Dødens hus på Svalbard

Av Yngve Schulstad Kristensen, arkivar og historiker, KUBEN. Agderposten 27. september 2024.

En sommerdag i 1873 gjorde kaptein Ole Barth Tellefsen fra Arendal en grusom oppdagelse. I et øde hus ved Isfjorden på Svalbard fant han 17 døde menn. Dødsårsaken forble et mysterium i 140 år.

De døde mennene i huset på Svalbard anses som en av de største norske tragedier i polarhistorien. Den har også fremstått som et mysterium. Hvordan kunne en gjeng med sterke og unge menn dø, mens de overvintret i et stort nybygget hus fylt med brensel og proviant?

En grufull oppdagelse
Sommeren 1873 var det klart for en ny fangstsesong på Svalbard. En av fangstskutene som reiste nordover var «Elida» av Bergen. Om bord var kaptein Ole Barth Tellefsen fra Arendal. I juni nådde de Isfjorden på Spitsbergen hvor de gikk i land for å jakte på Svalbardreinen.

Mandag 16. juni 1873 gjorde Tellefsen landgang ved Kapp Thordsen innerst i Isfjorden. Her skulle han sjekke tilstanden til sytten norske fangstmenn som hadde overvintret i det som senere ble kjent som «Svenskhuset». Da han ankom huset oppdaget han en presenning i snøen foran huset. Under presenningen fant han fem livløse kropper. 

Inngangsdøren på huset var låst og på døren var det festet en lapp som forbød adgang. Tellefsen kikket inn vinduene og synet sendte kuldegysninger nedover ryggen hans. Inne i huset kunne han skimte flere døde kropper. Han innså umiddelbart at han stod ovenfor en ufattelig tragedie.

Tellefsen trosset advarselen og brøt opp døren. Han ble møtt av en uutholdelig stank av død. Inne i huset fant han ti døde menn. De fleste lå i sengene sine. Unntaket var en død mann som satt på en kasse. Han var fullt påkledd og hadde votter på hendene. Tellefsen antok at mannen var den siste som hadde omkommet.

Tellefsen la samtidig merke til at mennene verken hadde manglet proviant eller brensel. Mens han romsterte rundt i det ille tilberedte huset klarte han ikke frigjøre seg fra tanken. Hva hadde egentlig skjedd her?

Fanget i isen
Historien starter høsten 1872 helt nord på Svalbard. Seks norske fangstskuter ble overrasket av en tidlig vinter og drivis. Skipene ble frosset inne og 58 fangstmenn stod overfor en livsfarlig overvintring. De hadde ventet for lenge på at hvalrossen skulle trekke på land, og nå måtte de kjempe for å overleve i det harde arktiske klimaet.

Skipene hadde forlatt Tromsø i mai. Om bord hadde de proviant for fem måneder, som nå var i ferd med å gå tom. Nordmennene var kun utstyrt for sommerfangst og hadde ikke rasjoner eller utstyr for å klare en overvintring. Situasjonen var prekær. De valgte å søke hjelp hos en polarforsker som oppholdt seg i området.

Adolf Nordenskiöld
Adolf Erik Nordenskiöld (1832–1901) var en finsk-svensk polarforsker og oppdagelsesreisende. I 1872 hadde han planlagt en ekspedisjon med mål om å bli førstemann på Nordpolen. I Mosselbukta helt nord på Spitsbergen hadde Nordenskiöld etablert en forskningsstasjon hvor ekspedisjonen kunne overvintre før ferden nordover.

I likhet med de norske fangstmennene ble Nordenskiölds ekspedisjon overrumplet av været. Begge ekspedisjonens forsyningsskip med mannskap frøys inne før de rakk å returnere til fastlandet. Det medførte at Nordenskiölds overvintringslag telte 66 mann, og ikke 28 som planlagt. Situasjonen ble kritisk da syv norske fangstmenn ankom den svenske ekspedisjonen for å be om proviant til de innefrosne nordmennene. Nordenskiöld forstod at han ikke hadde nok mat til alle, men foreslo en løsning. Han visste nemlig om et tomt hus fylt med mat og brensel.  

Huset på Kapp Thordsen 
I 1864 fant Nordenskiöld og svenske forskere koprolitt på Kapp Thordsen i Isfjorden. Koprolitt var fossil avføring som kunne brukes til gjødselproduksjon. Nordenskiöld så en økonomisk mulighet i å etablere en svensk koloni på Svalbard. I 1872 ble gruveselskapet «Isfjorden AB» stiftet, og en koloni på 27 personer, inkludert kvinner og barn, etablert på Kapp Thordsen.

