Lot svenskene seg overmanne av «smørgås og sup»?

Av Gunnar Molden, historiker, Tromøy. Agderposten 14. desember 2024.

Da Jacob Aalls brigg «Enigheden» ble kapret endte det ikke med at mannskapet havnet i fangenskap og at skip og last ble solgt på auksjon. I stedet kom skipet trygt hjem til Norge. Historien om skipper Halvor Pedersen og «Enigheden» har vært fortalt mange ganger. Men var det mannskapets innsats eller værforholdene som gjorde at det endte godt?

Fra kapertida på begynnelsen av 1800-tallet fortelles det mange gode historier, som skaper hodebry for historikere og andre som helst vil skille mellom hva som er sant og hva som er dikt og forbannet løgn.

En av dem handler om Jacob Aalls brigg «Enigheden» som i 1809 ble oppbrakt av et svensk kaperfartøy da det var på vei hjem fra Danmark med en kornladning. Kapteinen på skipet, Halvor Pedersen, levde til han var over 90 år, så han fikk god anledning til å fortelle og gjenfortelle historien om det som hadde skjedd.

I et intervju i 1919 omtalte en av Halvor Pedersens sønner kaperhistorien på denne måten: «Med denne brig [...] utførte min far en stordaad [...] en av de største heltegjerninger, som blev præsteret av norske sjøfolk paa den tid da kysten blokertes af de engelske krigsskibe».

Smørgås, sup, kaffe og likør
Sønnen fortalte at det «skedde ved hjælp af en list», uten å gå nærmere inn på hva den hadde gått ut på. Kanskje siktet han til det som fortelles i en annen versjon av historien, nemlig at det svenske kapermannskapet forlangte å bli traktert med «smørgås og sup» og «kaffe med hollandsk likør».

Trakteringen skal ha ført til at svenskene ble døsige og sovnet. Dermed var det enkelt for nordmennene å ta tilbake kontrollen over skipet. I neste omgang ble kursen lagt mot norskekysten, med svenskene som krigsfanger.

Som historiker er man opplært til å være skeptisk til sånne historier, hvor svenskene dummer seg ut og nordmennene viser kløkt og snarrådighet.

Tilfeldig etterspill
I en versjon av denne historien inneholder den dessuten et etterspill, som får den kildekritisk anlagte til å være ekstra på vakt. Det fortelles at kaptein Pedersen, «henved 50 år efter denne historie», fikk høre at det var kommet en marinekorvett der han befant seg, som hadde samme navn som det svenske kaperfartøyet.

Det viste seg at det var et nybygd skip, men Pedersen ble invitert om bord «og hedret med alle de oppmerksomheter, som kunne vises en gammel kriger». Han fortalte svenskene mange gode skipperhistorier under middagen som ble gitt til hans ære.  

Her må fortelleren ha latt seg inspirere av Henrik Ibsen, tenker skeptikeren, som husker det «tilfeldige» møtet mellom Terje Vigen og den engelske offiseren. I en versjon fortelles det til og med at det var på Halvor Pedersens hjemsted, at korvetten «Jarramas» ankret opp.

Napoleonskrigene
For å finne ut «hva som egentlig skjedde», har jeg undersøkt det kildematerialet som er bevart etter «priseretten» i Kristiansand, som var et organ som ble opprettet i kapertida, for å avgjøre hvem som skulle tilkjennes eiendomsretten til skip som var kapret.

I dette materialet finner vi raskt ut at Jacob Aalls brigg ikke het «Laura», som den ofte har blitt kalt, men «Enigheden», og at det svenske kaperfartøyet ikke het «Jeremy», men «Jarramas».

«Jarramas» høres ikke spesielt svensk ut, men det er faktisk flere svenske marineskip som har hatt dette navnet. Ordet er av tyrkisk opprinnelse og skal ha vært brukt som kallenavn på svenskekongen Karl den tolvte da han oppholdt seg i Tyrkia.

Briggen «Enigheden» var et av flere skip som Jacob Aall anskaffet seg, blant annet med tanke på å få fraktet kornvarer fra Danmark til Norge i den vanskelige situasjonen som var oppstått etter at Danmark-Norge var blitt dratt inn i Napoleonskrigene i 1807.

