El-frelst prest sjokkerte Øyestad og Vestre Moland

Terje Ellefsen, historiker ved Lillesand by- og sjøfartsmuseum. Agderposten 4. mai 2024.

Agder skal leve av strøm etter oljens tidsalder. Men elektrisiteten er ingen nykommer her i landsdelen. Nedenes amts eidsvollsmann, Hans Jacob Grøgaard fra Vestre Moland ved Lillesand, hadde mange talenter. Han var talefør, belest, musikalsk, pedagog, men også interessert i moderne vitenskap – og hva den kunne brukes til!

Den første elektrisiteten som ble temmet av det moderne mennesket, var statisk elektrisitet. Hånddrevne sveiveapparater som skapte statisk elektrisitet ved hjelp av friksjon var kjent allerede på 1600-tallet, såkalte elektrisermaskiner, men det var først i opplysningstiden at forskere begynte å undersøke elektrisiteten på en grundig måte. Da leidnerflasken ble oppfunnet i 1745, fikk man en gjenstand hvor strømmen kunne lagres – et batteri. Et av bruksområdene var innenfor medisinen, og elektroterapi ble populært i England fra andre halvdel av 1700-tallet. Fremgangsmåten var da omtrent slik: Sylinderne i elektrisermaskinen sveives mot lærputer, og den statiske elektrisiteten overføres derfra til en leidnerflaske. Deretter overføres ladningen til pasienten, som får et lite sjokk. Denne behandlingen ble brukt mot en rekke nevrologiske og psykiske plager. Engelske Edward Nairne (1749–1806) regnes som oppfinneren av den medisinske elektrisermaskinen. Forskning på elektrisitet var svært populært på denne tiden, og noen slike maskiner fant også veien til Norge. 

En skøyerprest?
Hans Jacob Grøgaard (1764–1836) var sogneprest til Vestre Moland med annekset Høvåg fra 1811, og er kanskje mest kjent for sitt opphold på Eidsvoll i 1814 og hans lærebøker (ABC i 1815, Læsebog for Børn i 1816), som var i bruk i stadig nye opplag i mange tiår. Tidligere hadde han vært kapellan i Øyestad sogn, og slekten kom fra Kristiansand, så han hadde sterk tilknytning til landsdelen. De lokale bøndene var på sin side litt skeptiske til sognepresten. Enkelte trodde han drev med svartekunster. Ifølge Olav Dahl, som har skrevet om dette, stammet denne frykten trolig fra «det faktum at Grøgaard i sin tidlige ungdom hadde lagt seg til en elektrisermaskin, som han i alle år vedble å eksperimentere med. Ja, han til og med brukte den til å helbrede en og annen av sine sognebarn i sygdomstilfeller.»

Dette må utvilsomt ha vært en lignende maskin som de jeg har omtalt ovenfor. Dahl konstaterer at en «en elektrisermaskin, som sprutet gnister og kunde faa smaa hyldemarvsmennesker til at danse o.s.v., maatte nødvendigvis paa den tid faa almuen til at korse sig av forbauselse». Hvis noen ikke skulle være kjent med hva hyldemarvsdukker er, så er det små figurer lagd av margen fra planten hyll, med en blyklump nederst som gjør at den alltid vil rette seg opp igjen når man forsøker å velte den.  Dahl mener også at Grøgaard må ha skjult vitenskapen bak teknologien og heller latt folket tro at djevelen sto bak:

«Fristelsen til at spille litt indiansk medicinmand har vel ogsaa ligget nær, da Grøgaard var en stor humorist, som sikkert mer end én gang har moret sig kostelig over sine troskyldige sognebørns forbauselse og uhyre respekt for de elektriske fænomener. At disse maatte skyldes Gammel-Erik selv – det har vel neppe de mest vantro tvilt om.»

Men de skriftlige kildene fra Grøgaards samtid peker nok i en annen retning; nemlig at han uttrykte en viss oppgitt frustrasjon over allmuens overtroiske idéer. Dette synet er blant annet brukt i litteraturen til en av Sørlandets mest kjente og kjære diktere.

