Kontakt English Kontakt oss English Nyhetsbrev
Tekststørrelse-ikon
PC: Hold Ctrl-tasten nede og trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.
Mac: Hold Cmd-tasten (Command) nede og trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.

På frivakt med fortapte sjeler

Av Sveinung K. Boye, historiker fra Arendal. Agderposten 25. mai 2024

Beskrivelser av fritid kan ofte være historisk interessante. Frigjort fra arbeidets stive form kan fortidens mennesker senke skuldrene og vise andre sider av seg selv. Men det er ikke alltid smertefritt når skjulte sider kommer til overflaten.

Historikere vier vanligvis liten plass til beskrivelser av fritid, og det er i grunn ikke så merkelig. «Historien» drives vel av store menn (og av og til kvinner) som er på jobb, og ikke av vanlige folk som spiser middag, leser avisen, hekler eller er på fest? Det lyder selvsagt nok, men kanskje er det ikke hele sannheten likevel.

Jeg kom til å tenke på dette da jeg leste skipskapteinen Peter John Riiber Mathiesons posthumt utgitte memoarer, Master of the Moving Sea (1959). Boka, som skildrer et eventyrlig liv over drøyt 300 sider, åpner dramatisk med Peters fødsel om bord på barken «Haakon Jarl» i 1870, midt under et mytteri mot hans far, kapteinen. Det ga seg da naturligvis selv at gutten var født til å bli sjømann, slik det ga seg selv for de fleste guttene han vokste opp med i Arendalsregionen mot slutten av 1800-tallet. «Skipsfart var livet i Arendalsdistriktet», skriver Peter, «alle menn dro til sjøs, bortsett fra krøplinger», som «ble skreddere eller skomakere.»

I memoarene får vi korte innblikk i oppveksten på familiegården Røed i Øyestad, i tillegg til minnerike anekdoter fra Arendal i barndomsårene og utvandring til USA og Canada. Først og fremst handler memoarene likevel om eventyrene til sjøs, gjennom en nesten 60 år lang yrkeskarriere, fra midten av 1880-årene til de siste oppdragene under andre verdenskrig. Selv heftet jeg meg spesielt ved en episode fra en av Peters tidlige reiser.

«Mordere!»
I 1890 hadde Peter hyre på sin fars skip «Harmonie». Et sted i nærheten av Trinidad stilnet vinden plutselig helt, og de ble liggende fast i en hel uke. Der, uten noe annet å gjøre enn å vente, begynte Christian – en om lag 70 år gammel sjøulk med tykt hvitt hår og skjegg, et værbitt ansikt og tenner helt nedslitt av skråtobakk – å mumle hissig og klandrende hver gang han passerte noen av de unge sjømennene om bord. Bakgrunnen for den gamle sjøulkens vrede viste seg å være at de unge guttene hadde brukt frivaktene til å fange og drepe albatrosser. De hadde laget munnstykker til pipe av beina og tobakkspunger av svømmeføttene. Det gjorde Christian rasende: 

Det virket som om vi aldri skulle få skikkelig vind, og ettersom dagene gikk ble gamle Christian veldig gretten og mumlet i skjegget hver gang han kom i nærheten av de yngre karene.
‘Mordere!’ kunne han si. ‘Mordere!’
‘Hva i huleste er det du babler om hele tiden?’ spurte jeg til slutt.
Det lynte i de blå øynene til den gamle mannen. ‘Vet ikke slike unge fjols som dere at dere aldri må drepe en albatross?’ vrælte han. ‘Det er mord. Hvis du spiser kjøttet, er du en kannibal. De er ikke fugler i det hele tatt. De er sjelene til sjøfolk. Sjøfolk som ble skylt over bord i de dramatiske førtiåra. Uten kristen gravferd.’ Og mens stemmen ble sterkere og sterkere, fortsatte han skjenneprekenen. ‘Stakkars ulykkelige sjeler. Dømt til å streife rundt som albatrosser i all evighet. Til å hjemsøke de forblåste havene som en gang skilte sjelen fra legemene deres. Dere er mordere!’ Stemmen eskalerte i et brøl. ‘Fordømte mordere!

Balladen om den gamle sjømannskulturen
Gamle Christian mente at de unge guttenes ugjerninger hadde skylden for de dårlige vindforholdene. På den måten minner episoden sterkt om Samuel Taylor Coleridges dikt The Rime of the Ancient Mariner, skrevet i 1797–98, der drapet på en albatross også blir opphavet til all slags ulykke. I diktet fant Coleridge inspirasjon i en eldgammel sjømannskultur, som hadde vært høyst levende blant dem som levde av å ferdes på havene. Han var en av romantikkens store poeter, og bevegelsen han representerte søkte tilbake mot den mystikken som opplysningstiden langt på vei hadde fordrevet. Allerede da han skrev diktet var denne sjømannskulturen i ferd med å bli gammeldags, med sine forestillinger om dødsseilere, sjøormer, ulykkevarslende havmenn og fortapte sjeler fanget i digre fuglekropper. Den var noe eksotisk som Coleridge så tilbake på med fascinasjon og nostalgi, på samme måte som han betraktet Kublai kahn og hans mongolsk-kinesiske 1200-tallsrike i et annet av hans mest berømte dikt. Men så, på et norsk skip i 1890, helt plutselig og uventet, kom denne eldgamle sjømannskulturen til overflaten igjen, og trakk et siste febrilsk pust, før moderniteten igjen fikk tak og dro den tilbake ned i dypet for godt. Det er i sannhet et storslagent øyeblikk, når man tenker på det.

