Julekveld på et vrak i Atlanteren

Av Gunnar Molden, historiker, Tromøy. Agderposten 30. desember 2023.

Desember 1892. Arendalsskipet «Saranak» drev omkring i Atlanteren, uten master og seil. Det var vinter med stormvær og isende kulde. Julaftensmåltidet besto av et lite stykke rått gåsekjøtt og et glass vann. Håpet om å bli reddet hang i en tynn tråd.  

12. desember 1892 hadde «Saranak» forlatt havnebyen Sheet Harbour, i nærheten av Halifax på Nova Scotia. Skipet var lastet med trelast som skulle til et sted i nærheten av Liverpool i England. Da de forlot Canada var værforholdene gunstige, men etter at de hadde vært underveis ei ukes tid begynte det å blåse kraftig opp. 

21. desember var det «voldsom Storm og fryktelig oprørt Hav» og skipet måtte redusere seilføringen og brukte olje for å dempe bølgene. I løpet av dagen økte vinden til orkans styrke og plutselig begynte skipet å krenge. Før de fikk kappet riggen, kantret skipet og voldsomme bølger brøt inn over dekket. Mannskapet ble kastet omkring, en av dem forsvant i havet, men resten fikk klamret seg fast.  

Da skipet rettet seg opp igjen var det et hjelpeløst vrak og fullt av vann. Det meste av riggen, kahytten og ruffen var blitt skylt over bord og deler av lasta lå hulter til bulter på dekket.

Tre gjess på deling
Mannskapet samlet seg i et lite rom foran på skipet, hvor det så vidt var plass. De trykket seg sammen, kalde og gjennombløte. 

Her oppholdt de seg mens stormen raste i dagevis etterpå. Det meste av klær og proviant var forsvunnet. De fant noen bokser som de trodde inneholdt hermetisert kjøtt, men som viste seg å inneholde maling. 

Det eneste spiselige var tre gjess, som hadde vært beregnet som julemat og som nå skulle deles på elleve mann på ubestemt tid. Drikke skaffet de seg ved å samle regnvann.

Julaften kunne de skimte lanterna på et skip, men de var ikke i stand til å oppnå kontakt. Denne dagen dreide samtalen seg om familie og kjente som nå feiret jula hjemme i Norge. De sang «Vår Gud han er så fast en borg» og takket Gud for at de fortsatt var i live. 

De fortsatte å spise sin tildelte andel av gåsekjøttet – en liten bit om morgenen, litt av innvollene til kvelds. De speidet forgjeves etter muligheter for redning, men det så ikke lyst ut. Akterenden begynte å brytes i stykker. 30. januar var det bare ei halv gås igjen og matrasjonen måtte reduseres.

Nyttårsmirakelet
Det jeg har fortalt her, er en gjengivelse av det kapteinen, Bendix Mortensen fra Rægevig på Tromøya, skrev i en avisartikkel i «Vestlandske Tidende» 22. januar 1893. 

Sånn beskrev han stemningen da det nærmet seg årsskiftet og de ennå ikke hadde sett noe tegn på at de ville bli reddet:

«Haabet ... blev svagere, Kræfterne aftog og vi raabte til Herren i vor Nød ... Nogen Klage hørtes ikke, og især de sidste Dage fik vi Naade til mere og mere at hengive os i Herrens Vilje».

Så kom nyttårsaften og da skjedde det utrolige. Plutselig fikk de øye på et skip som nærmet seg. Det ble sendt en pram over til vraket og i tre vendinger ble mannskapet brakt i sikkerhet. Skipet som hadde kommet til unnsetning viste seg å være barken «Henrik Ibsen», fra Tvedestrand! 

«Da vi alle var om bord ... faldt vi ... paa Knæ og takkede Herren for hans vidunderlige Frelse». Med disse ordene avsluttet Mortensen sin beretning om det som etter hans oppfatning hadde vært en «Underfuld» – en mirakuløs – redning.  

Unge døde
Det er ikke vanskelig å forstå at man kunne bli religiøs av å ha vært i naturkreftenes vold på denne måten – og kommet seg levende fra det. 

En person med svakere gudstro ville kanskje ha tolket det på en annen måte. Hva med han som var blitt skylt over bord? Mortensen nevner også at to av mannskapet på «Henrik Ibsen» var omkommet i det samme stormværet. For de nærmeste til disse tre personene var dette en fryktelig tragedie.

De to som omkom på «Henrik Ibsen» var Johan Wilhelm Eskildsen og Ole Bøe, fra Tvedestrand og Holt. Den første hadde bare så vidt rukket å bli konfirmert, den andre var midt i tyveårene, og hadde forsørgeransvar for mora, kona og ei datter. 

Johan Eskildsen var onkel til flosta- og tvedestrandshistorikeren Sigrid E. Nilsen. I  boka om «Familiene Eskildsen i Tvedestrand» har hun fortalt om onkelens skjebne:

«Han gikk til sjøs som 15-åring ... Juledag 1892 ble han slått over bord og forsvant i Atlanterhavet. – For bestemor og bestefar var dette et slag. Bestefar ville ha hatt ham til hjelp i trykkeriet, men gutten ville til sjøs og fikk lov å prøve seg».

