Da Gretchen Grimsgaard lærte Arendal å danse

Visste du at 29. april er den internasjonale dagen for dans? Du har kanskje sett markeringen av den norske versjonen, som kalles «Dansens dager», og som i Arendal i flere år har blitt feiret av Bølgen dansestudio, med stor utendørs oppvisning med dansere i alle aldre. Men Arendal har hatt mange ulike danseskoler, også lenge før den internasjonale Dansens Dag ble etablert av UNESCO i 1981. Hvor lærte man å danse i Arendal for 100 år siden?

Én av danseskolene som ble etablert på 1920-tallet og holdt koken særlig lenge, var «Fru Grimsgaards Danseskole». Dette navnet vekker fremdeles minner hos mange godt voksne arendalitter. Hvem var denne fru Grimsgaard, som i flere avisreportasjer for noen tiår tilbake hevdes å ha vært den som lærte Arendal å danse? Samtidig er dette historien om en driftig dame og om kvinnelig gründervirksomhet i en ellers svært så mannsdominert verden på begynnelsen av 1900-tallet.

Tøff og driftig
Anne Margrethe Huldt Ugland, med kallenavnet Gretchen, ble født i 1896 på Hisøy. Mye kunne sies om familien hennes, blant annet at hennes eldre bror Albert som voksen ble en viktig person for museet, det som i dag heter KUBEN. I motsetning til dette har lillesøster Gretchen satt preg på en mer immateriell del av byens kulturhistorie.

Omtalene av henne, og ikke minst hennes egen fremtoning i en rekke avisintervjuer, tegner et bilde av en tøff dame. Mor var gymnastikklærer og turninstruktør, og Gretchen ser ut til å ha tatt opp den spreke arven derifra. I et minneord i Agderposten den 2. februar 1991, skriver Didi Grimsgaard at Gretchen, som altså vokste opp på Hisøy, «var blant ‘gutta’ som svømte fra Kolbjørnsvik til Arendal når de ikke fikk båtskyss». Å vokse opp med to eldre brødre var kanskje også med på å herde henne. I et intervju i Porsgrunns Dagblad i 1981, i anledning 85-årsdagen, forteller hun selv at eldstebror Albert da hun var liten jente ga henne følgende karakteristikk: «Du er ikke pen, du ligner en abekatt!». Som eldre mintes hun at hun ble lei seg og begynte å «flebe», som det står i avisa. Men, sier hun: «[jeg] holdt straks opp. Det er nok sant. Jeg er nok fremdeles en abekatt». Et godt humør og pågangsmot virker å ha gjennomsyret hele livet hennes. Livsmottoet hennes skal ha vært: ta tingene som de kommer og «skitt au».

To ting som skulle komme til å prege livet til Gretchen, var dans og teater. Hun var aktiv på scenen i Comediehuset på Tyholmen fra hun var ganske liten. Hun debuterte som skuespiller der da hun var seks år, men var ikke fornøyd med at hun ikke ble sminket. Gretchen visste imidlertid råd, og sammen med en annen ung debutant, snek hun seg ut på kjøkkenet og smurte inn ansiktet med kaffegrut isteden. Hun stod også på scenen som voksen. Blant annet var hun en av skuespillerne da «Dilletantforestillingen», forløperen til vår tids «Granerevy», ble satt opp på Comediehuset i anledning Arendals 200-årsjubileum i 1923.

Viktig friår
Gretchen skal ha begynt å danse i 4-årsalderen, og fortsatte med det gjennom hele oppveksten. Hun var utvilsomt utstyrt med en sterk vilje og høye ambisjoner, men noen ganger er andre ting også styrende for valg av livsvei. For Gretchen var det paradoksalt nok problemer med migrene som bidro til å styre henne over mot en profesjonell dansekarriere, rett og slett fordi det tvang henne til å ta et friår etter middelskolen. Dette året brukte Gretchen på ballettskoler i Kristiania. Der fikk hun undervisning av blant andre en av de store norske koreografer og ballettdansere i denne perioden, Gyda Christensen (1872–1964). Christensen var blant annet leder for og instruktør ved Nationaltheatrets ballettskole da den ble opprettet i 1910.

Gretchen trivdes med friåret sitt og med danselivet i hovedstaden. Hun ønsket å utdanne seg videre innen dans i Wien. Men da satte far Christopher foten ned og beordret henne hjem til Arendal for å begynne på gymnaset. Kan hende hadde han ambisjoner om en mer akademisk karriere for datteren, all den tid det å ta artium var en forberedelse til videre studier. Å få gå på gymnaset var ingen selvfølge for jenter på denne tiden, og vitner om at Gretchen kom fra en privilegert familie. I 1915 var det kun 263 kvinner blant de 804 elevene som fullførte artium i Norge. Gretchen gjorde som faren ville. Hun reiste hjem til Arendal, gikk tre år på gymnaset og tok artium.

