KUBEN 10 år

Av Kjell-Olav Masdalen, historiker og tidligere direktør ved Aust-Agder museum og arkiv. Agderposten 19. oktober 2024.

Nå er det ti år sia kronprinsesse Mette Marit offisielt åpna KUBEN, Aust-Agder museum og arkivs borglignende bygg på Langsæ. Hvordan var det mulig at Aust-Agder, et av landets minste fylker, makta å bygge et av landets største og flotteste museums- og arkivbygg til en pris på 330 millioner kroner?

Egentlig er dette ei lang historie som strekker seg heilt tilbake til 1832, da Arendals museum blei grunnlagt. Vi skal la den lange historia ligge, men minne om at bare større byer som Oslo, Bergen og Trondheim var tidligere ute med å etablere slike kulturinstitusjoner.

I 1957 sto institusjonens første bygg på Langsæ ferdig, det som er blitt kalt for museumsfløyen. I 1964 fulgte det atskillig større hovedbygget, det som blei kalt for museumsfløyen. Trulig tenkte byggherren den gang, at nå var det bygget for museums- og arkivformål i uoverskuelig framtid. Men bare 20–30 år seinere var bygningene på Langsæ sprengt av omfattende samlinger av gjenstander, arkiv, bøker og fotografier – og antall ansatte museums- og arkivfolk blei stadig flere. Behovet for utvidelse eller nybygg blei prekært.

Strategisk tilnærming
Arbeidet med planlegging av et til- eller nybygg kom for alvor i gang i slutten av 1990-åra og først på 2000-tallet. To spørsmål reiste seg nokså raskt. Hvilke strategier måtte legges til grunn, og hvordan kunne et slik bygg finansieres?

En hovedstrategi var opplagt at institusjonen måtte tilpasse seg den utviklinga som generelt fant sted innafor museums- og arkivverdenen, og de føringer som blei lagt til grunn av de bevilgende myndigheter, særlig staten. Dessuten krevde fylkeskommunen at det blei ryddet opp i de organisatoriske forholda. Det første var rimelig enkelt, det andre skulle vise seg å bli langt mer krevende. Den tredje hovedstrategien var at planlegginga av hovedbygget skulle føres fram til byggeklart ved hjelp av egne og fylkeskommunale midler og ressurser, slik at arbeidet med å reise nybygget kunne ta til straks statens andel av finansiering kom på plass etter mottoet: Se her, vi er klare! Denne siste strategien var inspirerende og gikk i grunnen som en leik.

Et viktig kriterium for suksess er å kunne lese og bruke «tegn i tida». Slike tegn i tida var det pågående arbeid med å oppgradere, effektivisere og synliggjøre oppgavene innenfor de arkivfaglige og museumsfaglige profesjonene. Arkivsektoren fikk sin arkivlov allerede i 1992. Ikke minst viktig her var ansvarliggjøring av den fylkeskommunale og kommunale arkivdanninga med tilhørende depotordning for bevaringsverdige arkiv. I 2001 kom stortingsmeldinga om arkiv, bibliotek og museum (ABM-meldinga) som fokuserte på samspillet mellom ulike kildetyper og informasjonsbærere i en digitalisert verden. Det kom flere stortingsmeldinger om museumsfaglige spørsmål som fokuserte på effektivisering og kvalitetshevning innenfor museumssektoren. «Konsolidering» blei et begrep alle museumsfolk måtte forholde seg til – også vi.

Nødvendig omstrukturering
Noe overraskende viste det seg at den tøffeste delen av jobben var å skaffe institusjonene på Langsæ en hensiktsmessig organisasjons- og styringsmodell. Omkring årtusenskiftet yrte det av styrer, råd og lag som skulle ha et ord med i laget. Fylkeskommunen krevde at de gamle styrings- og eierstrukturene blei samla i et selskap. Den nye modellen som blei valgt var et IKS, dvs. et interkommunalt selskap med fylkeskommunen og alle kommunene i fylket som eiere. Begrunnelsen var bl.a. at disse eierne hadde oppgaver (dels lovpålagte) som skulle gjennomføres, at de hadde finansieringsevne og kanskje ikke minst, at de skulle «ansvarliggjøres» gjennom sine eierinteresser. Sammenheng mellom ansvar, myndighet og bevilgningsrett er et sentralt kjennetegn ved vårt demokrati.

Det tøffe i denne prosessen lå i den til dels massive motstanden fra enkelte representanter for de gamle strukturer. Det burde ikke ha overrasket noen. Allerede den italienske politiker og statsteoretiker Niccolò Machiavelli (1469–1527) forsto det. Han skreiv: «Det er ikke noe som er så vanskelig å utføre, har så liten sjanse til å lykkes, eller er så farlig å håndtere som innføringen av en ny tingenes tilstand». Vi greide imidlertid det Machiavelli anså som nesten umulig, men det kosta mye i form av tid og ressurser – og til dels «ødelagte» relasjoner. Aust-Agder Museet, Aust-Agder arkivet og Aust-Agder museumstjeneste blei slått sammen til en organisasjon i 2003, men først mot slutten av årtusenets første tiår var de gamle styrings- og eierstrukturene avskaffa og avløyst av et interkommunalt selskap.