Jacob Aall
På slutten av 1807 var «Enigheden» blitt gjort klar for ei reise til Danmark. Overfarten gikk greit, men med hjemreisa kom det til å drøye lenge. Skipet måtte oppholde seg i danske farvann i over et år, før det endelig ble bestemt at kursen kunne settes hjemover.

Hva som har foregått i dette tidsrommet er uklart. Faktisk er det mulig at fartøyet har blitt rekvirert av myndighetene for å brukes til transport i tilknytning til krigføringen. Fra mars 1808 var det ikke bare Storbritannia som var fienden, nå var det også krig mellom Sverige og Danmark-Norge.

Mens skipet var i Danmark, ble kontakten mellom jernverkseieren og skipperen opprettholdt ved brevkontakt. Kopier av disse brevene er bevart i Næs Jernverks forretningsarkiv. I september 1808 skrev Jacob Aall til skipperen: «Deres Brev [...], min gode Halvor Pedersen, har jeg rigtigt modtaget, og seer deraf deres Længsel efter at komme tilbage. Jeg finder deres Ønske naturligt og jeg forsikrer Dem at det vilde være mig kiærkomment [at] have dem Hjemme hos mig baade for Deres egen Skyld og fordi jeg kunde bruge et Fartøy ...».

Redsel for kapring
Aall tilføyde: «Imidlertid maa vi begge bøie os under Nødvendighedens haarde Bud og oppebie en mindre farlig Tid end den nærværende til at trænge igjennom det af Fienden opfyldte Kattegat».

Det er tydelig at redselen for at skipet skulle bli kapret var en viktig årsak til at oppholdet i Danmark ble så langvarig. Først et halvår etter at dette ble skrevet, ble det endelig gitt beskjed om at man skulle gjøre forberedelser til returen. Skipet gikk til Århus, hvor det ble lastet med 1500 tønner korn.

23. mars 1809 forlot «Enigheden» Frederikshavn. Muligens tenkte man at det var mindre sjans for å bli kapret, nå mens det fortsatt var vinter. I så fall var det en feilslutning. Kort tid etter at man hadde forlatt Frederikshavn dukket fregatten «Jarramas» opp i horisonten. Det som ikke måtte skje, hadde allikevel skjedd.

Prisemannskap
Det må raskt ha gått opp for nordmennene at det ikke nyttet å gjøre motstand mot et velutrustet krigsskip. Syv svenske marinefolk, under ledelse av en offiser, ble rodd over til «Enigheden» for å være prisemannskap. Deres oppgave var å føre skipet til en svensk havn, for å selges til inntekt for de som hadde deltatt i kapringen.

Vanligvis ville mannskapet på briggen blitt overført til kaperfartøyet og siden ført som fanger til et sted i Sverige. Men i dette tilfellet ble denne operasjonen forhindret ved at det kom et nytt fartøy til syne, som kapteinen på «Jarramas» ønsket å forfølge.

Robåten som skulle frakte det norske mannskapet til fregatten, fikk ordre om å returnere til moderskipet øyeblikkelig og dermed ble det norske mannskapet værende tilbake i briggen. Dette var en forutsetning for det som kom til å skje, noen timer etter at svenskene var kommet om bord.

Gjenerobring
Materialet fra priseretten bekrefter at tilbake-kapringen skjedde, men her er det ikke snakk om verken smørgås eller sup. Det blir heller ikke framstilt sånn at kapteinen eller mannskapet hadde utført en spesiell list.

Det som hadde ført til at det gikk som det gikk, var først og fremst de forferdelige værforholdene. Det var «tyk Luft og svær Søegang». Den sterke kulda førte til at briggen ble nediset og alle ble så «beskadiget i Hænder og Fødder at de kuns med Vanskelighed kunde arbeide». Vannet var frosset og øllet drukket opp.

I denne situasjonen bestemte svenskene at de ville overgi seg og overlate kommandoen på skipet til det norske mannskapet. I dommen fra priseretten ble det presisert at verken Halvor Pedersen eller mannskapet «har brugt den ringeste Magt til dens Tilbage Erobring fra Fienden».

Under forhørene hadde en av matrosene fortalt at svenskene «af Nød overgav Skibets Kommando til Skipperen» og at de «af Frygt og tildeels Hunger og Tørst [var] i en saadan elendig Forfatning at de under alle Omstændigheder ikke skulle være i Stand til at tage Kommandoen».

