var han klar for nye oppdrag. Nå ville han gjerne bli kaptein på et «ordentlig» slaveskip.

Den 4. februar 1730 skrev Allewelt, som da befant seg i Arendal, en søknad om å bli utnevnt til kaptein på slaveskipet «Christiansborg». Han opplyste at han hadde fått vite – «af Skibe som er kommen fra Kiøbenhavn» – at skipet var i ferd med å bli gjort klar for ei ny reise til St. Thomas.

Han presenterte sin egen kompetanse på denne måten: «Saasom det er de Høye Herrer vel bekient, dend suare [vanskelige] Reise jeg hafde med Galioten Unge Jomfru, som var dend siette Reise paa Guinea og Vestindien, saa ieg er Farvandet nok bekient ...»

Kjent i farvannet
«Christiansborg» var det samme skipet Allewelt hadde seilt med i årene 1722–25. Også den gangen hadde han vært med på å frakte slavegjorte mennesker fra Afrika til Amerika.

Også denne reisa hadde vært en langvarig affære. Skipet forlot Helsingør i januar 1723 og var ikke hjemme igjen før på vårparten 1725. På ut- og hjemreise hadde de måttet søke nødhavn både i Norge og på Færøyene. Da skipet endelig kom tilbake til København, etter å ha fraktet 416 slavegjorte mennesker fra Afrika til Karibia (av disse døde 65 under overfarten), ble det gjennomført forhør for å finne ut hva som var årsak til forsinkelsene.

Det var under disse forhørene at Allewelt opplyste at han i 1709 hadde vært ombord i skipet «Gyldenløve» på Afrika-kysten. Et av spørsmålene som ble stilt til kapteinen og styrmennene dreide seg om hvorfor de ikke hadde søkt havn på øya St. Jago for å skaffe seg forsyninger. I sin forklaring fortalte Allewelt at det var han «bekjent» at det på dette stedet pleide å oppholde seg «Tyrker» (det må være snakk om nord-afrikanske kaperfartøyer) og at han i 1709 hadde sett to sånne skip ligge der. Et lite eksempel på hva det betydde når Allewelt skrev at han var blitt «Farvandet nok bekient».

Sjøkaptein på Kanton
Allewelt fikk ikke kapteinsstillingen på «Christiansborg» og reisa med «Den unge Jomfru» var sannsynligvis det siste oppdraget han hadde i tjeneste for kompaniet som hadde monopol på den dansk-norske slavehandelen. Etter dette gjennomførte han fem reiser fram og tilbake til Kina, før han døde i København i 1744.

Ved begravelsen ble han utelukkende minnet som «Søe-Capitain paa Canton i China». I minnediktene som ble trykt for anledningen, ble han hyllet som et dydsmønster og et kristent forbilde. Hans erfaringer fra slavehandelen ble overhodet ikke omtalt.

Jeg er fullstendig klar over at det var få mennesker som på denne tida så noe motsetningsforhold mellom kristendommen og slavehandelen. Allikevel er det vanskelig å lese disse diktene nå, uten å tenke at det er rart å se en mann som deltok i slavehandelen bli omtalt på denne måten.

Det er også rart å lese dokumentene i kompaniarkivet, som konsekvent omtaler slavegjorte mennesker som «varer» og «last». Dessuten er det vanskelig å ikke reagere på at man jevnlig ber om Guds velsignelse for et vellykket kjøp eller et vellykket salg – av mennesker.

Del av vår historie
Den transatlantiske slavehandelen er blitt karakterisert som en forbrytelse mot menneskeheten, på linje med jødeutryddelsen under andre verdenskrig. Selv om det er ei stund siden dette foregikk, er vi nødt til å forholde oss til at denne virksomheten også er en del av vår historie.

Som eksempelet Allewelt viser: slavefarten var et av alternativene for en nordmann som ville gjøre karriere på sjøen på 1700-tallet. En god del nordmenn tok hyre på skip som tilhørte «Vestindisk-Guineisk Kompani» og andre slavekompanier.

Hvor stor andel nordmenn det var på slaveskipene er ennå ikke ordentlig kartlagt. Når vi går igjennom de bevarte mannskapslistene kan vi konstatere at de jevnlig er representert, fordi føde- eller bostedet i noen tilfeller er blitt føyd til når navnet oppgis. Men i veldig mange tilfeller står det bare noe a la «Ole Olsen» eller «Niels Nielsen».

En person som var dreng på slaveskipet «Christian Qvintus», omtrent samtidig med at Allewelt var oppløper på «Fredericus Quartus», het for eksempel Peter Johansen. Hadde ikke skriveren føyd til «Wessel», hadde det vært vanskelig å gjette seg til at det faktisk dreier seg om «sjøhelten» Peter Wessel Tordenskiold, som i likhet med Zacharias Allewelt brukte «Vestindisk-Guineisk Kompani» som springbrett i karrieren (i Tordenskiolds tilfelle var det snakk om én tur).

Kilder
Arkivet til «Vestindisk-Guineisk Kompagni», som er tilgjengelig på nettportalen «Arkivalieronline» (Rigsarkivet, Danmark).