Samtidig fortid
Jeg skriver at den gamle sjømannskulturen viste seg «plutselig og uventet», fordi Peter og de andre unge guttene virker å ha vært helt uforberedt på den kulturhistoriske brytningen de brått ble vitne til. Ikke slik å forstå at de unge guttene om bord på «Harmonie» var helt ukjente med gammel overtro til sjøs. Fremdeles, skriver Peter, var det skikk å ha en katt om bord som brakte lykke (så sant den ikke var svart). Plystret mann mens det var vind, het det fortsatt at det ville fordrive vinden, og plystret man når det var vindstille, het det at man påkalte den. Som guttunge hadde Peter til og med kjent en gammel, pensjonert sjømann, som hardnakket påstod å ha sett en havmann. Jens Christensen, som bodde i nærheten av Peter, hadde fortalt at han og broren Christen hadde vært ute og fisket i et vær som stadig ble verre og verre. Plutselig fikk Christen øye på vesenet, og advarte Jens. Synet av havmenn varslet at man skulle dø, og mens Jens reddet livet ved at han bare fikk et glimt av havmannen i sidesynet – «større enn en mann, og med fargen til et lik» –, forsvant Christen i uværet, og ble aldri sett igjen.  

Disse gamle forestillingene var imidlertid sterkt nedslipte på slutten av 1800-tallet. Guttene om bord på «Harmonie» tok dem ikke på alvor; de var tradisjoner og kuriositeter som få trodde på lenger. Peter og hans jevnaldrende var oppvokst i en tid der dampskipene, som representerte menneskets triumf over naturen og vindforholdene, lå side om side med seilskipene i havnene. De var barn av en ny og moderne tid, og ble derfor overrumplet da fortiden plutselig snudde seg mot dem med raseri i blikket, og det ble tydelig for dem at mannskapet om bord levde i to forskjellige tider.

I det daglige arbeidet var det nok ikke så åpenbart for dem at deres forestillinger om verden skilte seg så vesentlig fra noen av deres eldste kollegaers. Mannskapet om bord på «Harmonie» jobbet til vanlig mot samme mål, og på samme vis. I Peters memoarer er det fritiden, altså frivakten, som åpner revnen mellom Christian og de unge sjømennene om bord, og smertefullt stiller til skue to brutalt forskjellige verdensbilder. Det er fritiden som gir en kraftfull og bebreidende stemme til den eldgamle sjømannskulturen som hadde ligget taus i skjul mens mannskapet heiste seil og skuret dørken.  Da er ikke fritid historisk uinteressant likevel.

En kaptein av den gamle, gode sorten
Peter John Riiber Mathieson fikk siden en lang og flott karriere som kaptein. Først under 2. verdenskrig tvang en posttraumatisk stresslidelse ham i land for godt, som noen-og-syttiåring. Han opplevde skiftende tider gjennom sitt lange yrkesaktive liv, men én ting lå fast gjennom alle årene som kaptein: albatrossdrap var alltid strengt forbudt på alle hans skip.

Kilde
Gladys M. O. Gowlland, Master of the Moving Sea: The Life of Captain Peter John Riiber Mathieson From His Anecdotes, Manuscripts, Notes, Stories, and Detailed Records (1959)



NY TID. Denne utstoppede albatrossen, som henger på fuglerommet på KUBEN, ble skutt av mannskapet på barkentineren Regina Maris i 1967. Gave fra kaptein og reder John Aage Wilson, Merdø. Foto: KUBEN, AAM.09198.


FRIVAKTSARBEID. Pengepung laget av en albatrossfot på et britisk skip engang på 1800-tallet. De unge sjømennene om bord på «Harmonie» laget lignende punger til tobakk. Foto: Auckland Museum, NM3, 2703, CC BY 4.0, via Wikimedia Commons.


ULYKKESFUGL. I diktet The Rime of the Ancient Mariner bringer drapet på en albatross med seg all slags ulykke. I Gustave Dorés illustrasjon ser vi øyeblikket rett før albatrossen rammes av en pil fra hovedpersonens armbrøst. Foto: State Library of Ohio, Public domain, via Wikimedia Commons.


UNG SJØMANN. Det er den unge Peter John Riiber Mathieson vi ser på fotografiet. Bildet er tatt i 1886, altså 4 år før hendelsene om bord på «Hamonie». Foto: G. C. B. Mathieson (gjengitt i boka Master of the Moving Sea).


«STØRRE ENN EN MANN, OG MED FARGEN TIL ET LIK». Havmenn og havfruer har vært en del av sjømenns verdensbilde i uminnelige tider. Denne illuminasjonen av en havmann er fra middelaldermanuskriptet Luttrells psalter (ca. 1320–40). Foto: British Library, Add MS 42130, f. 32v.


I et historisk lys

Artikkelserien «I et historisk lys» er et samarbeid mellom Aust-Agder museum og arkiv, Den norske historiske forening og ulike aviser på Agder. Felles for artiklene er at de presenterer aktuelle saker i et historisk lys. Artiklene står først på trykk i Agderposten. Deretter publiseres de på KUBENs nettsider.