Det er ikke helt riktig at Johan ble «slått over bord», men det var det som ble opplyst i avisene som brakte nyheten. Men det fins en øyenvitneskildring, skrevet kort tid etter at begivenhetene fant sted, og her får vi vite «hva som egentlig hadde skjedd». 

Om bord i tvedestrandsskipet 
Like etter at de var kommet vel fram til England, sendte nemlig en av besetningen på «Henrik Ibsen» et brev hjem til mora si, som inneholdt en beretning om alt det mirakuløse og tragiske han hadde opplevd. Frits Brahde var fra Bornholm og ble senere lærer i Randers, men i 1891 hadde han tatt hyre på et tvedestrandsskip. 

I brevet, som er gjengitt på ei slektsside på nettet, forteller Brahde at de hadde blitt overrasket av uvær på selveste julaften. Det måtte være to mann til rors og skipet gikk «for Stumpen og rebet Fok». 

«Søen gik ... kolossal» og det var «et storartet Syn». Neste dag – juledagen – var det fortsatt uvær og da skjedde det som var så ille at Brahde sa det var det sørgeligste han hadde opplevd.

Mens han lå og sov på frivakta ble det ropt «Alle Mand på Dæk». Roret og styringen var slått i stykker og to mann drept. Brahde kom seg på dekk, uten oljetøy og alt var kaos. Malerpotter, trelast og restene av roret fløt omkring. Og midt i alt dette så han Johan ligge, i ferd med å dø, med knust hode.

«Stakkel, han var dog vist ikke ganske død i det Øjeblik, thi jeg syntes, jeg så ham røre sig», skrev Brahde. Men ingen kunne hjelpe, først måtte de berge skuta.

Senere fikk Brahde øye på liket av Ole Bø. «Aa du skulde blot vide, hvilken Stemning man kommer i ved at se sine Kammerater ligge livløse og blodige». 

Det som hadde skjedd var at en kjempestor bølge hadde veltet inn over akterenden av skipet og knust styrhuset, hvor de to ungdommene hadde befunnet seg.

Kastet på havet
Allerede samme kveld var det «begravelse» for de omkomne, som var sydd inn i lerret og med jernvekter bundet til føttene. Det ble sunget en salme, kapteinen leste noen ord og så ble de to likene kastet på havet.

«Vi stode med blottede Hoveder, og så ud over Rækken, det var Solnedgang, alle græd, ja vi kunde næsten ikke få Ordene frem, og da ... vi så dem med et Plask glide ud i det dybe, klare Vand, ... o, da følte jeg mig greben av en slig vemodig og andagtsfuld Følelse, hvis Lige jeg aldrig har kjendt».

Også hos Brahde førte det som hadde skjedd til religiøse refleksjoner. Han hadde fått en kraftig påminnelse om «Menneskelivets Skrøbelighed» og han tenkte at «der findes sikkert ingen anden Livsstilling, som i højere Grad behøver Religionens Trøst end denne [å være sjømann]». 

Brahde skildrer så hvordan de fortsatte reisa, nedtrykte og mismodige, og med angst for hva som kunne skje. Men «Sømanden har et let Sind», skriver han, og snart ble forholdene normalisert, selv om det var tunge tak siden de nå var to mann mindre til å dele på oppgavene.

Brahde sto selv ved roret, nyttårsaften, da et «underlig» skip kom til syne. Snart så de elleve mann som klynget seg til et gangspill. Etter tre turer med prammen var mennene brakt om bord i «Henrik Ibsen». Vi kan vel alle tenke oss overraskelsen da det gikk opp for mannskapene at det var to skip fra Aust-Agder som hadde møtt hverandre midt i Atlanterhavet. 

Mirakel og tragedie
Mannskapet på «Saranak» fikk nå varme klær, og mat – «de stakkels Fyre vare sultne som Ulve». Brahde beskrev hvordan begge skipsmannskapene falt på kne og «nedbad Guds Velsignelse over os og vort Skib». Med dobbelt mannskap ankom «Henrik Ibsen» Exmouth i Sør-England fjorten dager senere.

Det er rystende å lese disse beskrivelsene av de harde realitetene som var en del av sjøfolkenes hverdag. Det er god grunn til å tenke at sånne opplevelser var med på å skape grobunn for det spesielle kristendomsmønstret som ble etablert i Arendal og omegn i andre halvdel av 1800-tallet, med mange aktive frimenigheter og andre kristne foreninger.

Men vi kan ikke overse, at for tre personer og deres familier fikk ikke denne historien en lykkelig slutt. Tre unge menn ble brutalt revet bort. Historien er også en påminnelse om at mange mennesker og familier betalte en høy pris for den velstanden som ble skapt i seilskutetida.

Kilder
Avisartikler. Sigrid E. Nilsen, Familiene Eskildsen i Tvedestrand, 1997. «Skibsdrængens Fortælling», Brahde Familiy Tree (v/Per Brahde).