Sjøfolk på vandring i Napoleons Europa

Av Øyvind Kopperdal Rislå, master i historie fra UiA og vikarierende museumsbestyrer ved Birkenes bygdemuseum. Agderposten 6. april 2024.

Under Napoleonskrigene ble tusener av sjøfolk tvunget ut på vandring gjennom Europa. Den britiske marinens blokade av viktige sjøfartsbyer hindret dem i å seile hjem. Mange tok derfor landeveien fatt. I en sensasjonell kilde fra 1808 kan vi følge reisen til to sjøfolk fra Agder.

I 1808 var Herlof Herlofsen lei av å vente. I over ett år hadde han vært landfast i Livorno, for britiske skip lot ikke noe handelsskip slippe ut av havnen. Det var krig, og 19-åringen fra Kolbjørnsvik ved Arendal var en av Danmark-Norges «krigsseilere». Som sønn av den rike Arendalsborgeren Herlof Stiansen Herlofsen, hadde han en god utdannelse i fremmedspråk og litteratur bak seg. Unge Herlof var styrmann på en liten Arendalsskute som hadde reist ut under nøytralt flagg, men slik var det ikke lenger.   

I begynnelsen av Napoleonskrigene var Danmark-Norge en nøytral stat. Det skulle endre seg da britene kastet sine øyne på den store dansk-norske krigsflåten som lå rolig i København. Britene fryktet at flåten kunne havne i Napoleons hender. De krevde å få utlevert flåten, uten at det førte fram. Deretter bombarderte den britiske marinen København, uten hensyn til sivile. Etter denne tragedien overtok britene den dansk-norske flåten 7. september 1807, og nyheten om «flåteranet» spredte seg. Nå ble Danmark-Norge tvunget med i krigen på Napoleons side.

På denne tiden var Herlofsen i Livorno. Den italienske byen var okkupert av Frankrike, men britene blokkerte kysten. Handelsskipene måtte bli der de lå, og hundrevis av danske og norske sjømenn var stengt inne i byen. Ingen visste hvor lenge embargoen kom til å vare. Det må ha vært en vanskelig og usikker situasjon for sjøfolkene. Lokalbefolkningen var plaget av hetebølger og frykt for smittsomme sykdommer. Handelen i byen stoppet opp.

En håpløs situasjon
På skipene som lå i havn i Livorno kunne ingen gjøre nytte for seg. Den danske konsulen i byen oppfordret sjømennene til å vende hjem for å forsvare fedrelandet. Og mange tok til landeveien. Våren 1808 skrev danske aviser om grupper på 140 og 300 danske sjøfolk som hadde forlatt skipene sine og marsjerte hjemover i samlet tropp. «Hvilken fædrelandskjærlighed!» skrev en dansk avis. Noen grupper ble organisert på militært vis for at marsjen skulle gå lettere. Bagasjen ble fraktet på vogner etter dem. Vandrerne var friske og muntre, men var fortsatt opprørte over flåteranet, ifølge avisene. Også fra land som Spania kom sjømenn gående.

Herlofsen var tålmodig og ble værende, men etter ett år på skipet i italiensk havn hadde han fått nok. Man kunne ikke forvente «en hastig forandring paa Tiderne», som han skrev. Sammen med styrmann Christian Simonsen fra Lillesand og to holsteinere, inngikk han avtale om å reise hjem. 19-åringen Herlofsen var den mest språkmektige og ble valgt til leder. Til forskjell fra de andre sjømennene som dro, tok han med en notatbok i den beskjedne bagasjen sin. Underveis skrev han reisedagbok, og det gir et unikt innblikk i den lange fotturen hjem. Opplysninger fra flere kilder stemmer godt med det Herlofsen skrev, så han var godt informert om det som foregikk rundt ham.

Unik kilde
Det er bare en tilfeldighet at kilden er blitt bevart for ettertida. Herlofsens beretning finnes bare i avskrift. Den gikk som føljetong i «Møre Dagblad» i februar 1929, og Oluf H. Volckmar har tatt avskrift av denne. Den originale reisedagboka i skinnbind var da i Kristiansund. Men boka finnes ikke lenger, og det skyldes en annen europeisk storkrig: Da tyske fly bombet Kristiansund våren 1940 og totalskadet byen, forsvant dagboka. Merkelig nok var det Hitlers bomber som utslettet førstehåndsskildringen fra Napoleonstiden.

Beskrev ferden i detalj
Fra dag én kommenterer Herlofsen veier og vær, naturen og byene de kom til, beliggenheten og om noe spesielt var å se der. Om byen Pisa skrev han: «Meget vidløftig og stor, men skrekkelig øde. Vi saa her det berømte Pisataarn.» På vertshusene spiste de måltider og overnattet, men reisefølget hadde alltid med seg ost og brød, så de kunne ta seg en matpause i skyggen når de trengte det. Noen steder kunne de også plukke frukt fra trærne. Følget fikk skyss med en vogn et stykke, så de slapp å gå den krevende ruten over Alpene, og kunne fortsette til de store, flotte byene i Tyskland.