Scotts tolkning
Gabriel Scott skriver nemlig om Grøgaard flere ganger, spesielt i romanen Storebror. Scott lar presten vise den nysgjerrige gutten Søren Røsnes et spesielt skrin. Presten forklarer at elektrisiteten er en naturkraft og slett ikke noe overnaturlig, men at apparatet gir en svak strøm som kan helbrede visse problemer. Allmuens overtro syns han mindre om:

«Det er den rene uvidenhet, den skjære og rene taabelighet, som ser nogen slags troldom i dette. Jeg har da ogsaa søkt at forklare det til dem, som iblandt har søkt min bistand og visselig ofte har erholdt hjælp for sine forskjellige manquementer – det later bare til, at det alt sammen har været forgjæves. Det er noget dypt nedstemmende i dette, jeg maa iblandt spørre mig selv om mit virke som prest i al denne tid har været saa ganske uten frukt? Her har jeg arbeidet paa almuens oplysning og kjæmpet mot overtro tidlig og sent – og saa skal jeg allikevel maatte høre av mine egne sognebørn at jeg selv driver den sorteste magi?»

Det er tydelig at Scott har kjent til Grøgaards syn på allmuens nesten overtroiske forbauselse. Romanen kom ut i 1934, så det er ikke utenkelig at Scott baserer avsnittet på meninger som fremkommer i Grøgaards egne skrifter. Her er nok Scott nærmere sannheten enn Dahl.

Oppfinner eller bare eier?
I Norsk biografisk leksikon heter det om Grøgaard at han var interessert i fysikk og matematikk, og at han «oppfant en elektrisk maskin, som han med hell anvendte på visse sykdommer.»

Siden slike apparater hadde eksistert ute i Europa fra midten av 1700-tallet, er det lite sannsynlig at Grøgaard oppfant noe slikt. Han kan selvfølgelig ha konstruert sin egen maskin, men teknologien var kjent i vitenskapelige kretser. Ellers vet vi at han var en meget belest mann som holdt seg godt orientert. Dessverre mistet han en større boksamling under en brann, så vi vet ikke nøyaktig hva han hadde lest; men vi vet at medisinske skrifter var sogneprestens yndlingslektyre. Hans interesse for medisin er tydelig; både som kapellan i Øyestad og sogneprest i Vestre Moland fikk han innført tvungen koppevaksinering, og sistnevnte sted fikk han også ansatt den første jordmoren – til allmuens store skepsis.

Men ikke alle Grøgaards medisinske eksperimenter var nødvendigvis solid vitenskap. I avisen Den Bergenske Merkur skriver nemlig Grøgaard i 1835 at han i årene rundt 1800 hadde brukt tjærevann på sine barn som kur, eller i det minste lindring, mot kopper (dette var før vaksinasjon ble kjent). Det gikk en koppeepidemi i Øyestad på den tiden. Tjærevannet ble oppfunnet av den irske biskop Berkley, og var tatt i bruk i Storbritannia. Ingrediensene var 6 potter (snaue 6 liter) vann blandet med 3 pund (omtrent 1,5 kilo) god tjære. Etter 48 timer skulle man la bunnfallet ligge, men helle tjærevannet på flasker. Det skulle drikkes et lite glass hver morgen og kveld. Ettersom Grøgaards barn overlevde koppene, lovpriste han remediet.  

Rykter alle veier
Da Grøgaard bodde på Karmøy på 1790-tallet, ble han for første gang kjent med elektrisermaskiner. Vi har en beretning fra Grøgaard selv i boken Archiv for Skolevæsenets og Oplysnings Udbredelse i Christiansands Stift, hvor han forteller om et ektepar som kom til Skudenes for å søke helbredelse. Mannen hadde en sykdom som kom og gikk, men han ville helst ikke si hva som var galt. Til slutt innrømmet han at han ble dårlig fordi han trodde at kona var utro! Han visste jo ikke hvordan dette fungerte, men trodde elektrisk behandling kunne gjøre ham frisk. Siden Grøgaard var bortreist akkurat da, sto svoger og Brevikskapellan Frederik Arentz Krog for arbeidet. Den syke bonden fikk ikke noen tilbakefall etter behandlingen, men Grøgaard forklarte senere sykdommen som hypokondri på grunn av tungsindighet – det var psykisk, ikke fysisk. «Men at Electriciteten undertiden kan helbrede Hypokondrie, er noksom bekjendt», skriver han avslutningsvis.

