Glemte krigsseilere i glemt krig

Av Bjørn Tore Rosendahl, historiker (PhD) og leder av Norsk senter for krigsseilerhistorie, ARKIVET freds- og menneskerettighetssenter. Agderposten 16. november 2024.

Krigsseilerne har de siste årene endelig fått den oppmerksomheten de fortjener, for både viktig og farefull innsats. Likevel glemmes ofte de mange norske sjøfolk som seilte i andre verdenskrig før 9. april 1940. Kanskje kan forliset til D/S Gimle fra Arendal hjelpe oss å huske?

I 2025 vil vi i Norge markere at det er 85 år siden landet ble okkupert av Nazi-Tyskland og 80 år siden frigjøringen i 1945. Her hjemme kan vi ofte glemme at andre verdenskrig startet i 1939, også for en stor gruppe nordmenn: sjøfolkene.

Storbritannia og Frankrike erklærte krig mot Tyskland, etter landets invasjon av Polen 1. september 1939. På landjorda brøt det imidlertid ikke ut store kamphandlinger, og dette ga opphavet til uttrykkene «Phoney War» (liksom-krig) på engelsk, «sitzkrieg» (sitte-ned-krig) på tysk og «den glemte krigen» på norsk.

Ute på havet var det derimot virkelig krig. Med verdens fjerde største handelsflåte satte dette norske skip og sjøfolk i en utsatt posisjon. Norges strategi ble nærmest den samme som under første verdenskrig. Da hadde landet erklært seg nøytralt, men lot en stor del av handelsflåten frakte varer for, til og fra Storbritannia. Dette gjorde at Norge senere ble kalt «den nøytrale allierte» under første verdenskrig. Det var også bakgrunnen for at så mange norske skip ble senket av tyske ubåter eller rammet av miner, og minst 2100 norske og utenlandske sjøfolk mistet livet i krigsforlis på norske skip.

Høsten 1939 var situasjonen ganske lik. Norge håpte nok en gang å unngå å bli trukket inn i den nye krigen på landjorda, mens sjøfolkene likevel ble mer og mer utsatt for tyske angrep. Først var det miner som utgjorde den største trusselen, men i desember 1939 starter ubåtangrepene for alvor. Totalt skulle nærmere 400 norske sjøfolk omkomme i krigsforlis før Norge ble okkupert 9. april 1940.

D/S Gimle av Arendal senkes
3. desember 1939 seilte D/S Gimle av Arendal, fra Hartlepool, sør for Newcastle, i retning Gøteborg, fullastet med koks. Mannskapet på 19 var alle norske, og da de seilte ut fra havn, må de må ha merket tydelig at det var krig. Avgangen hadde blitt utsatt på grunn av mørklegging i Storbritannia, og kursen ut fra havnen ble bestemt av britiske militære myndigheter. I tillegg seilte de med utsvingte livbåter – noe som var påkrevd i krigsutsatte farvann.

Nærmere midnatt hadde Gimle kommet langt ut i Nordsjøen. Her møtte de flere andre skip som seilte motsatt retning. Kaptein Nils Dahl Nilsen fra Arendal mente derfor at de hadde seilt ut av faresonen og gikk fra broen for å sove. Men halv ett på natta hørtes en voldsom eksplosjon. Inventaret i kapteinens lugar ble kastet hulter til bulter – og alt var mørkt. Skipet begynte å kantre, og det var vanskelig å komme seg ut. Kaptein Nilsen kom seg likevel opp på broen og fikk satt på fløyten som varslet om skipsalarm. Så løp han til livbåten.

2. styrmann Lorentz Lorck fra Trondheim var på vakt under eksplosjonen. Han ble kastet under rattet midtskips, hvor han ble begravet av rester av den ene livbåten, treribber og vindskjermer. Dernest ble han overskyllet av en kraftig vannsøyle. Men også han fikk tak i en livbøye og kom seg til livbåten.

Flere personer stod igjen på dekk, og fra livbåten ble det ropt at de måtte hoppe i vannet. Dette var altså nattestid i Nordsjøen i desember, og ikke rart om noen nølte med å hoppe.

Da D/S Gimle sank, hørtes det skrik. Kanskje kom det fra noen som fortsatt var igjen om bord i skipet. Alt gikk så fort. To til tre minutter etter eksplosjonen var skipet gått ned. Det er omtrent halvparten av tiden det tar å lese denne artikkelen.

Hele natten og frem til morgenen rodde de overlevende i livbåten rundt og lette etter de tre savnede. Det eneste de fant var luen til 1. maskinisten som lå og fløt i vannet. 1. maskinisten Ingolf Konrad Marius Andreassen (48) fra Stavanger omkom. Det samme gjorde dekksgutten Olaf Haugneland (21), også han fra Stavanger. Han hadde en bandasjert hånd som hindret han fra å kunne fire seg ned skutesiden under forliset. Donkeymann Alf Henry Mathisen (36) fra Arendal var den tredje som omkom i selve forliset. Han arbeidet i maskinen under torpederingen og ble ikke observert etterpå. Trolig kom han seg aldri ut og døde på sin post.

Så begynte livbåtseilasen i Nordsjøen. Det var desember, kaldt og mye vind, samtidig som flere hadde svømt rundt i sjøen før de hadde kommet seg opp i livbåten. Flere ganger så de skip passere. Bluss og raketter ble sendt opp, men til ingen nytte. De satte seil og forsøkte å sette kursen for Storbritannia. Først 7. desember, tre dager etter forliset, ble de oppdaget og reddet av den norske båten D/S Rudolf. Dette skipet skulle selv bli torpedert bare to uker senere, omtrent på samme posisjon som Gimle.