Men så snart hun kunne, reiste Gretchen tilbake til Kristiania og fortsatte sin danseutdannelse der. Blant andre gikk hun i lære hos en annen bauta fra den norske danse-historien, nemlig Inga Jacobi Grevenor (1891–1937), som drev sin egen ballettskole i Kristiania fra 1916. Men dans er så mangt. Fra å danse ballett, orienterte Gretchen seg etter hvert mer over mot selskapsdans. Den dansestilen lærte hun hos major Svae, også han med danseskole i Kristiania. Etter hvert dro Gretchen til London for videre utdannelse innen selskapsdans og danseundervisning.

Gründer i en brytningstid
Etter årene med danseutdannelse, vendte Gretchen hjem til Arendal, og i 1920 giftet hun seg med tollforvalter Carl Martin Lefebre Grimsgaard. De fikk etter hvert fire barn sammen. For mange kvinner på 1920-tallet, var ekteskap og barn ensbetydende med en tilværelse som hjemmeværende. Men, som Gretchen er et eksempel på, var det også mulig å kombinere familieliv med et yrke utenfor hjemmet. I 1888 ble det tillatt for gifte kvinner å drive næringsvirksomhet på samme måte som menn. Dette førte til en oppblomstring av kvinnelige gründere, og i 1900 var en av tre butikker her i landet eid og drevet av kvinner. Ofte var virksomhetene en slags forlengelse av ansvarsområder som tilhørte husmor-rollen, som klesbutikker, frisørsalonger og serveringssteder. Eller som for gründeren Gretchens del: danseskole.

Arbeidet med å «lære Arendal å danse» startet allerede i 1923. De første dansekursene Gretchen holdt her i byen, startet sannsynligvis i september det året. Da annonserte hun for kurs i moderne selskapsdans, og tilbød både barneparti, voksenparti og mosjonsparti. I tillegg underviste hun i «plastikk», et ukjent begrep for de fleste av oss, som betyr «kunsten å bevege seg harmonisk og vakkert». Og i 2024 er det 100 år siden begynnelsen på det som skulle bli en svært langvarig karriere som danseskoleinnehaver og -lærer. I avisannonser fra og med 1924, er «Fru Grimsgaards Danseskole» navnet hun opererer med. Gretchen fortsatte å lære arendalittene å danse gjennom 1930-tallet, og i tillegg holdt hun dansekurs i byene langs hele sørlandskysten, helt fra Mandal og til Risør.

Selv om Arendal var høyt elsket av Gretchen, måtte fødebyen etter hvert dele plassen i hennes hjerte med Porsgrunn. Dit flyttet hun i 1943, etter at mannen var blitt ansatt som tollforvalter der. Og i Porsgrunn skulle Gretchen sette minst like mange spor etter seg som i hjembyen lenger sør. Det var og i Porsgrunn hun fant mannen som flere tiår senere skulle overta danseskolen i Arendal etter henne, nemlig Finn Seeberg. Og som seg hør og bør for en driftig gründer; Gretchen startet selvsagt ballett- og danseskole i sin nye hjemby. Samtidig var hun stadig tilbake i Arendal og tilbød dansekurs der.

Lyseblå ballkjole
Gretchen holdt kontakten med sin fødeby også i sine eldre år. Så sent som i 1973, ved Arendals 250-årsjubileum, var fru Grimsgaard i sving som instruktør for unge dansere som skulle opptre. Da var hun 77 år gammel. Og det var ikke bare scenekunst hun engasjerte seg i. Hun delte interessen for historie med sin bror Albert. Samme år som 250-årsjubileet, var det ingen ringere enn fru Gretchen Grimsgaard og hennes bror fylkeskonservatoren som viste rundt da Porsgrunn Historielag skulle besøke Aust-Agder-Museet og Merdøgaard. Søskenparet Ugland var også aktive i en viktig lokal kampsak her i byen det året, nemlig kampen for å bevare trehusbebyggelsen på Tyholmen.

Gretchen Grimsgaard døde i 1991, 94 år gammel. Da hadde hun danset seg gjennom store deler av 1900-tallet, og i over 60 år livnært seg på sin store interesse. En gjenstand med tilknytning til hennes innholdsrike liv, befinner seg i KUBENs samling. Den lyseblå, korte ballkjolen fra ca. 1960 ble gitt museet som gave i 2014. Damen som ga oss den, passet heldigvis på å fortelle at hun hadde brukt den som niåring på ball ved nettopp «Fru Grimsgaards Danseskole». Denne lille opplysningen gjør at samme gjenstand kan kobles til, og fungere som illustrasjon på, ett kapittel av Arendals lange historie som danseby.

Litteratur
Agderposten
Porsgrunns Dagblad
Sånn var det 2008 (Årbok Arendal historielag)