Eksperimenteringen fortsatte da Grøgaard studerte i Danmark, hvor forøvrig den tretten år yngre Hans Christian Ørsted senere skulle forske mye på elektrisitet og påvise at en elektrisk strøm omgir seg med et magnetisk felt. Interessen for elektrisitet var stor på denne tiden. Etter tiden i Danmark bodde Grøgaard i Øyestad sogn i årene 1797–1810. På denne tiden skal en kvinne ha kommet langveisfra for å få elektrisk behandling. I en fotnote til Archiv for Skolevæsenets og Oplysnings Udbredelse i Christiansands Stift, sier Grøgaard følgende:

 «Det har lykkedes mig, i adskillige Tilfælde at bevirke Helbredelse ved Electricite[t]. Dette; og det overnaturlige, som den Eenfoldige inbilder sig at finde i denne Naturkraft, har hos mange, uagtet alt hvad jeg har giort for at forebygge det, paadraget mig det Rygte, at jeg kan udrette adskillige overnaturlige Ting.»

Som vi ser, mislikte Grøgaard å bli betraktet som trollmann! Men det var tydelig at den mystiske maskinen hans ble kjent over store områder, og at folk trodde at den kunne hjelpe mot det meste.

I godt selskap
Grøgaard var ikke den eneste elektro-presten i landet. I avisen Bergens Adressecontoirs Efterretninger kunne man lørdag 10. januar 1807 lese om en fæl storm som hadde herjet prestegården til sogneprest Hertzberg i Kinsarvik i Hardanger 1. juledag. Han rapporterte blant annet:

«min gode Electricermaskine med alle Apparater [og] Alle mine andre ikke ubetydelige physiske Instrum[enter], alt i 20 Aar samlede, alt knuset.»

Et annet, litt senere eksempel finner vi i en auksjonsannonse i avisen Den Constitutionelle i 1836, hvor sogneprest Gottwalds «betydelige Bogsamling i flere Sprog og Videnskaber» selges, samt «en Boet tilhørende smuk Wienervogn med 2 nye pletterede Sæler og øvrigt Tilbehør samt en Electrisermaskine.»

Men elektrisermaskinene var ikke bare forbeholdt embetsstanden; en mangesyslende silhuettklipper lot sette inn en annonse i Bergens Adresse-Contoirs Efterretninger nr. 39 i 1799, hvor han tilbød personer av begge kjønn opplæring i dans eller fekting, samt at han «aftager Silhouetter paa Glas, med Marmor og Alabastes Grund, saa og forfærdiger jeg nye electricer Maskiner til forskjellige Priiser og reparerer gamle. August Paulson logerende hos Hr. Capt. Rasmus Svendsen i Mathisens Gaard.»

Elektrisermaskiner ble altså produsert og reparert i Norge på slutten av 1700-tallet. Som sagt er det uvisst hvor Grøgaards maskin kom fra, så det er en liten mulighet for at den ble laget i Bergen.

Teknologisk revolusjon
I 1822 fikk Grøgaard stillingen som prest til Nykirken i Bergen. Han levde resten av sitt liv der, men hva som skjedde med hans elektriske apparat er det neppe noen som vet. I andre halvdel av 1800-tallet ble lignende apparater masseprodusert, men i løpet av de hundre årene etter hans død gjennomgikk forskningen på elektrisitet en så enorm utvikling at maskinen hans unektelig fremstår som en primitiv levning fra en fjern fortid. Likevel er bruken av elektrosjokk fortsatt å finne i helsevesenet i dag – forskjellen er vel at vi vet atskillig mer om hvordan og hvorfor det fungerer. Trolldom er det i hvert fall ikke!

Kilder
Olav Dahl: «Hans Jacob Grøgaard». Aust-Agder-Arv 1963–1964.
Kjell-Arild Madssen: «Hans Jacob Grøgaard».  Norsk biografisk leksikon, 1999–2005.
«Anecdoter medeelt af Hr. J. Grøgaard, residerende Cappelan til Øiestad». Archiv for Skolevæsenets og Oplysnings Udbredelse i Christiansands Stift, 2/1803, s. 353 og 355.