Imidlertid viste stedet seg uegnet for gruvedrift på grunn av permafrost og dårlige havneforhold. Kolonien ble raskt oppløst, og alle forlot området i august 1872. De etterlot et stort nybygget hus, senere kjent som Svenskhuset, fylt med mat og brensel. Nybyggerne hadde ikke klart å ta med seg alle forsyningene for overvintringen, og valgte å etterlate hermetikk og tørrmat i huset.

Nordenskiöld tilbød seg å fø på to tredjedeler av de innefrosne nordmennene gjennom vinteren. De øvrige foreslo han at skulle ro ned til Isfjorden for å overvintre i huset på Kapp Thordsen. Distansen de skulle ro tilsvarte avstanden mellom Tromsø og Bodø. Nordmennene hadde i grunn ikke noe valg. Sytten karer ble plukket ut for den farefulle roturen. Alle var uten familie og de fleste var i 20-årene. En av dem var 23 år gamle Tønnes Gabriel Pedersen fra Vanse på Lista. 

Sørlending blant de utvalgte  
Tønnes Gabriel Pedersen kom fra gården Tjørve på Vanse.  Han hadde dratt til sjøs som matros og hadde flere sesonger bak seg på Ishavet. Pedersen var den eneste søringen blant de utvalgte til den farefulle roturen langs Svalbards vestkyst. De øvrige kom fra Nord-Norge. Den rutinerte Henrik Henriksen fra Balsfjord ble utpekt som ekspedisjonsleder. 52-åringen hadde tilbrakt det meste av livet som fangstmann.  

De dro i begynnelsen av oktober og nådde Kapp Thordsen etter en uke med strabasiøs roing i motvind og snødrev. Den 14. oktober kom de fram til det nybygde huset, som gjorde stort inntrykk på fangstmennene. Huset hadde flere oppholdsrom med ovner, et kjøkken i overetasjen, og et matlager fylt med mel, poteter, tørket frukt, tørrfisk, sukker, kjøtt, kaffe og hermetikk. Det var også rikelig med brensel, og de følte seg trygge mot sult og kulde.

Kom seg løs fra isen

Kontrasten til kameratene i nord var stor. Matlageret var nesten tomt, og planen var å dra sørover til Nordenskiölds leir. Plutselig snudde været. Drivisen ble presset nordover og fangstmennene klarte å få to skip løs fra isen. De seilte sørover, mens to menn ble igjen for å vokte de fire gjenværende skipene. De kom begge til å omkomme i den kalde og mørke Svalbardvinteren.

De to overfylte skutene prøvde å nå Kapp Thordsen for å ta med mennene i Svenskhuset, men drivis, motvind og hardt medtatte skip gjorde oppgaven umulig. Derimot klarte de med nød og neppe å komme seg over til fastlands-Norge. Flere unnsetningsekspedisjoner ble sendt av gårde for å redde mennene på Kapp Thordsen, men isforhold og værgudene gjorde at ingen av redningsaksjonene nådde frem. 

Fra himmel til helvete 
De første ukene på Kapp Thordsen føltes som ferie, med varme, rikelig med mat og tid til jakt. Men i november ble det for mørkt og kaldt for jakt. Mennene holdt seg inne i det varme huset mens de nøt det rike matlageret. De spiste mye ferskt kjøtt og hermetikk, og helsen var god. Det skulle endre seg kommende månedene. Overvintringen gikk fra et himmelsk ferieopphold til et smertefullt helvete.

Det første sykdomsvarselet ble notert i en dagbok datert 9. desember. «En av Mannskabet syk for 8 Dage siden». Etter hvert ble flere syke. Flere bokser hermetisert melk ble fortært trolig i håp om at det kunne være helsebringende. På julaften var nærmest alle syke. Sykdomsforløpet innbar store smerter og diaré.  I en dagbok ble det notert: «Sundhetstilstanden høyst daarlig, saagodt som alle Mand betagen af sykdommen». 

Sørlendingen døde først
De første dødsfallene skjedde 19. januar 1873. Det var sørlendingen Tønnes Gabriel Pedersen som gikk først.  Han hadde vært sengeliggende siden begynnelsen av måneden. I dagboken noterte en av fangstmennene at Pedersen «hjemkaldte Gud til sig i morges kl 3 ½ efter haard Sykdom». 

Samme dag døde ekspedisjonsleder Henrik Henriksen. Uvær forsinket begravelsen til de to. Dobbeltgraven ble plassert et stykke unna huset, muligens av frykt for smitte. Graven ble bare 20 centimeter dyp på grunn av permafrosten.

I begynnelsen av februar var bare tre menn friske. I midten av februar døde nok en mann av en «forfærdelig slem» sykdom. Deretter gikk det raskt nedover. Ved utgangen av mars var kun fem menn i live. De døde ble ikke lenger gravlagt. Trolig fordi de gjenlevende manglet krefter. Det er usikkert når den siste døde, men siste dagboknedtegnelse var 19. april. Da var tre menn fortsatt var i live. To måneder senere ankom kaptein Tellefsen «Dødens hus».