Men før det skjedde, ble mannskapet fra Gimle satt i land i Arendal. Kanskje var det fordi Gimle sin eier holdt til her: Skipsaksjeselskapet Froland med skipsreder Erling Torstensen fra Arendal.

Lukten og lyden av et forlis
Sjøforklaringen ble holdt kort tid etterpå, den 12. desember på Rådhuset i Arendal. Altså kun åtte dager etter forliset. Rettsvitnet var skolebestyrer Håkon B. Hansen. Sjøforklaring var et rettslig avhør av mannskap som blant annet ble foretatt etter forlis, for å få mest mulig opplysninger om hva som hadde skjedd og hvorfor. Etter krigen var det mange krigsseilere som ikke orket å snakke om det de hadde opplevd, og derfor kan det både for historikere og etterkommere være til stor hjelp å lese om forlisene i sjøforklaringene. Det er i dag en svært viktig type kilde til kunnskap om krigsseilerhistorien. Derfor er også sjøforklaringer digitalisert og publisert på Krigsseilerregisteret.no.

Sjøforklaringen etter D/S Gimle ble holdt bak lukkede dører av hensyn til «Statens forhold til fremmede makter». Trolig fryktet man at opplysninger knyttet til forliset kunne brukes av fienden for å ramme norsk skipsfart enda hardere. I tillegg var det nok også frykt for at forliset kunne misbrukes politisk, i en situasjon der Norge balanserte sin nøytralitet på stram line.

Vitneforklaringene som ble gitt i sjøforklaringen i Arendal denne desemberdagen i 1939 gir et brutalt detaljert innblikk i hvordan sjøfolkene hadde kjempet for livet i Nordsjøen. Det kan hjelpe oss å forstå hvordan andre krigsseilere kan ha opplevd sine forlis.

Uvissheten om hva som egentlig skjedde var stor både mens forliset skjedde og etterpå. De overlevende sjøfolkene trodde, men visste ikke, at det var en torpedo fra en ubåt som forårsaket eksplosjonen. Det ble først bekreftet senere. Torpedoen hadde kommet fra den tyske ubåten U-31, som samme dag også senket det norske skipet D/S Primula, ikke langt fra hvor Gimle gikk ned.

Lyder kan gjøre sterke inntrykk i krisesituasjoner. Flere av sjøfolkene fortalte at de hørte en vislende lyd «som av en dynamo som settes i fart» rett før eksplosjonen, en «usedvanlig lyd som en susing eller uling». Samtidig hørte ingen noe dobbeltslag, som et treff fra en torpedo var forventet å gi. Skrikene fra andre sjøfolk som desperat forsøkte å overleve, vitnet også flere om.

De overlevende fortalte også om en stram svovellukt som de kjente mens de kjempet for å redde seg ut av det synkende skipet. 2. styrmann Lorck beskrev det som en stygg lukt han aldri hadde kjent maken til. Trolig skyldes dette sprengstoffet i torpedoen.

Ulike sterke sanseopplevelser fra krigen kunne forfølge krigsseilerne i årene etter krigen. For mange krigsseilere var det nettopp skrik fra hjelpeløse skipskamerater som kom tilbake i marerittene og bidro til traumene som en høy andel måtte slite med livet ut.

Glemt krig?
Hva skjedde videre med mannskapet fra D/S Gimle? Krigsseilerregisteret gir noen svar. Dessverre skulle forliset til D/S Gimle senere kreve enda et dødsfall. Ole Egedius Larsen forsøkte å seile videre hjemme i okkuperte Norge, og fra 1940 til 1941 seilte han som styrmann på D/S Tora Elise. Men ifølge bokverket «Våre Falne», døde han i 1942 av skader i ryggen som han ble påført i forliset to og et halvt år tidligere. I Agderposten stod det slik i 1946: «Ole Egedius Larsen, styrmann, død hjemme som følge av torpedering».

Fire av de 16 overlevende seilte for de allierte og Nortraship i den norske uteflåten senere i krigen. En gikk videre til tjeneste i marinen, mens en annen ble seilende i de fryktede arktiske konvoiene. Olaf Bertin Karlsen fra Bergen, begynte å seile for de allierte, men opplevde i august 1940 at skipet hans M/S Morviken ble kapret og senket av tysk raider i Det indiske hav. Han satt i fangeleirer både i Frankrike og Tyskland, før han ble løslatt og hjemsendt til Oslo i mai 1941. Før han hadde rukket å fylle 22 år hadde han opplevd mer dramatikk enn de fleste vil gjøre i et helt liv.

Hvor mange av de øvrige fra D/S Gimle som enten frivillig eller under tvang seilte i tyskkontrollerte farvann, som såkalte hjemmeseilere, er for tidlig å si. Om noen år er Krigsseilerregisteret ferdig med å registrere både hjemmeseilerne og de som seilte i nøytral fart, i «den glemte krigen» 1939-1940. Kanskje kan kunnskapen fra dette arbeidet bidra til å løfte disse krigsseilerne fram fra glemselen.

Kilder
Krigsseilerregisteret: www.Krigsseilerregisteret.no
Nettsiden Norske handelsskip i krig: https://handelsskip.weebly.com/
Berthelsen, Yngvar., «D/S ‘Gimle’ av Arendal», Aust-Agder-Arv 1999
Hedret og glemt: Krigsseilerne fra første verdenskrig og det norske samfunnet, av Elisabeth Solvang Koren (2020).