Store verdier
At spørsmålet om hva som hadde ført til svenskenes overgivelse ble viet spesiell oppmerksomhet, hang sammen med at det var store verdier som sto på spill. Ifølge krigslovene var det sånn at «Enigheden» var blitt svensk eiendom da skipet ble kapret. Men hvem var eier av briggen, etter at den var gjenerobret?

Var mannskapets innsats avgjørende, kunne de bli tilkjent eiendomsretten til både skip og last. En sak hvor dette faktisk skjedde hadde nylig vært behandlet i priseretten. To norske skip og et svensk kaperfartøy var brakt i havn ved Kalvesund i Flosta, etter å ha blitt tilbake-kapret.

Mannskapet på «Enigheden» har sikkert kjent til denne hendelsen og det har foregått forhandlinger. «Skibsmandskabet og alle de øvrige Rovfugle have nedlagt Paastand paa Part i dette herlige Bytte», skrev Jacob Aall i et privatbrev. «De andre» var folk som hadde hjulpet til med bergingen, da «Enigheden» kom til land i Ulvøysund i Høvåg.  

Godtgjørelser
I dommen fra priseretten ble Aall tilkjent eiendomsretten til både skip og last. Begrunnelsen var blant annet at verken skipperen eller mannskapet hadde gjort krav på eiendomsrett.

Men Aall var innforstått med at mannskapet uansett hadde gjort en viktig innsats under vanskelige forhold. Han hadde derfor tilbudt Halvor Pedersen tusen riksdaler som godtgjørelse og 300 riksdaler til hvert av de andre mannskapsmedlemmene.

I et forretningsbrev omtalte Aall «forhandlingene» på denne måten: «Skipperen har jeg ingen Vanskelighed havt for at tilfrædstille [...] Folkene ere meere ufornøielige».

Det er ingen tvil om at det var snakk om «gode penger» for både skipperen og mannskapet.  Kanskje var det ikke tilfeldig at Halvor Pedersen giftet seg kort tid etter tilbakekomsten og kjøpte hus og eiendom i Narestø.

Etterspillet
Sånn slutter historien i det skriftlige kildematerialet. Konklusjonen må være at dette var en eventyrlig og dramatisk historie, også i virkeligheten, selv om jeg har måttet dementere noen av opplysningene i den «gode historien». Som så mange historier fra seilskutetida, dreier det seg om en kamp mot elementene og et strev for å skaffe seg et utkomme.

Men hva med etterspillet, fortellingen om korvetten «Jarramas» som kom til stedet hvor Halvor Pedersen bodde og som endte med forbrødring mellom skipperen og svenskene. Faktisk er det ikke umulig at det har skjedd.

Den siste delen av sitt liv bodde Pedersen i Kjørviga, helt øst på Tromøya. Her er det en godt beskyttet havn, hvor mange skip søkte inn i seilskutetida.

Da jeg prøvde å finne omtaler av begivenhetene i 1809 i Nasjonalbibliotekets avissamling, fikk jeg også treff som handlet om en korvett som het «Jarramas», et svensk marinefartøy som i juli 1850 var på besøk i Arendal. I ei svensk avis ble det dessuten opplyst at korvetten hadde vært innom «Kjørvig och Arendahl».

Journal
I dette tilfellet syntes jeg det var bryet verdt å sende en forespørsel til det svenske Riksarkivet. Det var med spenning jeg åpnet svarbrevet, som inneholdt en kopi av «Journal for korvetten Jarramas, 1850».

Her fikk jeg vite at «Jarramas» befant seg i området ved Tvedestrand og Flosta 8. juli 1850. Neste dag, om kvelden, gikk skipet «til Ankars i Kjervik»! Hvis Halvor Pedersen var hjemme da, ville han ha sett skipet fra stuevinduet, og hadde han tatt fram kikkerten, ville han ha sett navnet på korvetten.

Og da er det ikke usannsynlig at han ville ha blitt invitert om bord av de svenske marinefolkene, som nå var unionsbrødre og ikke fiender. Her må altså den kildekritiske skeptikeren konstatere at slutten på den «gode historien» kan være sann.

Kilder
Artikkelen bygger på kildemateriale fra Priseretten i Kristiansand (Statsarkivet) og A/S Jacob Aall & Søns forretningsarkiv, Nes Verk.