Dagene gikk med varierende vær, vei- og overnattingsforhold, og humøret ble deretter. I byen Augsburg ble de ved en feiltagelse innlosjert på et stort hotell, hvor de «ved hvert Trin snublet i Kammerherrer etc.» og spiste kveldsmat med noen fornemme kusker. Andre steder måtte de ta til takke med å ligge på strå, uten noe å bre over seg, og frøs voldsomt.

Uten hastverk
På 1700- og 1800-tallet var det vanlig at unge menn fra øvre sosiale sjikt tok et utenlandsopphold eller en reise på kontinentet. Målet var at personligheten skulle utvikles i møte med europeisk kultur, spesielt kulturarven fra antikken og renessansen.

Med den bakgrunnen han hadde, var Herlofsen kanskje ikke fremmed for en dannelsesreise når sjansen bød seg. Og selv om den lange hjemturen fra Livorno var motivert av praktiske behov, gjorde vandrerne det beste ut av situasjonen. Ved flere anledninger tok de avstikkere for å se lokale attraksjoner eller for å oppleve noe spesielt. I Bolzano gikk de til og med i operaen. Et annet sted lot de seg overtale til å bli med på feiringen av et bondebryllup. Det virker ikke som om de hadde det travelt med å komme seg hjem. De rakk også å «snuble innom» en av de virkelig store begivenhetene i året 1808.

Datidens toppmøte
Begivenheten var kongressen i Erfurt, som samlet mange monarker, adelige og prominente gjester. Møtet ble holdt for å bekrefte alliansen mellom Napoleon og tsar Aleksander av Russland. På denne tiden var den franske keiseren på høyden av sin makt. Som vert for møtet var Napoleon ivrig etter å imponere tsaren, og sparte ikke på noe da han arrangerte storslåtte mottakelser, seremonier og teaterforestillinger.

De fire vandrerne var enige om at det var bryet verdt å gå til Erfurt, selv om det var en omvei. Den 6. oktober gikk de i nydelig vær til byen. Men akkurat den dagen var Napoleon og tsaren dratt mot Weimar for å jakte.

De fire reisekameratene ble natten over i Erfurt. Hvor de bodde, vet vi ikke, men ifølge avisene var mange hus smekkfulle av gjester. Neste formiddag tok de turen til Erfurt domkirke, hvor de studerte en berømt kirkeklokke som skulle være Tysklands største. På samme tid spiste Napoleon frokost ved Jena.

Et glimt av Napoleon
Klokka fire kom keiserne kjørende inn i byen i en åpen faeton, en liten vogn, trukket av fire hester. Soldater fra artilleriet fyrte av drønnende kanonsalutter. I folkemengden sto også en norsk sjømann med såre bein og fulgte med. Herlofsen beskrev synet: «Napoleon er en undersætsig temmelig stærk bygget Mand med alvorligt Ansigt gandske simpelt paaklædet. Den Russiske Kaiser [er] en høy Mand med skiønt muntert Udseende.» Han fikk også øye på Napoleons bror, Jérôme: «Kongen af Westphalen er lille og smekker af Person.»

Journalisten Ignaz F. Arnold var også til stede i mengden klokka fire. Han rapporterte at de to keiserne satt sammen i en vogn mens folkemengden jublet og kom med høye rop: «Vivent!» «Leve keiserne!» Klokka åtte neste morgen var sjømennene på landeveien igjen.

Kort tid før jul 1808 kom Herlofsen og Simonsen trygt fram til sine hjemsteder i Agder. Med det kom også dagboka hjem. Herlofsen gikk inn i sjøforsvaret, ble skipper og stiftet familie. I 1826 var han på sjøreise i stormfullt vær, da han falt over bord og ble borte i de mørke bølgene. Den unike dagboka, derimot, overlevde i litt over 100 år til før den forsvant. 

Kilder og litteratur
Reisejournal ført av Herlof Herlofsen fra Arendal på en reise fra Livorno til Fredericia i 1808. Avskrift ved Oluf H. Volckmar, 1960. Nasjonalbiblioteket.

Aviser: Fyens Stifts Kongelig allene privilegerede Adresse-Avis og Avertissements-Tidende, 19. feb. 1808; De til Forsendelse med Posten allene privilegerede Kiøbenhavnske Tidender 7. og 25. mars 1808; De til Forsendelse med Posten allene privilegerede Kiøbenhavnske Tidender 25. mars 1808; Den Kongelige privilegerede Viborger Samler, 31. mars1808; Kongelig allernaadigst privilegerte Ribe Stifts Adresse-Avis, 19. feb. 1808; Kongelig allernaadigst privilegerede Aarhuus Stifts Adresse-Contoirs Tidender, 2. mars 1808.

Einar Diesen: Slekten Herlofson gjennom 400 år. Oslo 1973.