Lediggang og dovenskap 
Inntrykkene påvirket kaptein Tellefsen så sterkt at han ventet to dager før han og mannskapet på «Elida» returnerte for å begrave de døde. De femten omkomne ble lagt i en fellesgrav på 4x8 meter, noen fortsatt i sengene de ble funnet i. Klær og sengetøy ble også lagt i graven da dødsårsaken var ukjent og kunne være smittsom.

Kaptein Tellefsen og kaptein Fritz Mack fra Tromsø, som også hadde ankommet Kapp Thordsen, hadde egne teorier om hvorfor mennene omkom. Tellefsen skrev i dagboken at «lediggang har styrtet dem i graven», mens Mack fortalte avisen Tromsø Stiftstidene at dødsårsaken var «dovenskap og uforstand».

Dødsårsaken ble i sin samtid først tilskrevet latskap, noe som brakte skam over de etterlatte. Senere ble det rettet til skjørbuk, en fryktet kostholdsykdom. Det var først i 1907 at norske leger fastslo at sykdommen skyldtes mangel på C-vitamin. Før dette trodde man at fysisk aktivitet kunne forhindre sykdommen, noe som kan forklare hvorfor dovenskap og lediggang ble feilaktig ansett som årsaken til dødsfallene.

Forgiftet av hermetikkbokser
Det tok 140 år før dødsgåten ble løst og de sytten døde mennene fikk et bedre ettermæle. I 2012 utga historiker Kjell Kjær og overlege Ulf Aasebø en bok som belyste tragedien i Svenskhuset på nytt.

De avviste påstanden om at mennene hadde dødd av skjørbuk. Skjørbuk kan forebygges ved å spise frukt, ferskt kjøtt og skjørbuksurk. Mennene hadde inntatt ferskt kjøtt kort tid før de ble syke, og det tok vanligvis fire måneder med feilernæring for å utvikle skjørbuk. Forfatterne mente at mennene i Svenskhuset hadde død som følge av blyforgiftning. 

Hermetikk var en nyskapning på 1800-tallet som gjorde det lettere å ta med proviant på lange reiser. Imidlertid ble hermetikkbokser loddet med bly, som igjen kunne forurense innholdet, spesielt med «sur» mat som kjøtt og frukt. Særlig om maten ble oppvarmet i hermetikkboksen.  

Blyforgiftning kan være akutt, men opptrer ofte gradvis med uklare symptomer som forstoppelse, magesmerter og muskelsvakhet. Ved akutt blyforgiftning oppstår magekramper, oppkast, diare og etter hvert bevisstløshet og død.  

Åpnet gravene for å finne svar
Forfatterne Kjell Kjær og Ulf Aasebø ønsket å teste teorien om blyforgiftning. I 2008, etter mange byråkratiske utfordringer, fikk de lov til å åpne gravene på Kapp Thordsen for å ta prøver. De møtte imidlertid et etisk dilemma da de i fellesgraven fant kroppene frosset i permafrosten. Det var snakk om levninger og ikke skjeletter, noe som gjorde videre undersøkelser etisk uforsvarlig.  

I stedet ble dobbeltgraven hvor sørlendingen Tønnes Gabriel Pedersen og ekspedisjonsleder Henrik Henriksen var gravlagt undersøkt. Mennene var begravd i en grunnere grav. Her fant man knokler som ble sendt til analyse.  Prøvene viste at blyverdiene i mennenes knokler, samsvarte med akutt blyforgiftning.  

De fant også ut at hermetikkboksene som mennene hadde spist av inneholdt rikelig med bly. Mennene på Kapp Thordsen hadde trolig valgt å varme opp maten i hermetikkboksene, fremfor i kokekar.  Det medførte også at mer bly ble fordøyd med maten. 

Forfatterne konkluderte med at de sytten mennene i Svenskhuset trolig døde av blyforgiftning fra hermetisert mat. Noen døde raskt, som Tønnes Gabriel Pedersen, mens andre hadde en langsommere forgiftning, muligens på grunn av ulikt kosthold med varierende blyinnhold. Kjell Kjær og Ulf Aasebøs forskning rettet opp ettermælet til fangstmennene. 

Mennene døde fordi de ble forgiftet. Ikke fordi de var late. 

Kilder
Tellefsen, Ole Barth. Dagbok fra oppholdet på Svalbard sommeren 1873. Oppbevares på Norsk Polarinstitutt i Tromsø
Kjær, Kjell og Aasebø, Ulf. «Tragedien i Svenskhuset». Orkana forlag. 2012
Hauge, Odd Harald. «Polare tragedier – om mot, overmot og død». Gyldendal. 2019
Artikler fra Svalbardposten