Bygget visualiseres
Så var det leiken: Den besto i hovedsak av å gjennomføre en behovsanalyse for et godt og realistisk romprogram, visualisere prosjektet gjennom en arkitektkonkurranse, bringe planlegginga av prosjektet fram til klart for byggestart. Utfordringa var naturligvis å presentere et romprogram som hadde den rette balansen mellom det faglig dokumenterbare behovet og hva som var finansielt og realistisk gjennomførbart. Romprogrammet endte på ca. 13 500 m², og blei lagt til grunn for den påfølgende arkitektkonkurransen.

Arkitektkonkurransen, som ikke minst skulle synliggjøre prosjektet, blei finansiert ved hjelp av egne midler og gjennomført i 2006–07. Fem arkitektfirma deltok, to danske, to norske og et samarbeid mellom et norsk og engelsk arkitektfirma. De to danske firmaenes forslag, som var en smule «svevende», falt nokså raskt ut av konkurransen. De to norske firmaene presenterte mer realistisk gjennomførbare forslag, og vant nok i første omgang tilslutning fra flertallet i bedømmelseskomitéen. Det var ikke institusjonens to medlemmer av komitéen enig i. De argumenterte for, ikke minst på grunnlag av arbeidet med romprogrammet, at det samarbeidende norsk-engelske firmaets forslag ville gi institusjonen det mest rasjonelle og arbeidseffektive bygget. Det overrasket nok noen i komitéen at de kulturhistoriske fagfolka argumenterte med rasjonalitet, men de aksepterte det, og div. A arkitekter i Oslo og David Chipperfield Architects i London fikk jobben.

Nå begynte arbeidet med prosjekteringa av bygget. Fylkeskommunens byggavdeling fikk ansvaret for å føre prosjekteringa fram til byggeklart. Flere eksterne konsulentfirmaer med den nødvendige kompetanse innen konstruksjon, ventilasjon, elektronikk og data blei engasjert. Og ikke minst viktig, et eget konsulentfirma, Agder Consult, blei engasjert som byggherrens ombudsmann, med ansvar for å se til at byggherrens interesser blei ivaretatt. Alle gjorde en utmerka jobb, men jeg vil likevel framheve ombudets innsats.

Kampen om midlene
Samtidig foregikk arbeidet med å få på plass egenfinansieringa. Noe optimistisk gikk vi ut med en modell basert på 60 prosent statlig finansiering og 40 prosent egenfinansiering. Det viste seg nokså raskt ikke å holde. Etter en lang dialog med Kulturdepartementet endte vi opp med en modell der staten skulle bidra med 1/3 og eierne/Aust-Agder kulturhistoriske senter med 2/3 av de totale kostnadene. Det bemerkelsesverdige i dette var eiernes vilje til å stille opp. Med egenfinansieringa på plass kunne detaljplanlegginga føres fram til byggestart. Det arbeidet var i hovedsak gjennomført ved årsskiftet 2009/2010. Da måtte staten gjøre sin del av jobben.

Skal du lykkes, må du ha allierte, dvs. flere må jobbe mot og ha interesse av å nå felles mål. Vår sterkeste allierte var særlig fylkeskommunen, men også Arendal kommune og de øvrige kommunene i Aust-Agder. Fylkeskommunen som drivkraft i denne prosessen var heilt avgjørende. Fylkeskommunen hadde naturligvis egeninteresse i denne alliansen. Den hadde en politikk som skulle gjennomføres. Særlig én faktor tror jeg var viktig: Spørsmålet om sammenslåing av de to fylkene på Agder. Det var viktig for fylkeskommunen å gjøre fylkets «ytre virksomheter» sterke og robuste, det vil si i stand til å hevde seg i en uforutsigbar og omorganisert verden. Det betydde at fylkeskultursjefen og fylkesbyggesjefen på vegne av fylkesrådmannen gjorde en stor innsats for at prosjektet skulle komme vel i havn. Men den utløsende faktoren for den endelige suksess tror jeg lå hos fylkesordfører Laila Øygardens innsats.

Jeg er rimelig sikker på at dersom Aust-Agder og Vest-Agder hadde vært slått sammen til ett fylke, hadde prosjektet ikke blitt gjennomført, i alle fall ikke i det omfang som blei realisert. I møtene i departementet fikk vi klar beskjed om at den store satsingen på Kilden i Kristiansand var «et problem». Aust-Agder blei sett på som en del av samme region der staten allerede satset sterkt i kultursektoren. I et møte i Kristiansand mellom kulturministeren og kulturinstitusjoner blei det opplyst at kulturministeren blei noe forsinka fordi ho skulle ha et møte med fylkesordfører Laila Øygarden på Kjevik. Jeg var kanskje den eneste i salen som visste hvorfor. En representant fra Kristiansand kommune undra seg over hvorfor Laila Øygarden hadde et «særmøte» med kulturministeren på Kjevik ved samme anledning. Hadde fylkene vært slått sammen, meinte han, kunne møtet ha tatt opp spørsmål som omfatta heile Agder. Jeg trur heller vi bør si: Hadde fylkene vært slått sammen hadde Aust-Agder kulturhistoriske senter sitt prosjekt trulig drukna i sterkere aktørers interesser og behov.

Et spørsmål om flaks
En kommer ikke utenom kriteriet «flaks og tilfeldigheter» for å lykkes. Hvilke parti rådde i fylkeskommunen og hvilket parti satt i regjeringa. I det første møtet vi hadde med departementet, var det de borgerlige som regjerte, mens arbeiderpartiet hadde makta i fylkeskommunen. Det blei sjølsagt hilst høflig og vist forståelse for prosjektets viktighet, men det var så mange andre som konkurrerte om midlene. Hvis jeg ikke minnes feil, så var statssekretæren fra Kristiansand. I et seinere møte, da fylkesordfører og statssekretær var av samme politisk farge, observerte jeg med tilfredshet at de omfavna og klemte hverandre når de møttes. Tona i møtet var heilt annleis. Det blei ikke lenger klaga over at det var så mange konkurrenter, det blei diskutert hvordan prosjektet kunne fullføres.

Dessuten tror jeg det var flaks for oss at vi fikk ny kulturminister da det gjaldt som mest å få en endelig bekreftelse på at statens andel av finansieringa var på plass. Før statsbudsjettet for 2010 skulle presenteres var vi nokså sikre på at nå kom bekreftelsen. Signala fra administrasjonen i departementet tilsa det. Men i den siste politiske behandlinga i departementet falt prosjektet ut. Jeg tror at Giskes profil og fokusering ikke favoriserte oss. Jeg tror at de faglige, kulturelle og personlige profilene falt bedre sammen da Anniken Huitfeldt blei kulturminister.

På begynnelsen av 2000-tallet var økonomien i en rivende utvikling og nærma seg ei boble. Prisene steig og byggkostnadene for i været. Det blei et spørsmål om hvor lenge våre eiere kunne være med på rittet. Så brast finansbobla i 2008 og prisveksten stoppa opp. Nå gjaldt det å smi mens jernet var varmt: Nå eller aldri. Sommeren 2010 begynte kulturdepartementet å stille spørsmål. Da forsto vi at noe var på gang. I september fikk vite at kulturministeren ville besøke oss. Da visste vi at hun ikke kom for å fortelle oss at vi ikke fikk penger. Det var i grevens tid. Med ytterligere ett års utsettelse hadde etter mangt å dømme den vanskelige økonomiske situasjonen i fylkeskommunen og kommunene innhenta oss.

Det ferdige prosjektet kunne lyses ut på anbud. Riktignok måtte vi først på grunn av prisstigning og enkelte andre forhold redusere romprogrammet fra 13 500 m² til 11 500 m².  Skanska fikk jobben, og jeg trur det var et lykkelig valg. Skanska la stor vekt på samarbeid og informasjonsflyt til byggherren. Teambygginga sto i sentrum. Leiken fortsatte i byggeperioden, og motstanden og de tunge løfta i forberedelsesfasen blei glømt.

En samlet institusjon
Dessuten fikk vi en viktig bieffekt, som kanskje heller bør anses som en hovedeffekt av heile prosjektet: En samla institusjon som sto klar til å ta i bruk de muligheter det nye bygget ga. De ansatte var involvert i romprogrammet og planarbeidet. De gjorde en fantastisk innsats da vi flytta de omfattende samlingene til midlertidige lokaler mens byggearbeidet pågikk, og de gjorde en like fantastisk innsats da samlingene blei flytta tilbake da nybygget sto ferdig i 2014.

Det er all grunn til å feire at KUBEN nå i oktober markerer at det er 10 år sia nybygget blei tatt i bruk. Sjøl slutta jeg som direktør for institusjonen i 2015, og rakk så vidt å ta det nye bygget i bruk. Likevel kjenner jeg hver krinkelkrok i bygget – det er blitt en del av meg sjøl. Jeg følte ingen sorg over å måtte forlate det. Jeg vet at det er i gode hender. Men jeg føler en redsel for at noen skal begynne å tukle med institusjonen. Vær snill å la den få lov til å være i fred. Den har bevist at den mestrer oppgavene.